– Lett å overse benskjørhet hos kolspasienter

Overlege Aina Kjensli tar trappene ned de fire etasjene fra kontoret til hovedinngangen på Cathinka Guldberg sykehus i Jessheim. 

Kjensli er egentlig spesialist i allmennmedisin, men har jobbet med lunger i snart 27 år. 

På veien ned spiraltrappen passerer hun pasienter som går oppover, møysommelig og sakte. Ett trinn. Pause. Ett trinn. Pause.

Mange av pasientene hun møter i jobben på Lovisenberg rehabilitering, har kols. Det betyr at de også kan ha uoppdaget osteoporose.

– Tenk osteoporose!

Budskapet hun ønsker at de som leser dette skal ta med seg, oppsummerer hun i tre punkter:

*Tenk på fare for osteoporose hos absolutt alle kolspasienter.

*Vurder om de har brukt systemiske steroider, har lav BMI og vekttap, høydereduksjon eller tidligere brudd. Da bør det gjøres benmassemåling og/eller røntgen.

*Det viktige er å gjøre noe, sette i gang forebyggende tiltak og behandling av tilstedeværende osteoporose.

Damen som hadde «krympet»

Engasjementet startet med at hun i 2005 begynte å forske på sammenhengen mellom kols og osteoporose. I 2010 forsvarte hun sin doktorgrad om temaet.

– En pasient kom inn på kontoret og klagde: «Alle sier at jeg har like gode lunger som før, at lungekapasiteten er like mange prosent som før. Men jeg føler meg ikke sånn. Det må være noe som har skjedd», sa hun.

Så viser det seg at damen var 153 centimeter høy nå. Men hun hadde tidligere vært 160 centimeter.

– Hvis du er 160, så skal du ha et visst antall liter med pust. Er du 153, skal du ha noe mindre, for da har du mindre lunger, sier hun og legger til:

– Men hvis du har sunket sammen i mellomtiden, vil du jo føle at lungene blir dårligere. 

Så peker hun på det som skulle vise seg å være tilfellet for damen på kontoret: 

– Men prosentvis, hvis du sammenlikner med høyden du har nå, så vil det se ut som du har like god lungefunksjon som før. Det var derfor pasienten kjente at det var blitt trangere, selv om tallene tilsa at kapasiteten var som før. 

Det var dette som trigget Kjenslis interesse for å forske.

Målte benmasse, fikk aha-opplevelse

– Det første vi så, var at pasientene hadde mye «vondter», spesielt i ryggen. De som hadde brukket noe, visste som oftest at de hadde osteoporose. Men det var så mange som hadde vondt i ryggen uten å ane hvorfor. Da ble det alltid skyldt på lungesykdommen.

Videre observerte hun at mange måtte bruke rullator, og de fortalte at de hadde fått beskjed om ikke å bevege seg så mye og helst ikke trene. 

– Det syntes jeg hørtes rart ut.

– Da ante jeg ikke hvor hyppig benskjørhet var hos disse pasientene. Men jeg allierte meg med osteoporoseklinikken på Aker sykehus. Vi begynte å se på benmassen, altså hvor mye kalk pasientene hadde i skjelettet. 

Hun fikk en aha-opplevelse av testresultatene: 

– Vi så at jo dårligere lungefunksjon, jo dårligere var de i skjelettet. Og da hadde vi altså ikke sett etter om de hadde brudd.

– Mange faktorer virker sammen

– Først tenkte vi: De spiser jo kortison, sitter mye i ro eller røyker. Men så tok vi det bort, og da var det en del igjen der det ikke kunne forklares. Og da begynte vi å lure på om det var lungesykdommen i seg selv som lager benskjørhet hos folk.

– Fant dere ut om det var sånn?

– At det er en sammenheng mellom osteoporose og kols, også når vi tok bort de kjente forklaringene, det så vi. Men hvorfor vet vi ikke helt. Det kan være inflammasjon eller noe som skjer i sykdomsprosessen. Det er mange faktorer som virker sammen, og det er en helt annen forskning som må til for å finne helt ut av det. Men det er en sammenheng, sier hun.

Så på lunger og brudd i samme bilde

Kjensli fortsatte forskningen med å se lunger og rygg i ett og samme bilde: 

– Vi gikk videre med pasientene i forskningsgruppa ved å ta bilder av ryggradene deres. Et sykehus i Tyskland tolket bildene for oss: Der kunne vi se ryggraden bedre mens pasienten lå på siden og pustet. Vi ser ikke ryggraden så godt at vi kan vurdere brudd eller ikke på de vanlige lungebildene og røntgenbildene som vi tar her, sier hun.

På de mer detaljerte bildene ble det tydelig: En tredel av lungepasientene hadde brudd i ryggen.

Og når hun snakket med pasientene i studien om det, var det kun en tredel av dem som hadde brudd, som visste om det. 

Går under radaren

Selv om det er flere år siden forskningen ble avsluttet, og kunnskapen er der nå, ser hun at dette skjer også i dag:

– Jeg ser ofte at osteoporose har gått under radaren hos kolspasienter som kommer hit.

– Hvorfor blir det ikke satt i sammenheng?

– Det er ganske mange med kols som går rundt uten å vite at de har brudd i ryggen. Noen har mye vondt, og andre har nesten ikke vondt. De tror det er lungebetennelse eller at de har hostet på seg et ribbensbrudd, og at det derfor gjør vondt å puste.

Hun sier at disse pasientene ofte bare er inne på sykehus til en kjapp innleggelse på grunn av en forverring av lungesykdommen.

– Og så tar man seg av akkurat det. På avdelingene er det ikke tid til noe mer enn det akutte. Hos fastlegen er det kanskje ikke alle som tenker på det eller er klar over det. Og hvis pasienten heller ikke klager, så blir det ikke fokusert på det.

– Og da kan de gå glipp av behandling.

Det er mye å hente på å oppdage, forebygge og behandle osteoporosen før bruddene begynner å utvikle seg, påpeker hun.

– Det er ikke bare benskjørheten som blir verre uten riktig behandling. Lungene blir også verre, for pasientene sitter mer i ro slik at musklene også blir svakere.

– Kan spare pasienter for lidelse

Hun mener høydemåling og måling av lungefunksjon må ses i sammenheng.

– Når en pasient med kols har mistet 8–10 centimeter i høyde og forteller om ryggsmerter, bør det ringe en bjelle hos helsepersonell, sier hun.

Hun prøver å minne seg selv, legekollegene, sykepleierne, fysioterapeutene og de andre faggruppene som møter pasientene, på at de må tenke på osteoporose.

– Det er lett å glemme. Jeg glemmer det av og til selv. Men hvis vi alle har det høyere oppe i pannebrasken, så kan vi spare pasienter for brudd og unødvendig lidelse.