Rådet for sykepleieetikk ønsker ikke legalisering av dødshjelp i Norge

De yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere ble vedtatt av NSFs landsstyre i 1983, og selv om formuleringen har variert noe, har retningslinjene alltid slått fast at sykepleiere ikke bidrar til dødshjelp. Det er Rådet for sykepleieetikk som står for revidering av retningslinjene. Rådet 2023–2027 har flere nye medlemmer og fant derfor tiden moden for en gjennomgang og diskusjon av tematikken rundt legalisering av dødshjelp. 

Kunnskap og forskning om konsekvenser av legalisering av dødshjelp, nye perspektiver, nye behandlingsmetoder og større krav til hva medisinsk behandling kan inneholde har utfordret Rådet for sykepleieetikks synspunkter. Vi vil med dette gi en bakgrunn og begrunnelse for at Rådet for sykepleieetikk ønsker at innholdet i punkt 1.14 i yrkesetiske retningslinjer (YER) for sykepleiere skal beholdes: Sykepleieren bidrar ikke til aktiv dødshjelp og bistår ikke pasienten ved selvmord. (Ved neste revisjon av YER kommer rådet til å erstatte begrepet «aktiv dødshjelp» med «dødshjelp»). 

Vi bygger vårt standpunkt på sykepleiens grunnlag og yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere samt legeforeningens kunnskapsgrunnlag om dødshjelp som Rådet for legeetikk har utarbeidet.

Sykepleiens grunnlag

Sykepleie bygger på en grunnleggende respekt for det enkelte menneskets liv, iboende verdighet og retten til å ta egne valg. Sykepleie bygger på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene. 

Sykepleiere har en grunnleggende plikt til å fremme helse og forebygge sykdom. Sykepleiere har også plikt til å lindre lidelse og å sikre en verdig død. Det er derfor særlig viktig at sykepleiere har kunnskaper om pasienters rett til å avstå fra livsforlengende behandling, har kunnskap og kompetanse til å gi adekvat riktig lindrende behandling, og at sykepleiere ikke bidrar til en hensiktsløs behandling som forlenger lidelse.

Respekt for retten til å ta selvstendige valg 

Rådet for sykepleieetikk erkjenner at det er en spenning mellom den lovfestede retten til å ta selvstendige valg, yrkesetikken og straffeloven som forbyr dødshjelp. 

Selv om dødshjelp ikke er tillatt, finnes det muligheter å være medbestemmende i spørsmål som behandlingsnivå og livsforlengende behandling i livets siste dager. Pasient- og brukerrettighetslovens § 4–9 sikrer våre rettigheter når det gjelder hva vi ønsker av behandling i livets siste fase. 

Det er lov, og mulig, å si nei til livsforlengende behandling. Selv om du som pasient ikke ønsker behandling som tar sikte på å forlenge livet, har du likevel krav på god sykepleie og omsorg som gir den best oppnåelige livskvalitet i den siste tiden. Ved å avklare behandlingsnivå ved for eksempel forhåndssamtaler kan vi i helsevesenet bli bedre til å ikke overbehandle døende pasienter, og pasientens rett til selvbestemmelse kan bli ivaretatt i større grad.

Anstendige rammer for liv og død

En verdig død er mulig – uten dødshjelp. For pasienter med terminal sykdom og kort tid igjen å leve finnes det i dag gode muligheter for lindring. Det er også mulig å avstå fra behandling som forlenger et liv med store lidelse. Å gi god helsehjelp som sikrer en verdig død, betyr at helsepersonell tar både de fysiske og de eksistensielle smertene som henger naturlig sammen – når døden nærmer seg – på alvor.

Rådet for sykepleieetikk erkjenner at det er mennesker i Norge uten terminal sykdom som lever et liv med stort lidelsestrykk uten utsikter til lindring og bedring og som kan ønske hjelp til å avslutte livet. Vi vet at det er mennesker som lever med fysiske og psykiske lidelser som det er vanskelig å hjelpe fullt ut. Rådet for sykepleieetikk mener derfor at myndighetene bør sette inn ressurser på å gi hjelp og støtte til mennesker uten terminal sykdom, men som har stor uhelbredelig lidelse i livet. Rett til lindrende helsehjelp til mennesker som ikke terminal sykdom, er et felt som burde få økt oppmerksomhet fremover. 

Rådet for sykepleieetikk mener lindrende behandling bør videreutvikles, organiseres og tilpasses pasientens individuelle behov. Helsemyndighetene må gjøre det mulig for helsepersonell å gi god lindrende omsorg og sykepleie til mennesker både med og uten terminal sykdom. Det må være anstendige rammer for både et verdig liv og en verdig død for alle alvorlig syke mennesker. Helsepersonell som har ansvar for å yte helsehjelp til denne pasientgruppen må ha faglig og etisk kompetanse.

Frykter en lovendring

Rådet sier nei til dødshjelp fordi det er en menneskerett å ha behov for hjelp.

Rådet for sykepleieetikk frykter at en lovendring som tillater dødshjelp, vil kunne undergrave retten til å ha behov for hjelp og undergrave velferdsstatens ansvar for å yte hjelp til alle. Det danske etiske råd har utredet legalisering av dødshjelp og går, etter vår mening, rett til kjernen når de sier at alle mennesker har en ubetinget rett å være til besvær. Rådet for sykepleieetikk er bekymret for at legalisering av dødshjelp skal føre til at mennesker ber om dødshjelp fordi de vil skåne sine nærmeste og samfunnet for sin terminale fase.

En legalisering av dødshjelp kan gi en utvikling hvor en gjennomgående holdning i samfunnet er at funksjonstap er lik verdighetstap og hvor det kan være en forventning om at man velger dødshjelp når man er alvorlig syk. 

Retten til helsehjelp, til et verdig liv og en verdig død er en rettighet for alle mennesker, og det er en viktig verdi som samfunnet og myndigheter må verne om.