Vi lider av et fast ansatt-syndrom

For at pleien skal ha kontinuitet, påstås det at heltid er svaret og at det dermed bedrer kvaliteten i norsk helsevesen. Men stemmer egentlig det? Det vi vet, er at ansatte som jobber heltid, kontinuerlig er på arbeidsplassen, har større innvirkning samt lettere tilgang på å følge opp pasientene da en kjenner til dem. Men hvilken betydning har det å jobbe heltid i dagens helsevesen for den enkelte omsorgsyteren? 

Ifølge tall fra Nav er psykiske lidelser den største årsaken til sykmeldinger hos sykepleiere, og jeg tror at det har sammenheng med å være en heltidsansatt i norsk helsevesen. 

Flere oppgaver og mindre ressurser

Etter at samhandlingsreformen kom på plass, har kommunehelsetjenesten blitt pålagt mange flere oppgaver enn før 2012. Og oppgavene blir ikke færre med årene. Tvert imot. Det blir flere av dem. Arbeidet som sykepleiere må finne seg i, er preget av oppgaver som krever full oppmerksomhet og raske avgjørelser. 

Vi har yrkesetiske retningslinjer samt lovverk som stiller høye krav til oss som helsepersonell. Yrket vårt har et høyt sykefravær, og mangel på fagfolk fører til økt tidspress og større ansvar hos sykepleieren som står i heltid. Det er lav terskel å gå fra å være sykepleier til å bli den syke sykepleieren. Vi kan aldri ha en dårlig dag på jobb, og en må likevel yte omsorg til tross for at en ikke nødvendigvis har overskudd til det. I tillegg er dagens turnusordninger lite helsefremmende. Den tærer på søvnen og er stressende. 

Vi lider av fast ansatt-syndromet

Et begrep jeg vil introdusere for leserne, er «fast ansatt-syndromet». Begrepet kommer av at en er fysisk til stede på jobb, men samtidig mentalt og emosjonelt distansert fra sine forpliktede oppgaver. En ønsker å kunne gi samme omsorg til og ha tålmodighet med den første pasienten som for den siste man følger opp. Men det er vanskelig å få til. 

Man klarer det ikke fordi en ikke har nok tid, men også ikke nok overskudd på grunn av emosjonell overbelastning som har vedvart over tid. Pasientene roper hele tiden etter hjelp, det påføres pasientskader som kunne vært forhindret, samt at ansatte drar konstant hjem med dårlig samvittighet fordi de føler at de ikke strekker til. Dette påvirker mentaliteten til heltidsansatte. Over tid med overdreven omsorg blir en mentalt drenert, og oppgavene blir preget av mer apati og omsorgstrøtthet. En litt sånn holdning: «samme det, neste person får ordne det».

Batteriene svikter

Et godt eksempel for å beskrive vår arbeidskapasitet er innkjøp av en ny telefon. En ny telefon har alltid 100 prosent batterikapasitet ved innkjøp, men over tid vil blir batterikapasiteten redusert. Den maksimale batterikapasiteten kan påvirkes ved at en tillater optimalisering av ladetid. At en ikke alltid tar snarveier med hurtiglader, eller halvveis lader den opp flere ganger gjennom dagen. For da påvirkes batterikapasiteten. 

Slik er det også for sykepleiere som jobber i helsevesenet. Å jobbe heltid kan optimaliseres ved at en tillater god hviletid mellom vakter, helsefremmende turnus, ikke altfor mange pasienter per sykepleier, samt tillater rom for fagutvikling, refleksjon og debrifing. Men slik er det ikke per dags dato. Og konsekvensen er som vi ser i sykemeldingstallene fra Nav. 

Privat sektor klarer det

Er det én ting jeg har lagt merke til, så klarer det private det bedre enn det offentlige. Det skyldes flere faktorer som blant annet bedre lønn som tillater at en slipper å måtte jobbe mer enn 100 prosent for å få til en anstendig lønn. 

De private sykehusene har ikke akuttfunksjon og heller ikke korridorpasienter som vi finner i det offentlige. Grunnbemanningen samstemmer med pasientbehovet som tillater de ansatte å fullføre oppgavene sine med respekt og integritet. Antakeligvis er også sykefraværet mindre, og som en helhet er de totale kostnadene lavere. 

For meg som jobber i vikarbransjen, møter jeg arbeidsgivere som lager rom for å imøtekomme mine ønsker og behov. I vikarbransjen kan jeg velge og vrake hvilke oppdrag jeg vil ta, og jeg kan ta ut ferie når som helst. I løpet av ferien opplever jeg at jeg får tid til å lade opp og får et enormt overskudd når jeg kommer tilbake på jobb. Å jobbe i vikarbransjen kan også sammenliknes med eksempelet om batterikapasitet, bare at jeg føler at min batterikapasitet alltid ligger på 100 prosent grunnet pauseperiodene, samt at det er en bærekraftig måte å jobbe på som passer min livsstil.

Vi er ikke maskiner

Poenget med dette innlegget er ikke å fremme at vi skal ha flere kommersielle aktører, men jeg mener at det offentlige har noe å lære av privat sektor. Slik dagens offentlige helsevesen driftes, er det helsefarlig for sykepleierne. Heltid kan sikre kontinuitet, men ikke nødvendigvis kvalitet i pleien. 

Det er dobbeltmoralsk at politikere forsøker å spare penger ved å kutte i bemanning, redusere sengeplasser i psykisk helse og pålegge sykepleierne flere oppgaver når det kun fører til økt sykefravær blant helsepersonell på grunn av økt tidspress og dermed økte utgifter som konsekvens av utbrente og sykmeldte sykepleiere. 

Det er en ond sirkel som politikere må ta tak i. Og disse politikerne finner vi ikke på venstresiden. For at heltid skal kunne assosieres med kvalitet i kontinuitet, er man nødt til å legges til rette for bedre arbeidsforhold som tillater at helsepersonell ikke trenger å jobbe flere timer med overtid for å få en anstendig lønn, bedre turnusordninger og mindre arbeidsbelastning. Vi er tross alt mennesker og ikke maskiner.