Løvemammaene: – Vi brøler, men ingen hører

Forskere ved Oslomet og Nord universitet har brukt millioner av kroner på å finne ut av alt vi har uttalt oss kostnadsfritt om rundt den høyst oppskrytte barnekoordinatorordningen: At det er behov for bedre samarbeid og tydeligere ansvar. 

Innføring av barnekoordinator skulle sikre bistand til koordinering for å oppnå sammenheng og helhet i tjenestene. Dette var formålet til lovendringene som ble innført i 2022. Forskerne har nå sett på hvordan barnekoordinatorer selv ser sin rolle. For det var dette med kart og terreng, intensjon og praksis. Hva viser resultatene? 

Koordinatorene har ikke tid til å gjøre sine oppgaver, de har ikke klare forventninger til hva rollen faktisk innebærer, og de mangler kompetanse. Samtlige punkter forskerne konkluderer med, har vi brølt om siden vi startet organisasjonen Løvemammaene. Ikke overraskende!

Det er fader meg ingenting som funker for familier til alvorlig syke og funksjonshindrede barn i 2023 heller. 

Dette har vi sett lenge

At vi er oppgitt, betyr selvfølgelig ikke at vi har noe personlig imot velmenende forskere ved noen institusjon. Sagt med akademikernes eget språk, er det ikke nødvendigvis en motsetning mellom «utøverkunnskap» og boklig, abstrakt kunnskap. Men i dette tilfellet er det noen mil. 

Ifølge Kvernbekk kan teoretisk kunnskap ha ulike funksjoner, og når den brukes som «briller» til å se med, kan man gjennom de teoretiske brillene få øye på og oppfatte mer av det som skjer i en praktisk situasjon. 

Det er bare det at det forskere her har oppfattet med sine teoretiske briller, har vi i en årrekke kunnet se, føle på og beskrive i detalj fra det praktiske livet som leves av landets løvefamilier.

Se på det som et hjertesukk

Dette innlegget er heller et hjertesukk over hvor utømmelig stor statskassen er når det gjelder å finansiere forskning og rapportering i sin mest meningsløse form om allerede velkjent problematikk fremfor å putte pengene der de faktisk gjør nytte for seg. 

Den kloke mannen Einstein, som for øvrig hadde sine glansdager på tidlig 1900-tallet, sa at galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat. At vi 100 år senere ikke har lært, fortjener en applaus i seg selv. 

Hadde vi bare brukt halvparten av midlene som har blitt delt ut til forskere rundt om i landet på å faktisk styrke hjelperne til familiene, ansette flere av dem og utvikle systemer som funker, så hadde forskerne faktisk fått noe nytt å forske på. 

Da kunne de forsket på ringvirkningene av å oppleve reell koordinering og samhandling, og kanskje kunne noen fått gleden av å måle bedring av livskvalitet for familiene som mottar tjenestene. 

Foreldre sliter seg ut

Resultatene fra denne forskningen vil, mindre overraskende og til stor glede for gudene vet hvem, legges i den berømte bunnløse skuffen sammen med alt annet av rapporter og forskning vi har kastet bort penger på de siste årene. 

Samtidig fortsetter samfunnet i den samme tralten: Foreldre sliter seg ut ved å måtte koordinere koordinator (i snitt 19 timer i uka faktisk), samkjøre sykehustimer, fysioterapi, ansvarsgruppemøter, logoped og mer til, kartlegge rettigheter, manøvrere matpumper og pustemaskiner og samtidig løpe febrilsk i det evige hamsterhjulet mellom kommune og statsforvalter i mangel på nok hjelp. 

Den nasjonale kommunale forskjellsbehandlingen gjør at noen få heldige familier får en barnekoordinator uten helhetlig kompetanse til å gjøre jobben, mens de aller fleste ikke får det. 

Det vil ikke bli bedre

Kommunene fortsetter å legge koordinatorrollen oppå allerede sprengte 100 prosent stillinger slik de har gjort de siste 30 årene. Og de lever i troen på at å sette ordet «barn» foran «koordinator» utgjør en barnekoordinator. 

Ildsjelene i hjelpeapparatet står og stanger hodet i veggen i frustrasjon, mens «happy go lucky»-stortingspolitikere brisker seg fra talerstolen vel vitende om at de ikke har utrettet noen verdens ting på denne fronten. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner og gjerne i følge med en kø av selvsagte, men kostbare, forskningsrapporter. 

Bare vent, snart skal det også forskes i stor stil på det pedagogisk korrekte «laget rundt barnet». Vi kan på forhånd melde om lag i hele landet med spillere som ikke virker eller er ute med skade, der halvparten mangler eller bare ikke dukker opp på trening, og der enkeltspillere sitter på benken med en kaffekopp, mens andre kaver rundt på den kommunale banen nokså uten mål og mening. 

Og med det ønsker vi god jul og godt nyttår. «Brace for impact» alle dere med annerledesbarn, for det blir ikke noe bedre i 2024.