– Mange reagerte selvsagt på at vi ikke får gratis kaffe

De beskyldes gjerne for å syte og klage, sykepleierne som ytrer seg i mediene om en hard hverdag. Men de får også støtte.

Hva skjer med dem som har ytret seg kritisk om den belastende arbeidshverdagen? Har de skiftet beite, eller holder de ut?

Sykepleien.no publiserer stadig innspill fra frustrerte sykepleierne som «har fått nok». Som mener noe radikalt må gjøres. De spår at mange vil forlate yrket.

«Alle har et bristepunkt»

«Sykepleier til salgs» er tittelen på innlegget Line Maria Bjørnes fra Stranda hadde i Sykepleien 21. desember i 2022.

«Alle mennesker, alle relasjoner, og alle ansettelsesforhold har et bristepunkt. Et punkt hvor du ikke kan se deg tilbake og bare fikse ting med enkelhet lenger», skrev hun i innlegget.

Og videre:

«Jeg er redd at denne lille «bagatellen» for mange vil være det som gjør at en ser seg om etter andre, alternative arbeidsplasser».

– Jeg mister stadig kolleger

Sykepleien ringer henne.

– Har du funnet på noe alternativt?

– Jeg er fortsatt under videreutdanning med bindingstid i akuttmottaket på Ålesund sykehus.

– Var du på nippet til å gjøre noe annet?

– Nei, jeg trives godt på arbeidsplassen min, men jeg mister stadig kolleger. Blant annet har tre av mine mannlige sykepleierkolleger startet på ingeniørutdanning, forteller hun.

Hennes inntrykk er at menn er flinkere enn kvinner til å si ifra og derfor finner seg andre yrker først.

– Når jeg snakker med dem som gir seg som sykepleiere, går det samme svaret igjen: Grunnlønnen er for dårlig, og kompensasjonen for ubekvem arbeidstid samsvarer ikke med belastningen det medfører.

Ute etter det konkrete

Bjørnes presiserer at hun selv liker yrket veldig godt:

– Vi må framsnakke det i stedet for å snakke det ned. Vi må finne ut hva som konkret skal til for å få folk til å bli i yrket. Bakgrunnen for at jeg skrev det innlegget, var jo tross alt at jeg gjerne vil beholde kollegene mine.

Line Maria Bjørnes ser at mye må ordnes på det politiske planet, og at det er mye deres ledere ikke får gjort så mye med. For eksempel virker det som om innleid arbeidskraft går på et eget budsjett, påpeker hun:

– Sykehusene og kommunene leier inn vikarer som koster mye penger. Samtidig skjer det at en del ansatte ikke får gå på kurs fordi det mangler midler.

Dette kan gjøre noe med moralen i yrket, mener hun:

– Stadig flere sykepleierkolleger går faktisk over til vikarbyrå og tjener gode penger på det.

– Ikke bare lønnskamp som er viktig

Sykehuset i Ålesund er fra 1971. Bjørnes håper at det nå blir lagt til rette for å bygge om lokaler, noe som kan føre til bedre logistikk og pasientflyt.

– Da vil det bli bedre for pasientene og lettere for oss som jobber her.

– Det er så mye annet enn lønnskamp som også er viktig. Oppgavedeling, for eksempel. Hva brukes sykepleierne og legene til?

Hun foreslår:

– Få inn flere helsefagarbeidere og assistenter til å gjøre ting som ikke nødvendigvis en lege eller sykepleier må gjøre. Kanskje ikke bruke sykepleiere til å ta smittevask på stuene? Og om vi må det, kanskje vi burde fått et tillegg for det?

Og videre:

– Sørge for nok tilgjengelige legeressurser. Det vil bedre pasientflyten, sikre at rett pasient får rett hjelp til rett tid og gi oss tid til å skrive ut pasientene når de er klare for det. Slike ting vil også bedre arbeidsvilkårene for sykepleiere.

En bagatell?

– Det kan kanskje virke som en smålig bagatell, men økonomisk støtte til sko man bruker på jobb, tror jeg hadde vært bra. Kanskje vil avdelingene som innfører dette, ha et fortrinn når de ansetter? Det handler ikke om kronene det koster. Men «goodwillen» det medfører, betyr mye og gjør at man føler seg verdsatt.

– Fikk du respons på innlegget ditt sist vinter?

– Den var veldig, veldig stor, både fra leger og sykepleiere, men også fra privatpersoner.

Fremmede mennesker ringte og sendte meldinger til sykepleieren, som bor på Stranda. Det er godt stykke unna arbeidsplassen, en drøy time hver vei med bil og ferge.

– Mange reagerte selvsagt på at vi ikke får gratis kaffe, og at vi må betale for å parkere på jobb. Diverse jobbtilbud fra private aktører fikk jeg også, men jeg har ikke hørt noe fra ledelsen.

– Burde være lettere å ta master

Til jul er Bjørnes ferdig med intensivutdanningen.

– Jeg har veldig lyst til å skrive en masteroppgave, men det kan bli vanskelig tidsmessig og økonomisk siden det dessverre er lite støtte å få.

På fulltid er det beregnet å ta seks måneder å skrive en master:

– Jeg har fått tilbud om å jobbe bindingstiden min i 100 prosent og få 30 dager lønnet permisjon fordelt på ett år for å skrive masteroppgave. Det er inkludert alle seminarer og oppmøte på skolen.

Hun syns sykepleiere som ønsker det, bør få bedre muligheter til å skrive en masteroppgave.

– Men også der må det nok gjøres noe politisk. I mange andre yrker er ikke masterarbeidet noe man kan velge vekk. Jeg skulle ønske det samme for oss. Det handler om holdninger til yrket vårt, sier Line Maria Bjørnes.