Kompetanse koster penger. Alternativet koster liv

I disse dager starter tusenvis av rykende ferske og spente studenter på det som vil bli tre tøffe, lærerike, vanskelige, spennende og til tider håpløse år på skolebenken og ute i praksis. De har valgt å utdanne seg til noe hele landet skriker etter med sår hals: Sykepleiere. Det skal dere ikke ta for gitt, Jonas Gahr Støre og Co. Men tar dere regningen?

Det er for de fleste av oss en kjent sak at Norge har alvorlig mangel på sykepleiere. Vi er i dag omtrent 4650 sykepleiere og 700 spesialsykepleiere i manko, ifølge den siste bedriftsundersøkelsen til NAV. Innen 2030 vil dette tallet krype opp mot 28 000 dersom dagens trend fortsetter. Det er allerede blodtøft, og verre skal det altså bli. Dette vet vi og har visst lenge. På tide faktisk å gjøre noe med det? 

Det er mange ender å starte i. Økt grunnbemanning og mer lønn for mer ansvar er klart nødvendig for å sikre at sykepleiere blir i jobbene sine. Det er provoserende at det fortsatt lyses ut en haug med 75-prosents stillinger når behovet er 100+++. Særlig når Helse-Norge brukte over 2,4 milliarder kroner på innleide helsevikarer i fjor. Det er også en dårlig vits at ansienniteten stopper opp ved ti år når man jobber på sykehus.

Det er med andre ord mye som må bli bedre for å beholde sykepleierne som allerede er ute i arbeid. Men vi trenger også løsninger som får flere til i det hele tatt å søke seg inn på – og ikke minst fullføre – en sykepleierutdanning.

Jeg har noen ideer som regjeringen kan få av meg, helt gratis.

Praksislønn til sykepleierstudenter

Det er ganske tøft å være student, sånn i utgangspunktet. Enda tøffere er det å være student når matprisene går opp, rentene til Lånekassen går opp og leieprisene går opp. I dag er det nærmest umulig for borteboende studenter å gjennomføre et utdanningsløp uten å ha en jobb ved siden av. Mange må jobbe ganske mye for å få hverdagen til å gå rundt. Det kan fort gå ut over både studie- og søvnkvalitet.

Ansvaret man blitt pålagt som sykepleierstudent i praksis, er stort og kan til tider kjennes tungt på skuldrene. I løpet av en treårig bachelorutdanning tilbringer sykepleierstudenter omtrent 1,5 år ute i felten – og det gjør de helt gratis. Når så mye som 50 prosent av utdanningen foregår ute i klinisk praksis, tillater det ikke mye tid til ekstrajobbing ved siden av. Alle eksamener som skal gjennomføres i tillegg, er krevende. Pensumlistene er overveldende lange, og lesematerialet er ikke noe man kan lære seg ved å ta en «all nighter».

Praksislønn vil åpne for at flere har mulighet til å søke seg inn på studiet. Det vil frigjøre tid til faktisk å lese pensumbøkene ordentlig og lære seg innholdet. Det vil komme både studentene og pasientene til gode. Det vil uten tvil gjøre utdanningen til et mye mer attraktivt valg, og akkurat nå er ikke søkertallene spesielt sexy. Nye tall fra Samordna opptak viser at det i høst var en nedgang på 12,5 prosent for førstevalgssøkere til sykepleierstudiene – etter en allerede stor nedgang på over 20 prosent i fjor.

Mindre konkurranse om studieplassene har også ført til at poengkravene for å komme inn har stupt. Foreløpig er det fortsatt nok søkere til å fylle studieplassene, men vi trenger ikke å se lengre enn til Danmark for å forstå at dette fort kan snu. Og det er dit vi er på vei. Tall fra Samordna opptak viser at så mange som 8000 sykepleierstudenter falt av studiet mellom 2012 og 2019.

De 8000 sykepleierne kunne vi sårt trengt nå.

Flere utdanningsstillinger

Det er ikke bare sykepleiere vi skriker etter. Aller helst skal de være spesialiserte, også. Intensivsykepleiere, anestesisykepleiere, operasjonssykepleiere, kreftsykepleiere, jordmødre, helsesykepleiere, psykiatriske sykepleiere … Lista fortsetter. Vi trenger flere av alt og vi trenger det nå.

Ved de fleste videreutdanningene er det krav om minimum ett års klinisk erfaring som sykepleier før man kan søke seg videre. Det skal sikre at ferske sykepleiere får litt mer kjøtt på beina før de avanserer. Som jo er bra. Men terskelen for å sette seg tilbake på skolebenken blir høyere når man har vært ute i full jobb med voksenlønn en stund. Da er det lett bare å jobbe videre. Videreutdanningene går jo ingen steder, og det kan alltids tas på et senere tidspunkt. Poff, så fikk man noen barn og et svært huslån i mellomtiden, og terskelen vokser seg høyere for hvert år som går.

Skal man få folk til faktisk å ta steget videre må det tilrettelegges bedre. Det er ikke billig å videreutdanne seg. Ikke med mindre man er blant de heldige som får utdanningsstilling gjennom jobben og kan studere med lønn mot at man binder seg en gitt periode etter endt studie. Det burde være en selvfølge at studentene får betalt for alle semestrene, og bindingstiden burde ikke være mer enn to år.

Utdanningsstillinger er et godt tilbud, men det er altfor få stillinger i forhold til hvor mange spesialsykepleiere vi faktisk trenger. Sykepleiere som faktisk vil videreutdanne seg og søker seg inn på disse studiene, havner på ventelister til utdanningsstipend og må trekke søknaden fordi de ikke kan ta seg råd til å studere uten.

Tilbudet matcher ikke etterspørselen. Vi burde kaste utdanningsstillinger etter sykepleiere, og for at sykepleierne i det hele tatt skal orke å ta fatt på disse må den økte kompetansen belønnes med høyere lønn i andre enden. Det er lite motiverende å ta en masterutdanning som ikke viser igjen på lønnsslippen.

Kompetanse koster penger. Og den regningen er det staten som bør ta. Alternativet vil koste liv.