Hva om vidundermedisinen slutter å virke?

I kjølvannet av koronapandemien kan det se ut til at altfor mange har glemt den «stille pandemien». Den som får betydelig større følger enn covid-19. For dersom de medisinene vi bruker for å behandle infeksjoner blir mindre effektive på grunn av økende resistens mot antibiotika, står vi overfor det som kalles «helsetjenestens klimakrise».

Å administrere antibiotika til pasienter er en av sykepleierens viktige oppgaver. Det var mye AB IV x 3 eller AB IV x 4 på min arbeidsliste på lungemedisinsk avdeling på Ahus. Med stor lettelse og fascinasjon så vi gang på gang at pasienter kom seg raskt og fikk kontroll på infeksjonen med hjelp av antibiotika.

Kanskje tar vi antibiotika som medisin for gitt. Om man er lege og sykepleier som behandler en pasient for lungebetennelse, eller om man er bonde og behandler dyr med antibiotika for å slå ned sykdommer. Slik har det ikke alltid vært, og slik kommer det heller ikke til å fortsette, hvis utviklingen av antibiotikaresistens får fortsette.

Det kan gå riktig galt

En eskalerende og signifikant stigning i forbruk av antibiotika har resultert i at verden står overfor voksende og store utfordringer med resistente bakterier og mikrober innen mange ulike områder. Hvis vi ikke tar de riktige grepene, kan det gå riktig galt de kommende tiårene.

Ifølge en stor studie i The Lancet fra 2022, krever antibiotikaresistens på verdensbasis mer enn 1,2 millioner liv årlig. Tallene i studien er fra 2019, så antakelig er dødstallene høyere. Antibiotikaresistens er den ledende årsaken til død verden over. Den største byrden bærer de deler av jordas befolkning som har minst ressurser. Derfor handler også kampen mot resistens om muligheten til å gjøre kloke, gode beslutninger helt nede på det laveste beslutningsnivået i helsetjenesten, hvor enn du er på kloden.

Det fordrer at god medisinsk beslutningsstøtte må være tilgjengelig, særlig om hvordan man unngår infeksjoner, men også tilgang til virksom antibiotika og forskning på og utvikling av nye vaksiner og antibiotika.

I Norge har vi hatt ambisiøse mål for redusert bruk av antibiotika, og vi har nådd målene. I 2015 satte den forrige regjeringen mål om 30 prosent reduksjon av antibiotika innen utgangen av 2020. Tallene fra NORM 2020 (Norsk overvåkningssystem for antibiotikaresistens hos mikrober) viser en reduksjon på 32 prosent. Det er utrolig gledelig og viktig at målene nås.

Det nytter

Solberg-regjeringens strategi med tydelige tiltak har bidratt til at Norge fortsatt er blant landene i verden som har lavest forbruk av antibiotika, og det er mange som har bidratt til å få til dette. God og tett innsats fra legene som forskriver medisiner har gjort at vi har nådd målet om 20 prosent reduksjon i antibiotikabruk ved luftveisinfeksjoner. At forbruket av antibiotika for norske tenåringer nå er under en tredjedel av hva det var i 2019, skyldes også det samme.

Vi har oppnådd å holde andelen av resistente gule stafylokokker både på sykehus og i primærhelsetjenesten svært lav. For å følge nøye opp det siste, måles nå antibiotikabruken i sykehjem årlig. Disse viser en jevn nedgang i registrerte infeksjoner, og det er jo dette som er avgjørende viktig for å få ned antibiotikabruken.

Tiltak for å redusere bruk av antibiotika er ikke bare viktig i helsetjenesten. Også i landbruket har vi lyktes svært godt i Norge de siste årene, blant annet ved at narasin brukt i kyllingproduksjon ble faset ut i 2016, og målet om å redusere antibiotikaforbruket til kjæledyr og matproduserende landdyr ble oppnådd allerede i 2017. Med tydelige tiltak og strategier nytter det å redusere bruken av antibiotika.

Et felles problem

Er det likevel noe pandemien har vist oss, er det at vi ikke lever isolert fra resten av verden, ei heller når det gjelder resistensproblematikken. Derfor kan vi aldri si at vi er i mål, heller ikke her i Norge. Det er alltid en mulighet for å forbedre og da også redusere bruk av antibiotika.

Selv om vi i Norge når våre mål, er det ikke på noen måte gitt at andre land i verden klarer det samme, eller at de setter seg de samme målene. Derfor må vi jobbe sammen med andre land, regioner og hele verden for å gjøre alt som står i vår makt for å håndtere den store folkehelsetrusselen som antibiotikaresistens representerer.

Både Verdens helseorganisasjon og EU-parlamentet ber alle nasjoner om å ha nasjonale strategier som skal oppdateres minst annethvert år. Dessverre, etter to år med ny regjering, har vi ennå ikke fått en ny nasjonal strategi på plass i Norge. Det er så enormt stor forskjell på det Arbeiderpartiet og Senterpartiet sa da de var i opposisjon og det de gjør nå. Den gang forsøkte de høylytt å sparke inn åpne dører og lage et slags bilde av at det måtte gjøres mye mer, både i Norge og internasjonalt, når det gjaldt antibiotikaresistens.

Nå har man ikke engang klart å få på plass den nye nasjonale strategien etter den forrige som utløp i 2020. Arbeidet ble startet opp under Solberg-regjeringen, men fikk utsettelser på grunn av koronapandemien. At Norge fortsatt ikke har en ny nasjonal strategi, er rett og slett pinlig dårlig. Hvor er det blitt av det sterke engasjementet til Arbeiderpartiet og Senterpartiet mot denne store helsetrusselen? Vi bør og skal fortsatt være et foregangsland på dette området.

Arbeidet må intensiveres

For, også for Norge er det mørke skyer på himmelen og bekymringer vi må ta på alvor. Selv om vi i Norge i dag har mindre forekomst av antibiotikaresistens og foreløpig mindre behov for nye innovative antibiotika, trenger vi å ha dem i beredskap. Det er i Norges egeninteresse at det globalt utvikles nye antibiotika og alternativer til antibiotika. Dessverre ser vi ikke spor av engasjement rundt dette fra regjeringen, ei heller i folkehelsemeldingen som Stortinget behandlet denne våren.

For pasienter, både i Norge og i landene rundt oss, må arbeidet mot antibiotikaresistens intensiveres. Vi må gjøre alt vi kan for ikke å komme i den situasjonen at leger og sykepleiere står maktesløse i å behandle pasienter for infeksjoner og sykdommer.

«Man dør vel ikke av lungebetennelse» het en rapport som Nordisk råd vedtok for noen år siden. Vel, realiteten er at uten vidundervirkningen antibiotika har på mange infeksjonstilstander, står vi overfor uante utfordringer i norsk helsetjeneste.

Vi har nok store oppgaver foran oss for å sikre gode og likeverdige helsetjenester til innbyggere i hele landet i årene fremover. La oss gjøre alt som står i vår makt for at ikke antibiotikaresistens er enda en av dem. Da må det stå høyt på prioriteringslista – lokalt, nasjonalt og globalt.