Bør hørende bli sykepleiere for døve?

Dette er en kommentar til artikkelen «Bør døve bli sykepleiere?» i Sykepleien der prodekan Kåre Rønn Richardsen ved Oslomet ble intervjuet.

Det handler om direkte kommunikasjon, å slippe å måtte ha med seg en ekstra profesjonsutøver inn i sensitive, intime og sårbare situasjoner. Å få god og utfyllende kommunikasjon på sitt førstespråk, versus enkel og overflatisk kommunikasjon mellom en ikke-tegnspråklig sykepleier og en døv pasient.

Helsepersonell plikt til å gi informasjon tilpasset pasientens kultur- og språkbakgrunn, jamfør helsepersonelloven § 3–5. Vi hører (ja, paradoksalt nok) jevnlig om situasjoner rundt omkring i Norge der døve pasienter ikke får tolk eller at helseenheter ikke bestiller tolk.

Selv inn i døden må en døv pasient oppleve sine siste tre uker av livet uten tolk eller god, meningsfull og dyp kommunikasjon på sitt språk.

Vi er en enorm ressurs

Vi er flere hørselshemmede sykepleiere som har blitt utdannet rundt omkring i landet. Gjennom våre nettverk kjenner vi til om lag 25 hørselshemmede sykepleiere som også behersker norsk tegnspråk. Det er også hørende sykepleiere på landets sykehus og sykehjem som kan norsk tegnspråk – enten fordi de har studert det eller fordi de har tegnspråklige foreldre, søsken eller barn.

Alle vi er en enorm ressurs for de døve og hørselshemmede pasientene eller brukerne som vi møter. Om noen er kritiske og skeptiske til at døve skal bli sykepleiere, er det kanskje en opplysning om et estimat på 5000 døve i Norge. Altså 0,05 prosent av Norges befolkning. Og det fødes hvert år tilsvarende antall babyer som har en eller annen form for hørselsnedsettelse.

I tillegg har vi 700 000 hørselshemmede i ulike typer hørselstap i Norge. Alle disse fortjener å bli møtt med forståelse og å bli kommunisert på sine premisser. Hvem er ikke bedre rustet til å møte dem enn oss hørselshemmede sykepleiere?

Vet hvor skoen trykker

Å være sykepleier er ikke bare å jobbe på en akuttavdeling eller en kirurgisk avdeling. Det er mange forskjellige arbeidsplasser som har behov for vår kompetanse. Døve og hørselshemmede har ulike behov i ulike faser av livet. For å møte disse menneskene der de er, er det viktig at vi som profesjonelle sykepleiere med spisskompetanse møter dem og ser dem. Å kommunisere med pasientene på deres eget språk er utrolig viktig for helsefremmende arbeid.

Norge er dessverre akterutseilt når det gjelder å utdanne profesjonelle helsearbeidere med ulike funksjonsutfordringer. Fortsatt får vi i 2022 tilbakemeldinger om at oppegående, kompetente voksne mennesker blir skvist ut av studier på grunn av manglende forståelse og tilrettelegging.

Myten er at man (kanskje) utdanner for mange hørselshemmede sykepleiere? Til det svarer vi at det er et ekstremt behov for oss i kommende år. Er det noen som kan observere og kommunisere, er det oss hørselshemmede sykepleiere. Vi vet hvor skoen trykker. Vi vil påstå våre kvalifikasjoner er like gode om ikke bedre enn hørendes.

Viktig med døve sykepleiere

Det stilles spørsmål om at det er få arbeidsplasser for oss hørselshemmede sykepleiere. Det stemmer ikke. Det er utallige arbeidsplasser som har behov for vår kompetanse fra fødsel til død. To av oss er avdelingsledere på våre arbeidsplasser som yter helsetjenester til blant annet døve pasienter.

Det er viktig med døve sykepleierledere fordi vi har kunnskap om døve pasienter og kan gi veiledning til hørende ansatte som arbeider med døve pasienter. Vi har en form for kunnskap som hørende ikke har. Vi ser hvor og hvorfor kommunikasjonen svikter og hvor nødvendig hjelp bør settes inn. Denne kunnskapen oppleves ofte som mangelfull hos hørende ledere.

Prodekan Kåre Rønn Richardsen sier det skal gis en generell og fullverdig kompetanse når helsepersonell skal utdannes. «En ferdig utdannet sykepleier skal for eksempel kunne jobbe både på en intensivavdeling, et sykehjem eller administrativt, og kunne gå inn i en hvilken som helst arbeidsoppgave som ligger under yrket. Da må det vurderes om ulike former for funksjonsnedsettelser kan komme i konflikt med dette».

Hvorfor skal alle normaliseres?

Hvem som helst kan få en funksjonsnedsettelse senere i livet, også etter man er utdannet sykepleier. Disse får tilrettelagt arbeid og går ikke nødvendigvis ut av sitt yrke, men en ny arbeidspost som gjør at en kan fortsette å utføre sitt arbeid som sykepleier. Disse er også en ressurs for både systemet helsevesenet (de har nok opplevd helsevesenet fra pasientperspektivet), og for pasientene de møter.

Det bør inn mer kunnskap i helsepersonellutdanninger om døvhet, norsk tegnspråk, tolkning, hørselshemming fra et sosialt, kulturelt, språklig og levd perspektiv. Ikke kun et medisinsk perspektiv som paternaliserer og hørselshemmingen og gjør hørselshemming til et unormalt avvik.

Hvorfor skal alle «normaliseres»? Hvert enkelt menneske har en unik kompetanse som bør brukes der den kommer flest til gode. Dette tar vi gjerne en prat om videre over en kaffekopp med deg Kåre Rønn Richardsen.