Sykepleie blir etisk tvilsom skjønnhetspleie

Midt i september i år eksploderte debatten om kosmetisk eller estetisk medisin som følge av at tre influensere lanserte klinikken Nomi med henvisning til «kvinnehelse». Jeg skrev da en kronikk i Aftenposten om at medisinen driver med etisk tvilsom «menneskeforbedring», uten at profesjonen har tatt skikkelig faglig og etisk stilling til det.

I et innlegg i Dagens Medisin 21. 10 kom to representanter fra Legeforeningens Gjør kloke valg-kampanje med liknende synspunkter.

Lekker til kosmetikken

I denne debatten var sykepleierne helt fraværende. Dette til tross for at det av helseprofesjonelle kanskje er sykepleiere som i størst grad trekkes ut av tradisjonell sykepleievirksomhet og inn i kosmetikk. Klinikker som Nomi har vanligvis et stort innslag av folk som er utdannet som helsesykepleiere.

Facebook-siden til «Kosmetiske sykepleiere» har 931 medlemmer i skrivende stund. Det gir kanskje en pekepinn på interessen. Med andre ord: Sykepleierfaget lekker som en sil til kosmetikken. En grunn til det kan være at sykepleiere i enda større grad enn leger trekkes av økt lønn og en overgang til en mindre belastende hverdag.

Hva er sykepleie?

Er dette i det hele tatt sykepleie? Hvis du slår opp i en ordbok på «sykepleie» i et leksikon eller ordbok, la oss si Store norske leksikon, vil det stå noe sånt som at det er profesjonen som er dedikert til omsorg for «syke, sårede, hjelpeløse og gamle». Men over tid er sykepleie blitt et fag som ikke bare driver med sykdom og syke mennesker, men å «forbedre» allerede friske mennesker.

Hva om man hadde skrevet i oppslagsverk at «sykepleie er faget som driver med omsorg for syke, skjønnhetspleie og forbedring av friske»? Hadde sykepleiere flest følte seg komfortable med dette? Jeg tror ikke det. Men likevel er det det profesjonen er i ferd med å bli. Årsaken til at dette skjer med sykepleierfaget nå er at det, i tillegg til kirurgers skalpeller, er kommet nye teknologier, for eksempel Botox og fillers, som sykepleiere kan håndtere og derfor gjøre til grunnlag for sin virksomhet.

Er dette god sykepleie?

Er dette god sykepleie? Det viktigste problemet med kosmetisk sykepleie er at det muliggjør en samfunnsutvikling der krav til utseende øker. Idealene er til dels noe som kun kan oppnås ved bruk av de tjenestene de kosmetiske aktørene tilbyr. Kosmetisk sykepleie er dermed med på å skape et marked av uhelse som den så tjener penger på.

Når kosmetisk medisin brer om seg, reflekterer det per definisjon at flere ikke ser på utseendet sitt som bra nok som det er, men noe som krever profesjonell inngripen. Det representerer et folkehelseproblem. Da må profesjonene ta stilling. Er dette noe den vil anbefale medlemmene å drive med?

En faglig krise

Et problem er også at det er dette offentlige utdanningsmidler går til. Er det det sykepleierutdanning skal brukes til? Hvor mye lenger vil samfunnet være med på det? Økningen i kosmetikk blant sykepleiere skjer også i en kontekst der Sykepleierforbundet – ikke minst under pandemien – har snakket mye offentlig om rekrutteringsproblemer. Hvordan henger dette sammen?

I sum representerer kosmetisk sykepleie en faglig og etisk krise som profesjonen ikke tar skikkelig stilling til. Norsk forening for allmennmedisin og Tannlegeforeningen undertegnet i fjor et policydokument der de satte tydelige grenser for noe de ser kan utfordre faglighet og tillit i befolkningen. Sykepleierforbundet er ikke med på dette. Hvorfor ikke?

Er det allerede så mange medlemmer som driver kosmetisk at det blir umulig å sette foten ned? I så fall er det kanskje på tide å være ærlig med seg selv og andre og si: «Vi er profesjonen som driver med omsorg og menneskeforbedring». Dette er en underkjent faglig identitetskrise for sykepleie – som det er for min egen profesjon, medisinen. Hva ville Florence Nightingale tenkt?