– Jeg har sett mange mennesker dø. Livet blir aldri det samme

«Man spøker for ikke å gråte», skrev Floriana Terrafino på Instagram 15. mars 2020.

Da sto hun som sykepleier i pandemiens episenter, Italia.

Tre dager tidligere, 12. mars, hadde landet i praksis innført portforbud for alle sine 60 millioner innbyggere. Unntaket var de i samfunnskritiske posisjoner, som sykepleiere.

Redd for å ikke klare det

Floriana Terrafino gikk til akuttmottaket i Bari, sør i Italia, i gater tømt for folk.

På jobb rullerte hun mellom ulike avdelinger. Med jevne mellomrom var hun hva hun kaller fanget på covid-avdelingen. Der lå det bare pasienter som var positive for covid-19.

– Å være der inne var vanskelig, forteller hun til Sykepleien via Instagram.

– Det var som om tiden sto stille. 

Det hun kjente på, var en følelse av uro. Og den bare vokste.

– Det som skremte meg, var ikke arbeidsmengden, understreker hun.

Sykepleiere på akuttmottak er vant til en jevn strøm av pasienter. 

– Men jeg måtte hele tiden undertrykke en redsel for at jeg ikke ville klare å stå i det, ikke greie å fullføre skiftet.

Hun beskriver vakter uten å kunne gå på toalettet på åtte timer. Den reduserte sensibiliteten i fingrene, fordi hun måtte ha to lag med hansker når hun skulle legge intravenøs tilgang eller ta blodgass.

Den klaustrofobiske følelsen inne i beskyttelsesdressen. Kaldsvetten som rant nedover ryggen, opplevelsen av at masken ikke satt godt på ansiktet. Ustanselig å måtte bytte hansker mellom pasienter.

Kollegene minnet mest om romvesener. Hun måtte rope fordi stemmen ble så dempet av drakten.

Ned til minste detalj

– Da jeg kom på jobb, forsøkte jeg å være så blid som mulig, forteller hun.

– Jeg prøvde å smile. Men jeg vet ikke om uttrykket mitt, innelåst i utstyret, klarte å berolige noen.

Når det ble vaktskifte, og hun fikk øye på dem som skulle avløse henne, skjønte hun at torturen var over.

– Jeg forsøkte å være så kortfattet som mulig og å gi dem informasjonen de trengte.

Så kunne hun gå hjem.

– Men i tankene gikk jeg gjennom alt jeg hadde gjort, og om jeg hadde gjort det riktig, forteller hun.

– Ned til minste detalj. Hadde jeg desinfisert alt og alle, hadde jeg fått gjort alt jeg skulle, eller hadde jeg glemt noe?

Da hun kom hjem, forsøkte hun å unngå familien av frykt for å smitte dem.

– Bestemoren min bad jeg holde seg langt unna, sier hun.

– Bare tanken på at jeg kunne smitte henne, tok fra meg pusten.

To år senere

17 millioner bekreftede tilfeller og flere enn 160 000 døde. Det er koronastatus for Italia våren 2022.

Floriana Terrafino jobber fremdeles i akuttmottaket.

– Etter to år med pandemi er det ingenting som skremmer meg lenger, sier hun i dag.

– Jeg har sett mange mennesker dø, og det er noe som forandrer livet ditt.

Å se lidelsen har ikke vært lett. Å se redselen har vært dramatisk.

– For pasientene så vi ut som astronauter, klare for måneferd, sier hun.

– Alle var helt like, bortsett fra øynene. Pasientene skilte oss fra hverandre ved å se på dem, som var det eneste som ikke var tildekket.

– Kanskje ikke for alle

I dag føler hun seg sterk, med bagasje til kanskje å møte tøffere utfordringer, som krig.

– Jeg er blitt bedre til å hjelpe andre, mener hun.

– Jeg har sett fortvilelsen i blikket deres uten å kunne gjøre noe med at vi for dem så ut som romvesener. Jeg har sett frykt og vilje til å leve videre.

Disse blikkene, sier Terrafino, vil hun ha med seg for alltid.

– Denne jobben er kanskje ikke for alle, sier hun.

– Erfaringen den har gitt meg, har gjort det tydelig hvor viktig det er å ha det bra. Alt annet, alle små bagateller vi plages med, kommer i skyggen av det. Jeg er blitt minnet på at vi har bare dette ene livet.