Sissel Thorud Bjøkne har blitt en tryggere sykepleier

Det er 9. mars 2020.

Landet er fremdeles ikke stengt ned, men det er rett før.

Sissel Thorud Bjøkne står opp til noe hun opplever som en helt surrealistisk hverdag. Hun er sykepleier og hovedtillitsvalgt i Sel, den lille fjellkommunen øverst i Gudbrandsdalen.

Denne dagen er kommunen hennes i alle nyhetssendinger. 

I kart som viser registrerte smittetilfeller, er kommunen ildrødt blant alle de – enn så lenge – grønne kommunene. Innbyggerne testes over en lav sko, og tallet over registrerte covid-19-tilfeller stiger, det er allerede tosifret.

Dagen før var 200 av innbyggerne satt i karantene. Det skal vise seg å være forsmaken. Snart er rundt 1000 av de 5700 innbyggerne i karantene.

Smittevern – og streng prioritering

Hvordan skal hun få denne arbeidsdagen til å gå opp? Hun aner ikke. 

I hjemmesykepleien, hvor Bjøkne jobber, betyr alle karantenene blant annet at mange av sykepleierne er forhindret fra å komme på jobb. 

Nå er det bare to ting som gjelder: Smitteveien må stoppes. Og livsviktig helsehjelp må frem til pasientene.

For hennes del betyr det å gå inn i husene til pasientene som er bosatt rundt om i den langstrakte kommunen. Hvem som må ha fysisk besøk, og hvem som kan følges opp per telefon, blir en prioritering.

På dette tidspunktet er forsterkede smitteverntiltak allerede satt i gang i alle deler av den kommunale helsetjenesten. Full smittevernbekledning skal på der det er bekreftet eller mistanke om smitte.

Men lageret av åndedrettsvern, munnbind, frakker og hansker, det minker. Raskt.

Sissel Thorud Bjøkne må, sammen med kollegene, bare hive seg rundt. Her er det ikke tid til å stoppe og fundere. Men en ting er sikkert: Hun er dypt bekymret.

Kaos og redsel

Drøye to år senere ser hun tilbake på disse dagene med blandede følelser.

Sel var blant de første kommunene i Norge som hadde smitte, og det var mye upløyd mark.

– Det var litt kaos og redsel de første par ukene. Vi hadde planer for smittesporingsarbeid og smittevern i kommunen. Men det var jo ikke bare å plukke dem opp fra skuffen og sette i gang. Alt måtte tilpasses og spisses for hvert enkelt område, sier hun.

Kriseteam raskt på plass

Det betød nye planer, nye systemer – og hele tiden nye beskjeder fra myndighetene, nærmest fra time til time. At det var løpende nyhetsdekning fra kommunen i nærmest alle medier, fikk Bjøkne bare så vidt med seg i bakspeilet.

– Jeg registrerte det, men alt handlet om smittesporing, smittestopp og å sørge for at pasienter og brukere fikk den hjelpen de måtte ha, samt motta informasjon fra arbeidsplassen, sier hun.

Det første som kom på plass, var et kriseteam, og rett etterpå, et smittesporingsteam. Vaktsystem for teamene ble etablert.

– Vi har mange flinke medarbeidere i kommunen, og alle stilte opp uten å blunke, sier Bjøkne.

For å skille dem som hadde symptomer fra andre som skulle til undersøkelse ved legesenteret, ble det kjøpt et telt.

Teltet ble bestilt av kommunen og ordføreren en kveld, og satt opp på dugnad dagen etter. En varmeovn kom også på plass, Otta kan være kald i mars.

Tøff prioritering

– Livsnødvendige medisiner og hjelp måte gis. Ellers prøvde vi å begrense besøk og treffpunkter så mye vi kunne, og gikk raskt over til mye telefonkontakt med brukere. Vi måtte prioritere nødvendigheten av hvert eneste besøk, sier hun.

– Den store utfordringen var å få tak i smittevernutstyr. Det var utsolgt for noe så banalt som skotrekk, husker hun.

Sydde utstyr

I fjellbygda tett inntil Rondane satte folk seg ved symaskiner og 3D-printere.

– Visir ble printa på 3D-printere. Vi brukte plastark som skjermer. Folk sydde smittefrakker til oss. Snekkere kom med munnbind. Selv er jeg gift med en bilmekaniker. Han ordnet så vi fikk plasttrekk til å bruke i bilsetene i hjemmesykepleien.

Hun stopper opp. Mye av dette har hun nesten glemt. Det har gått slag i slag siden.

– Jeg blir stolt. Det var så mange som bidro og prøvde å hjelpe oss med løsninger. Det var aldri nei. De samarbeidet på tvers av etater, frivillige og private.

– Fryktelig mye arbeid

Selv om mange bidro med det de kunne, var det folk i kommunen som arbeidet fryktelig mye, sier hun.

Det ble et stort press på smittesporingsteamet, smittevernlegen, testteamet – blant andre.

Som hovedtillitsvalgt gikk det mye i skriftlige meldinger, forteller hun.

– Hovedtillitsvalgte fra alle organisasjonene ble tatt med fra første stund, og vi ble oppdatert fortløpende, sier hun.

Informasjonen hun fikk ble delt videre i Facebook-grupper, på sms og via e-post gjennom de kanalene hun har som hovedtillitsvalgt.

– Det ble ikke tid til å fokusere så mye på arbeidstid. Vi måtte bare stå på for å få det til å gå rundt. Jeg måtte sørge for at alle som jobbet ekstra, fikk betalt overtid, og det fikk de, sier Bjøkne.

– Hva er det viktigste du har lært av pandemien?

– Folk stiller opp. De som kunne, jobbet ekstra. Vi får til det meste når vi står midt oppe i det. Hele Sel kommune jobbet som et lag. Og så blir man sliten etterpå, oppsummerer hun, og legger til:

– Jeg ser også hvor viktig det var med god kommunikasjon. Spesielt informasjonsflyt mellom ledelsen og ansatte var helt avgjørende for oss som sto ute i felten hos pasientene.

Endret som sykepleier

Som sykepleier sitter hun igjen med i alle fall en varig endring:

– Jeg tenker nå mye mer på smitteveier. Det som skjedde i begynnelsen av mars i 2020 her hos oss, ga en støkk som har satt seg. Det vil prege meg og måten jeg tenker på som sykepleier også fremover, sier hun.

Men det må ikke bli for mye av det, heller, erkjenner hun og humrer litt:

– Jeg vil helst ikke bli så påpasselig at jeg blir folkestygg, heller. (Folkestygg: Dialektord for folkesky. Red.anm.)

Etter å ha gått gjennom og silt ut noen av erfaringene fra de to siste årene, konkluderer hun:

– Jeg har blitt tryggere som sykepleier av pandemien. Nå vet jeg hva vi kan klare. Det har gitt en god mestringsfølelse. Og så blir man kjei av å stå på lenge, det er også veldig viktig å huske på.

Isolasjon for de allerede isolerte

Hvordan smitteverntiltakene var for dem som allerede var mye avskåret fra kontakt med andre, er noe hun har tenkt på:

– Mange ble utrolig isolerte. Helseinstitusjonene ble stengt for besøkende. De hadde heldigvis skjermene, kalt komper, de kunne bruke for å snakke med familie og kjente utenfor. Pårørende kom og sang utenfor vinduet til beboere. Det hjalp litt.

– I hjemmetjenesten kan kontakten med oss være den eneste kontakten de har med folk i lange perioder. Jeg så at mange pasienter satte stor pris på at vi kom.

Når hun nå er ute, har hun opplevd at pasienter ber om å få se ansiktet hennes etter en lang periode med bruk av munnbind. Mange hører dårligere når de ikke ser munnen, og de har savnet å se et helt fjes: – Nå sier de: «Neimen, er det du som har dessa augun der?», sier Sissel Thorud Bjøkne.