– Hadde du akseptert omplassering uten kompensasjon?

Se for deg dette:

Forestill deg at jobben din vil at du skal omplasseres i en annen kommune i 8–10 uker. Dette får du beskjed om tre uker i forveien. Ny bolig må du ordne selv, og utgiftene må du selv legge ut for. Er du heldig, får du etterbetalt 4000 kroner i måneden om du kan dokumentere utleggene.

Jobben dekker ikke utgiftene til hjemreise i helgene, så du blir kanskje nødt til å tilbringe alle ukene i den nye kommunen. Du må godta tilbudet, eller slutte i jobben.

Jeg er helt enig med deg. Det er uhørt.

Forresten, en siste ting. Arbeidsgiveren betaler deg cirka 126 000 kroner i året, noe som tilsvarer 8600 i måneden. (Dette tilsvarer studielånet). Siden du også har en deltidsjobb, må du søke om permisjon uten lønn fra deltidsjobben.

Jeg er helt enig med deg. Det er uhørt. Og hvordan skal det gå dersom du tilfeldigvis også har familie og barn du må ta deg av? Eller en ekstra jobb du er avhengig av fordi hovedinntekten ikke er god nok? Det er ganske åpenbart at det ikke lar seg gjøre.

Dette scenarioet er relevant for mange sykepleierstudentene som blir sendt ut i praksis i andre kommuner på grunn av mangel på praksisplasser.

Dårlig organisering

Er du deltidsstudent, kan du heller ikke forvente å få dekket noen utgifter i forbindelse med denne praksisen. Høres det fristende ut? Hadde du tålt det? For mange kommer denne praksisperioden også i den økonomisk mest sårbare tiden i livet.

Distriktspraksisplassene er gull verdt for universitetene og studentene. Men vi lever i et langstrakt land, og pendling er ikke mulig både på grunn av for lang reisevei og på grunn av dårlige kollektivtilbud. Noen steder tar det 3–4 timer til sykehus, avhengig av vær og føre. Kreativiteten og den kliniske kompetansen må derfor være på topp for å kunne yte god helsehjelp til pasientene i distriktene.

Praksisperiodene gir studentene en bred klinisk kompetanse. Problemet ligger i måten distriktspraksisene nå er organisert

Manglende finansiering

Jeg snakket med en studieleder på en deltidsutdanning. Hun sa dette: «Ja, jeg er helt enig i at tilbudet vi gir studentene, ikke er bra nok. Det er langt fra bra nok, men dette er nok det beste vi får til med de midlene vi har nå, dessverre.» Dette betyr ikke nødvendigvis at det er utdanningsinstitusjonene som er problemet. Det er finansieringen til utdanningen.

Øker man finansieringen til utdanningen, vil studiestedene kunne tilby studentene de økonomiske kompensasjonene som skal til for å dekke de ekstra utgiftene som tilkommer ved praksis i distriktene. Boligen kan faktureres direkte til utdanningsinstitusjonen og utgiftene for ekstra reisevei kan dekkes.

Ikke minst vil utdanningsinstitusjonene kunne gjøre en ekstra innsats for å få på plass praksisplassene i god tid slik at studentene kan forberede seg på denne drastiske endringen i livssituasjonen og endringen i utgifter.

Konklusjonen er derfor enkelt: Invester i livsnødvendig kompetanse, og øk finansieringen til sykepleierutdanningen.