– Sykepleieleder, vit at du ikke er alene

Kjenner du deg alene og forlatt? Vit at du ikke er alene. Du er ikke forlatt. Og du skal vite – vi er mange som har vært der du er akkurat nå. Du er en av oss – en av mange.

Du er den stolte sykepleieren som ønsket å gå foran. Du er den stolte sykepleieren som ønsket å gi det lille ekstra, og du er den sykepleieren som ønsket å gjøre en forskjell.

Men du er også den sykepleieren som har kjent, altfor godt, på kroppen, at skal du leve – ikke bare overleve – så må du velge deg bort fra det du ønsker å være aller mest – sykepleier og leder.

Alene, men ikke forlatt

Siden jeg tidligere i sommer takket for dansen, har jeg fått mange tilbakemeldinger fra sykepleiekolleger og andre som kjenner seg så altfor godt igjen i mine beskrivelser av den faktiske hverdagen som sykepleier og leder.

Og jeg har fått mange meldinger fra sykepleieledere som selv beskriver seg som feige og som ikke står offentlig frem med å tilkjennegi at det er slik hverdagen vår er.

Så om du kjenner deg alene akkurat nå, så er du ikke forlatt. Vi er mange med deg og mange som deg.

FraLille My til Ninni

Dere som kjenner til Mummidalen og Mummitrollet, kjenner også til Lille My og Ninni. Jeg var Lille My – uredd, kjempet for det jeg trodde på, tålte det meste og hadde en stor arbeidskapasitet.

Jeg sto opp for de svakeste, sa ifra når jeg var uenig og sto for det jeg trodde på. På slutten av mitt lederskap hadde jeg blitt til Ninni. Hun som er så engstelig, som er blitt så såret og så selvutslettende at hun nesten er blitt usynlig.

Så kanskje føler du deg som Ninni akkurat nå? Men tro meg – du kan klare å finne igjen til din indre Lille My. Det skal vi klare sammen.

Arbeidsgiver også for sine ledere

Det kan synes som om du som leder har fritakelse fra din arbeidsgiver sitt ansvar for oppfølging. Du som har stått på barrikadene og jobbet til tider 24/7, sitter nå igjen med kritikk, karakteristikker av deg selv som du ikke gjenkjenner og et nettverk som har rast. Og hvor er din arbeidsgiver?

Var det et sted på veien at du tenkte at du kanskje ikke passet som leder, at din arbeidsgiver rettledet deg, eller at du ble rådet til ikke å jobbe som leder? Mest sannsynlig ikke. For det er jo ikke så farlig når alt går bra, eller nesten bra.

Vi har alle et ansvar

Det er når det virkelig stormer at du blir gjort kjent med alt du skulle gjort annerledes. Eller at du ikke passer som leder. Rart det der egentlig – at så snart man kan peke på en leder, så er alle problemene løst.

Jeg skal være den første til å innrømme at ikke alle egner seg som leder, og at det er lederen som har det fulle og hele ansvaret.

Men fra at det har gått bra til å bli helt krise – her er det jo et hav av muligheter til å korrigere kursen. Og det er her jeg mener vi har et viktig ansvar alle sammen: Den enkelte leder, den enkelte medarbeider, tillitsvalgte, vernetjenesten og ikke minst toppledelse og politikere.

Vi feiler sammen, vi lykkes sammen, og vi må dra lasset sammen.

En varslet krise

De kommunale helsetjenestene er under offentlig revisjon i mediene om dagen. Det blir tegnet et bilde av at enkelte kommuner og tjenester er alene om å mangle sykepleiere. Nei! Dette er en gjentatt varslet krise om manglende sykepleiere i hele Norge.

Og om noen skulle lure, så har de store rekrutteringsutfordringer innen spesialisthelsetjenesten også. Så når skal dette tas på alvor? Leder i NSF Lill Sverresdatter Larsen har varslet dette i alle kanaler hun har tilgang til. Når skal våre politikere ta det til seg?

I mai i år viste Nav at det mangler 7000 sykepleiere. Statistisk sentralbyrå estimerer at vi kommer til å mangle 28 000 sykepleiere i 2035. Og mangler vi så mange sykepleiere i tjenestene, hvor mange sykepleieledere kommer vi til å mangle til å lede og drifte tjenestene da?

Medienes makt

Mediene er viktige. De har et viktig samfunnsmandat i å drive undersøkende journalistikk og avdekke kritikkverdige forhold. Men når går de fra å bedrive undersøkende journalistikk, for å finne årsaksforklaringene, til å finne syndebukker?

Det kan synes som om det er et umettet behov for å finne den ene – den skyldige og gjerne lederen – og da er vel problemet løst? Jeg nekter å tro at mange av avsløringene med for dårlig oppdekking av sykepleiere på vakt, avvik i legemiddelhåndtering, eller høyt sykefravær ene og alene skyldes en dårlig leder eller dårlig ledelse.

Utfordrer mediene

Jeg vil derfor utfordre mediene til å bli med på et dypdykk i hvordan en sykepleieleders hverdag faktisk er over tid; hvordan jobber vi, hvilke utfordringer har vi i arbeidshverdagen, og hvordan møter vi disse?

Hvordan jobbes det med rekruttering, arbeidsmiljø, kvalitet i tjenestene, og hvordan jobbes det med kompetanseutvikling? Hvilke føringer og krav er sykepleiere gitt av sine overordnede, og hvordan forvalter vi økonomiske krav og forventninger?

Jeg har tidligere pekt på hvordan et helhetlig lederansvar fremstilles og hva det faktisk er. Hvordan er det å jobbe under forhold og premisser som kan endre seg drastisk hvert annet år ut ifra hvilke valgresultater vi får?

Det er en vei å gå

Ut ifra kommentarfeltene å dømme, kan det synes som om sykepleieledere i kommunehelsetjenesten sitter på millionlønninger. Det er i så fall veldig ukjent for meg etter 18 år som leder i offentlig sektor. Det er utopi å tro at vi jobber for de store lønningene, for da hadde vi holdt på med noe helt annet.

Ved lønnsforhandlinger har jeg av egen interesse bedt om innsyn i tilsvarende lønnsplasseringer av lederkolleger (mannlige), innenfor andre fagfelt, men med tilsvarende størrelse på ansvarsområder og ansvar for medarbeidere.

Resultatene var nesten alltid det samme – de var plassert med høyere lønn enn oss i pleie- og omsorgssektoren. Selv om jeg og flere med meg hadde tatt ansvar for egen læring og kompetanse og tatt lederutdanning for å kunne være en best mulig utgave av oss selv som leder.

Trenger en åpenhetskultur

Jeg har også opplevd at det blir innvilget lønnskrav hvor min påstand er at dette skjedde med bakgrunn i bekjentskaper, kameraderi og personlige relasjoner.

Vi trenger en åpenhetskultur og åpne prosesser hvor man uavhengig av kjønn, fag, bekjentskaper og private relasjoner oppnår lønnsplassering ut ifra kompetanse og faglige kvaliteter og oppnådde resultater. Men inntil dette er en realitet, får jeg fortsette å si som jeg pleier; vi får sikkert vår lønn i himmelen.

Sammen for endring

Jeg takket for dansen med å påpeke at vi som sykepleiere og ledere er for feige og for lojale. Vi er ikke feige, men det er for krevende å stå alene. Vi er lojale, men vi må først og fremst være lojale overfor oss selv som sykepleiere og ledere.

Vi må, og vi skal heve, stemmen til vi blir lyttet til. Vi skal si ifra som fryktløse Lille My-er. Og vi skal gi hverandre stemmene når Ninnis stemme er for svak til å bli hørt. For vi er sterkest sammen!