– Ansvaret har økt, men lønnen er konstant

Jeg sitter ved stranda i kveld og ser ut over havet. Prøver å roe kropp og sjel etter en hektisk dagvakt. Det er pinsehelg. Familie og venner er på hytte- eller campingtur. Selv har jeg jobbhelg. Igjen. Tre uker går fort. 17. Mai jobbet jeg. Og 1. Mai. Kristi himmelfartsdag jobbet jeg også. Hvis jeg tenker meg om, jobbet jeg også noen dager i påsken.

Jeg planlegger aldri stort på dager alle andre har fri. Som sykepleier har jeg vennet meg til å svare: «Jeg jobber» før jeg sjekker turnusen min. De gangene jeg har tatt det opp som argument for hvorfor jeg mener det ikke er lønnsomt å jobbe som sykepleier, har jeg blitt konfrontert med at vi tjener 133 prosent på helligdager.

Ok? Ja, men fortsatt tjener vi såpass mye mindre totalt sett enn dem som kom med argumentet. 

Pandemi betyr flere oppgaver for sykepleiere

I løpet av fem år som sykepleier i hjemmesykepleien, har jeg sett en endring. Pasientene er sykere, blir raskere skrevet ut fra sykehuset og holdes lengre i eget hjem med tilpasset behandling.

IV-behandling, dialyse og palliasjon er kun noen av eksemplene vi sykepleiere driver med. Vi fikser det meste. Terskelen for innleggelse på sykehus har blitt enormt høyt, og nå særlig under den pågående pandemien. Vi sykepleiere gjør alt for å unngå at pasientene blir lagt inn grunnet risiko for smitte.

Vi ser også at sykehuset prøver å unngå innleggelser. Sykepleiere i hjemmesykepleien har overtatt mange oppgaver fastleger tidligere har hatt. Ved hjelp av AKS-sykepleier i kommunen, lages det behandlingsplaner som vi sykepleiere starter opp for å unngå unødvendig fastlegebesøk. Vi er med i videokonsultasjoner der vi sammen med fastlege diskuterer behandling. 

Men, lønnen har ikke økt i takt med oppgaveutviklingen. Hva er det med Helse-Norge?

Sykepleiere sitter med hovedansvaret

Utenom pandemien har det også skjedd mye. Vi har stadig fått flere oppgaver som skal utføres i løpet av mindre tid. Kommunehelsetjenesten har innført koder som kalles for ATA-tid (ansikt-til-ansikt). ATA-tid beregnes ut ifra estimert tid per prosedyre/tiltak og har stadig blitt mindre.

Vi jobber listestyrt. Antall pasienter per sykepleier- og helsefag-/assistentliste har økt de siste årene. Effektivitet er slagordet som til stadig er på dagsorden. Måten kommunen forvalter pengene på, merker vi som jobber på gulvet aller mest. Og pasientene. Og pårørende.

Selv har jeg jobbet med fagutviklingsoppgaver på min arbeidsplass etter eget initiativ. Pasientsikkerhet har mange ganger blitt satt på spill. Det uroer meg. Helsefagarbeidere er ikke i stand til å ta vitale parametere – noe som kunne ha avlastet sykepleiere litt.

På eget initiativ, fikk mange opplæring, og takket være en flink sykepleierleder som forstår viktigheten av det, fikk vi avsatt tid til opplæring innenfor drift. Mange helsefagarbeidere har blitt flinke til å ta BT-målinger med mer. Det er bra. Men likevel er det vi sykepleiere som har hovedansvar for pasientene og behandling. Ansvaret har økt – lønnen er konstant.

Ikke kvalifisert til økt lønn

Engasjement for fag er velkommen, og jeg brenner for det. Likevel takker kommunehelsetjenesten ja til å få det gratis. Det konkluderes med at hjemmesykepleien ikke trenger fagutviklingssykepleier. Selv om flere av mine kolleger, inkludert meg selv, lenge har påpekt viktigheten med en slik stilling.

Prosedyrene endrer seg, produsentene lager stadig nytt medisinsk-teknisk utstyr som skal håndteres, og pasientene blir skrevet ut fra sykehus med dren og slanger fra alle tenkelige steder i kroppen. Disse skal vi kunne håndtere – hjemme hos pasientene.

Løsningen på mangel av fagutviklingssykepleierstilling er ressursteam. Flinke og dedikerte sykepleiere med spisskompetanse har ansvar for oppgaver innenfor sitt fagområde. Grei løsning på problemet. En fagutviklingssykepleier ville være til overs. Strategien er entydig: Oppgavene er en del av sykepleierjobben. Det kvalifiserer ikke til økt lønn.

Men jeg merker meg dette. Jeg legger meg lavt nå. Gjør det jeg blir bedt om, gjør det som er nødvendig. Ikke sløse unødvendig med energi som jeg trenger privat. Jeg merker meg at det ikke lønner seg å være ekstra engasjert i helsevesenet – det fører i hvert fall ikke til lønnsøkning. Det er min konklusjon. Kommunen ser på meg som én av mange sykepleiere: En i køen. Men snart er køen tom. For vi mangler sykepleiere.

Implementering av en ny rolle

Endelig satser Norge på AKS-utdanning, og jeg er heldig som får en mastergrad i avansert klinisk allmennsykepleie. Med kun masteroppgaven igjen, har jeg fått en del erfaring rundt implementering av AKS-rollen.

Det har blitt lagt ned mange timer med forklaringer, utarbeidelse av protokoll og powerpointpresentasjoner til ledere, utarbeidelse av arbeidsmodeller i egen virksomhet og så videre. Det må kjempes for å få implementert denne rollen. Vi har møtt hindringer underveis. Fortsatt er vi ikke i mål. Vi har fått med oss sykepleierlederen. Men oppover i systemet er de skeptiske. Fastlegene er skeptiske.

I nærmere samtale med noen av fastlegene får jeg frem poenget: Mange er redde for at vi AKS-ere skaper enda mer jobb for dem. De snakker om primærhelseteam. Det gjør ikke jeg. Jeg ser behovet i kommunehelsetjenesten. Stadig sykere og skrøpelige pasienter trenger oppfølging av gode fagfolk. Det skal vi være. Vi AKS-ere skal sørge for gode behandlingsforløp uten at pasientene nødvendigvis må oppsøke fastlegen.

Samhandlingsreformen har skapt nye tjenester med nye behov. Og vi har tenkt å stå på slik at behovene blir dekket – i hvert fall delvis. Fortsatt håper jeg at vi AKS-ere får mulighet til å få større ansvar: Forskrivning av enkelte medisiner, innleggelser på ØHD for å nevne noe. Samarbeid med fastlegen vil være avgjørende for å få til en fremgang i arbeidet. Fra høsten av får jeg en dag i uka som er avsatt til å jobbe som AKS-sykepleier. Det er en fremgang.

Dråpen som får begeret til å renne over

Satsen for lønnsstønad fra Helsedirektoratet har nylig økt fordi mange kommuner ikke har råd til å rekruttere sykepleiere til en mastergrad i AKS. Merkelig. Jeg har bakgrunn som økonom og har jobbet mange år i store bedrifter. Jeg er vant til å måtte sørge for at budsjettet blir holdt, for målet er å tjene mest mulig penger.

Kommunehelsetjenesten ser ikke ut til å forstå at investering i livsviktig kompetanse gir resultater – og gjør at tjenesten er mer effektiv. Jeg undrer meg hver dag. Og jeg er lei. Jeg er lei av å måtte kjempe for implementering av en rolle som er ønsket fra Helsedirektoratet. Spesialistgodkjenning burde være nok signal om at dette skal Helse-Norge ha.

Det har blitt mange dråper i løpet av de siste årene. Og dette året har det blitt ekstra mange. Nå er det nok: Begeret renner over. Listen over kunne videreføres i det uendelige. 

Jeg har mistet troen på at det blir bedre. Vi mangler sykepleiere.

Jeg har fulgt rekrutterings- og lønnssituasjon i mange år. Og når ikke politikere en gang skjønner alvoret når vi er midt i en pandemi som viser hvor sårbar helsevesenet er, i tillegg til hvor viktig sykepleiere er, vet jeg ikke. Ifølge Navs bedriftsundersøkelse, mangler vi rundt 7000 sykepleiere. Likevel skal en av de viktigste rekrutteringsmetodene – lønn – ikke brukes. Jeg har fått nok! Snart mangler vi 7000 og 1 sykepleier.