– Kommunehelsetjenesten trenger mellomledere som er sykepleiere

Sykepleieledere er sentrale for å lede helsereformer i kommunehelsetjenesten, viser en studie som kolleger og jeg har publisert i tidsskriftet Nursing Administration Quarterly.

Målet med studien var å beskrive de store statlige helsereformene og forskriftsendringer som er innført i Norge de senere årene, hvilke utfordringer sykepleieledere møter når de skal iverksette helsereformene, hvilke strategier de velger og hvilken kompetanse som er nødvendig for å kunne ha mellomlederposisjoner i kommunehelsetjenesten.

Studiens resultat videreutvikler Bondas teori om karitativ ledelse.

Sykepleieledelse er i endring

Sykepleieledelse i kommunehelsetjenesten utøves i en kompleks kontekst preget av reformer, høyt tempo og stort oppgave- og rapporteringsfokus. Reformer og demografiske endringer medfører at et økende antall eldre mottar helse- og omsorgstjenester i eget hjem. Felles for reformene er at de framhever lederens ansvar.

Bedre ledelse er satsingsområder, og ledelse settes i sammenheng med god kvalitet på tjenestene. Kravet til lederne ble ytterligere skjerpet i ledelsesforskriften. Innføring av New Public Management (NPM) i offentlig sektor har medført økte krav til økonomisk effektivisering, standardisering og rapportering. I tillegg kommer reduserte økonomiske ressurser og sykepleiemangel.

Økte krav til kompetanse

I møte med helsetjenestene kan pasientene forvente faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Ifølge Norsk Sykepleierforbund og de yrkesetiske retningslinjer skal grunnlaget for all sykepleie være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg, respekt for menneskets rettigheter, inkludert retten til ikke å bli krenket.

Mellomledere, som er lederne nærmest pasienten og personalet, har oftest et tredelt ansvar mellom fag, personal og økonomi. I fagansvar inngår blant annet å være ansvarlig for implementering av reformer og for å fremme en kultur som til enhver tid bygger på best tilgjengelig kunnskap (evidens).

Dette skaper grunnlag for å redusere uønsket variasjon i tjenestetilbudet, forbedre og ta ansvar for faglig forsvarlige helse- og omsorgstjenester der uønskede hendelser og pasientkrenkelse forebygges.

Om dette skal lykkes, er det helt avgjørende at mellomlederne har god kunnskap om hva som er gode tjenester, hvordan ressursene skal prioriteres og hvordan tjenestene skal koordineres og ledes. Her fordres sykepleiebaserte teorimodeller for mellomledelse.

Nødvendige for å ivareta fagansvaret

Historisk har helsefaglige kvalifikasjoner vært en forutsetning for å lede helsetjenester.

Reformene har medført nye arbeidsoppgaver som resulterer i mer administrasjon. Resultatet er at ledelse kan forstås som et eget fag med opphav i management-tradisjonen som vektlegger økonomistyring og rapportering. Stadig oftere sees mellomledere med sosialfaglig eller økonomisk bakgrunn.

Ledere uten sykepleiefaglig utdanning vil muligens kunne fungere som administratorer, men ikke kunne ivareta fagansvaret som ligger hos mellomlederne. Dette kan medføre at omsorgen for pasienten settes i fare. Sykepleieledere har nettopp hatt suksess ved å bygge opp om helhetlig tenkning (pasienten) og ledelse der hensikten med administrasjonen har vært å tjene pasienten.

Sykepleiere er bevisst økonomi

Mine studier viser at med bakgrunn i sin sykepleiekompetanse anser lederne seg som rollemodeller for kunnskapsbasert praksis. De er derfor ofte klinisk til stede i avdelingen og deltar i faglige diskusjoner sammen med personalet. På den måten skaffer de seg et overblikk og kommer i posisjon til å gi personalet faglige råd og praktisk veiledning. Hensikten er å sikre god pasientomsorg. Dette synes særlig viktig i utfordrende pasientsituasjoner.

Samtidig legger de også føringer og ser løsninger som kan påvirke avgjørelser av betydning for økonomien. Sykepleielederne har høyt økonomifokus. De er bevisste på å sikre en fornuftig pengebruk i avdelingen. Sykepleielederne i studien beskriver en kløkt i å prioritere og fordele begrensede økonomiske ressurser. De sjonglerer mellom budsjettposter for å dekke inn et merforbruk basert på faglige prioriteringer slik at innsparinger i minst mulig grad går ut over pasientene og kvaliteten på tjenestetilbudet.

Bør ha administrasjonskompetanse

For å ivareta både fag- og økonomiansvaret bør ledere på mellomnivå derfor primært ha sykepleiefaglig utdanning og deretter administrativ kompetanse. Hvis ikke, kan man risikere at mellomlederne tjener økonomien istedenfor pasienten.

Flere studier viser at utdannelse bidrar til økt bevissthet. Kompetanse fra administrasjon må gjøres til en del av sykepleiefaget og sykepleievitenskapen. Sykepleieledere bør anvende ledelsesteorier som er utviklet innen sykepleieprofesjonen. De bør også ha kjennskap til forskning og teori i sykepleievitenskap og sykepleieledelse for å kunne lede utvikling av helse- og omsorgstjenester i en tverrfaglig kontekst samtidig som de modig lytter til og fremmer den unike pasientens stemme.

Dette vil hjelper sykepleielederne med å oppfylle organisasjonens hovedformål, nemlig å gi pasientene helse- og omsorgstjenester som basert på deres individuelle behov og ønsker, noe som også innebærer omsorg.