– Når kvelden går mot natt, begynner arbeidsdagen min

Seks døgn med turnusfri går fort. Igjen er det på tide å gjøre seg klar til en ny periode på jobb. Tankene vandrer. Hva vil møte meg de kommende nettene? Har jeg vært forsiktig nok med tanke på smitte i friperioden min?

Jeg har vært et par turer ute blant folk. En tur for å storhandle i butikken. En annen for å gå på Posten og gjøre noen småærender. Jeg hadde med Antibac i lomma som jeg brukte jevnlig, og jeg vasket hender så ofte som mulig underveis og når jeg kom hjem.

Resten av fritiden min har jeg vært hjemme og brukt tiden på strikketøy, hus- og hagearbeid, noen nettmøter og litt serier på Ipaden innimellom. Frykten for å ta med seg det fryktede covid-19-viruset på jobb ligger der hele tiden.

Jeg vet at jeg som helsepersonell utgjør den største smittefaren for pasientene. Det tror jeg alle vi som jobber i helsevesenet, kjenner på i denne tiden.

Før jeg drar hjemmefra, kjenner jeg godt etter, enda en gang, for å forsikre meg om at jeg føler meg helt frisk. Litt småsnufsete er jeg alltid om våren, men hvordan kan jeg være sikker på at det er pollen som forårsaker det også denne gangen?

Men jo: Jeg kjenner meg helt frisk og er klar for nattevakter igjen.

Det skjer mye i avdelingen på seks dager. Noen har reist hjem. Nye pasienter er innlagt. Ofte har noen dødd siden sist vakt. Slik er det på en avdeling som rommer både lindrende pasienter, akuttplasser og pasienter som har en korttidsplass.

Rapporten tar tid som vanlig, både fordi pasientene er dårlige, slik at mye må formidles videre, og fordi vi diskuterer litt underveis. Innen kveldsvaktene har dratt hjem, har det blitt helt mørkt ute.

Min kollega og jeg starter som alltid vakta med å gå en runde for å se til alle pasientene. Noen trenger kanskje litt vann, andre en sovetablett. Hos noen må det koples ned intravenøs behandling.

Mange av pasientene har allerede sovnet. Andre ligger våkne og venter på at vi skal komme for å si god natt. Enkelte trenger en prat.

Det er en spesiell stemning i avdelingen om natten. Stille, halvmørke ganger og stuer. Bare lyden fra klokkene som ringer når noen trenger hjelp, bryter stillheten.

Som nattevakter har vi ofte litt bedre tid enn personalet har på dag- og kveldstid. Litt tid til prat og litt ekstra omsorg. Det er fint for de pasientene som har ekstra mange tanker og følelser de strever med på nattestid.

For enkelte av pasientene er besøksforbudet som pårørende er pålagt grunnet covid-19, en ekstra stor belastning. Det gjør vondt å savne de nære og kjære.

På et sykehjem er det selvsagt også slik at noen av pasientene ikke har fått med seg hva som foregår der ute. Og noen har dessverre ikke noen å savne.

Etter runden sitter vi ned og oppsummerer status hos pasientene og oppdaterer hverandre, slik at vi begge kan være forberedt når noen ringer på. Vi prater litt om hvordan friperioden har vært, og deler noen bekymringer om pandemisituasjonen, som vi alle er opptatt av.

Vi håper vi er forberedt for det som måtte skje i løpet av natten, at vi har de medikamentforordningene som trengs. Vi håper at vi slipper å sende noen på legevakta eller ringe ambulansen. Vi håper at vi slipper å utsette pasientene våre for mer smittefare enn det vi allerede gjør, ved å komme inn i avdelingen etter seks døgn med fri for å ta vare på dem gjennom natta.

Under praten tar vi også opp igjen noen temaer vi snakket litt med kveldsvaktene om under rapporten. Det er svært utfordrende når legevaktslegene ringer og vil legge inn pasienter på KAD-plass uten at de er testet for covid-19.

Symptomer kan tolkes så forskjellig. Legevakts- og sykehuslegene kan legge inn pasienter hos oss hele døgnet. Som nattevakter må vi ta avgjørelsene alene, på grunnlag av noen retningslinjer på et papir.

Skal vi ta imot dem eller ikke? Tenk om vi tar en feil avgjørelse? Tenk om vår avgjørelse bringer smitten til avdelingen. Det er et stort ansvar å bære. Heldigvis har vi kolleger en god støtte i hverandre.

Like over midnatt går jeg inn til Signe for å kople fra intravenøsmedisinen. Jeg finner henne kavete, blek og svært tung i pusten. Leppene er cyanotiske, og hun kaldsvetter. Situasjonen stresser meg siden pasienten sov rolig da jeg koplet til medisinen bare en halv time tidligere.

Jeg undersøker henne raskt og legger henne i thoraxleie, setter opp vinduet, gir medisiner på forstøver og justerer opp oksygenkonsentratoren. Samtidig snakker jeg beroligende til henne og ringer på kollegaen min for å få henne til å hente epikrisen som ligger på vaktrommet.

Jeg vil ikke gå fra pasienten når hun er så dårlig. Jeg leser epikrisen raskt og konstaterer enda en gang at det står spesifisert at hun var covid-19-negativ for to dager siden.

Signes tilstand blir etter hvert noe bedre, men hun er fortsatt svært dårlig. For sikkerhets skyld ringer jeg og konfererer med sykepleier og lege på legevakten. Der får jeg tilbakemeldinger om at jeg har handlet rett, og siden hun er blitt mer stabil nå, kan hun bli på avdelingen med hyppige tilsyn og regelmessige målinger av vitalia utover natten.

En gang hver halve time går jeg inn til henne. Observerer og teller respirasjonsfrekvens. Måler saturasjon. Når den blir bedre, justerer jeg oksygentilførselen noe ned.

Signe sover litt av og til, men for det meste er hun våken og prater med meg når jeg er innom. Hun er klar og orientert. Pandemien opptar henne også. Vi snakker om litt løst og fast, det hjelper henne slik at hun får tankene bort fra angsten og den lave saturasjonen.

Innimellom ringer det på hos andre pasienter, det er rutinearbeid som må utføres. Jeg jobber nær pasientene, uten munnbind og ekstra stellefrakk. Avstanden som myndighetene anbefaler, er umulig å overholde.

Jeg tenker enda en gang på at om jeg skulle være en smittebærer, vil det få fatale konsekvenser. Alle pasientene har mange såkalte risikofaktorer.

Ved femtiden på morgenen er Signe våken, og jeg ser med det samme at hun er dårligere igjen. Hun er kortpustet, og med stor anstrengelse sier hun til meg at hun føler at det går mot slutten, at noe er annerledes. Hun sier at hun ikke orker mer.

Jeg undersøker henne, og målingene bekrefter at tilstanden er forverret. Jeg antyder for henne at jeg ønsker å kontakte AMK og sende henne til sykehuset.

Hun gisper etter luft og blir veldig bestemt mens hun sier: «Jeg skal ikke tilbake til sykehuset. Nå får det være nok!» Hun ber meg isteden om å ringe sønnen, som hun har et nært forhold til.

Jeg prøver å kjøpe meg litt tid – jeg liker ikke å ringe pårørende før klokka seks om morgenen om det ikke er helt nødvendig. Jeg tenker på besøksforbudet: Pårørende får lov til å komme til pasienter som snart skal dø. Men ikke ellers. Jeg undres på om pasienten har rett når hun sier at hun føler hun skal dø.

I epikrisen har jeg lest at det er vanlig at hun periodevis sliter med lav saturasjon og tiltakende pustebesvær. Hun behandles dessuten fortsatt for lungebetennelse.

Jeg konkluderer for meg selv med at jeg må ta hennes følelse av at det går mot slutten, på alvor. Jeg spør henne enda en gang om det er sikkert at jeg ikke skal ringe lege, noe hun bekrefter.

Jeg velger å ringe sønnen. Han er rolig, men jeg skjønner at han er bekymret for moren.

Mens jeg snakker med sønnen, har jeg mange tanker i hodet og diskuterer med meg selv. Signe roper hele tiden i bakgrunnen om hjelp, og sønnen hører dette gjennom telefonen. Han blir selvsagt fortvilet og lurer på om han skal komme – om han får lov til å komme.

Både han og jeg er redde for å gjøre noe galt. Anbefalingene fra myndighetene om besøksforbud er svært tydelige. Men likevel har vi altså lov til å slippe inn pårørende til døende pasienter.

Vanligvis ville jeg i en slik situasjon snakket med lederen min eller avdelingsoverlegen, men jeg kan ikke ringe dem mens det fortsatt er natt. Jeg må ta beslutningen ut fra mine observasjoner og erfaringer med dårlige pasienter. I bakgrunnen hvisker min kollega til meg at hun støtter min vurdering.

Signe vil at sønnen skal komme for å være hos henne. Sønnen vil gjerne komme. Jeg tar beslutningen og forteller dem begge at jeg tar det fulle ansvaret for at jeg slipper inn besøk på grunnlag av Signes forverring.

Det føles umiddelbart som en riktig avgjørelse med tanke på pasienten, men likevel har jeg en følelse av å gjøre noe ulovlig idet jeg sier til sønnen at han kan komme. Jeg lover dem begge at jeg skal dokumentere bakgrunnen for min avgjørelse grundig.

Sønnen kommer til avdelingen 30 minutter senere. Han kjenner allerede til retningslinjene som gjelder for besøk. Han spriter hendene grundig og ifører seg utstyret som ligger klart ved inngangsdøren. Besøkende må ikle seg munnbind, plastforkle og hansker. Slik er retningslinjene fra kommunelegen.

Han skjønner at han kanskje må reise hjem igjen om pasienten blir mer stabil og situasjonen blir avklart.

Jeg kjenner likevel på flere uvante følelser. Jeg er vant til å jobbe nært på døden – nært pasienten og de pårørende. Jeg er vant til at pårørende får komme og gå som de vil døgnet rundt i en slik situasjon.

Det dør mange mennesker på avdelingen hvor jeg jobber. Jeg vet at vi er flinke til å ivareta både pasienter og pårørende i denne livsfasen.

Men jeg kjenner at pandemisituasjonen får meg til å tenke etter om vi klarer å håndtere alt på en slik måte at de pårørende kan gå videre med en følelse av verdighet rundt døden. De skal jo tross alt leve videre med sin opplevelse.

Jeg lurer på hvordan det føles å sitte ved sin mors dødsleie med plastforkle på. Og, om jeg skal være ærlig, kan jeg ikke forstå hensikten med det plastforkleet fra et faglig ståsted heller, men det er heldigvis ikke jeg som skal ta slike avgjørelser.

Innen sønnen er på plass på rommet til Signe, har jeg morfinsprøyten klar. Legevaktslegen, som jeg hadde ringt til enda en gang, var forståelsesfull og forsto behovet for lindrende medikamenter.

En halv time senere, idet min vakt går mot slutten, kan jeg se at Signe har god effekt av den lille morfindosen jeg ga henne. Jeg ønsker dem lykke til i den siste tiden og ber dem ta godt vare på hverandre. Jeg dokumenter og gir rapport før jeg skifter til privattøy og går ut døra.

Utenfor er en ny dag i startgropa for folk flest. Jeg bruker den halve timen i bilen på vei hjem til å reflektere over nattens hendelser.

Jeg tenker på hva som vil skje om vi får covid-19-smitte i avdelingen. En avdeling som ikke er bygget for den typen smitte og isolasjon. Pasientene våre er så dårlige, jeg undres på om noen av dem ville overlevd smitten om de fikk den.

Vel hjemme tenker jeg på Signe og sønnen, om de vil være der neste natt. Så kommer søvnen og befrir meg fra tankene. Heldigvis har jeg et godt sovehjerte.

Navn og karakteristiske trekk ved personer og hendelser i denne fortellingen er endret for å ivareta personvernhensyn.