Hellige dager

Mennesker feirer høytider for å markere de hellige objektene i kulturen sin, forteller antropologene. En gang var jula vår kanskje en religiøs høytid, men nå er det familie og venner som er de hellige objektene vi samler oss rundt. Vi pleier flokken vår. Derfor kjennes det alltid litt dramatisk og smertefullt å forlate oppspilte barn og duften av ribbe på julekvelden, eller å reise fra festkledde venner med bobler i glasset på nyttårsaften, for å gå på jobb. Vi forlater det som er hellig for oss – våre egne nærmeste – på de viktigste dagene i året. Vi forlater dem helligdagene er til for, de vi hører sammen med. 

Nattevakt – nyttårsaften. Avdelingen er ganske tynt befolket. Alle som kan ha permisjon, er hjemme. Det er de alvorlig syke og sengebundne som er igjen. Alene på et dobbeltrom ligger en eldre kreftsyk mann fra bygda. Han er langt hjemmefra og har ikke vært ute av sykehussenga denne jula. Ryggraden hans er så skjør av metastaser, at den vil kollapse av hans egen kroppsvekt om han skulle forsøke å reise seg. Vi snur ham med tømmerstokkregime hver tredje time for å unngå trykksår. Den lille maten han får i seg, spiser han liggende på sida. Men humøret er faktisk ikke så aller verst.

«Det skulle jammen vært artig å ha sett rakettene her i byen», sier han. Vi befinner oss i tiende etasje. Tjue meter fra rommet hans har vi en veranda med panoramautsikt over byen. Vi veksler blikk, kollegaen min og jeg, og vi er helt enige: Dette må vi få til.

I et hastemøte på skyllerommet legger vi en plan. Fysioterapeutenes spesialstol kan legges flatt. Ved hjelp av et langt forforflytningsbrett og fire pleiere bør vi skånsomt kunne få ham over. Vi kan vippe den opp akkurat så mye at han får utsikt. En ekstra morfinbolus, en dyne til og en lue fra gjenglemtkassa, så er vi i mål.

Klokka tolv sitter vi ute på verandaen og smiler fra øre til øre, både han og jeg, mens rakettene hviner og bobler i byen under oss. Han i lett morfinrus. Og jeg med nattevaktas første kaffekopp.

Dette er et av mine fineste nyttårsminner.

Høytidsvaktene tvinger oss ut av flokken vår de dagene det føles aller viktigst å være der, men de minner oss også på hvor viktig jobb vi gjør. Folk trenger oss hele tiden. For de som er alvorlig syke, døende eller ute av stand til å ta vare på seg selv, får heller ikke fri i jula. De trenger at vi er der. Og det er vi. Det å få være en fremmeds aller nærmeste når det virkelig er nødvendig, det er et privilegium som får litt ekstra glans i høytidene.

Det er ikke så rent lite hellig det heller …

God vakt!