Du forlot meg. Det var verre enn reiming og tvangsmedisinering

Jeg sitter og vipper på stolen inne på rom 15 på akuttposten. Du stikker hodet inn døra og spør om ikke vi to skal ta oss en liten prat. – For bare noen sekunder siden gikk jeg forbi deg på gangen, og du spurte meg vennlig om jeg ville være med deg til stua og se ferdig fotballkampen. Åsså du som ikke engang liker fotball!!

Jeg svarte deg surt «Nei» og avviste deg totalt ved å smelle igjen døra rett foran ansiktet ditt, mye hardere enn jeg pleier. Det var denne handlingen som nå fikk deg til å komme inn til meg. Du setter deg ned ved siden av meg og forsøker å få ut av meg hva det er som plager meg.

Det koker

«Den uendelige sterke indre uroen. Angsten. Selvmordstankene: å skjære meg til døden inntreffer, hoppe fra ei bru, eller ta masse piller og døse meg inn i evigheten», tenker jeg. Men til deg sier jeg bare: «Jeg har litt indre uro.»

Jeg klarer ikke å sitte i ro, men går nå frem og tilbake inne på rommet, så du foreslår at jeg kan ta en Sobril. Jeg mumler et lavt «Ja, ok», før du stikker hodet ut av døra og får en kollega til å hente tabletten.

Jeg skjelver på hendene av angst og indre uro. Det koker. Du er roligheten selv. Jeg står nå lent inntil veggen, skjelver og nærmest hyperventilerer. Jeg trenger din ro og støtte, jeg trenger å ha deg ved min side til denne uroen har lagt seg. Du er den jeg har fått best kontakt med av alle her. «Vær så snill, hjelp meg», tenker jeg.

Så banker det på døra, og en sykepleier stikker hodet inn og spør om å få snakke med deg et øyeblikk, på tomannshånd. Du sier «Ja», tar valget om å gå ut av rommet og lukker døra bak deg. Du forlater meg idet jeg trenger deg som mest. Du lar meg være igjen alene på rommet med alle disse tankene.

Helt alene på badet

Den indre uroen eksploderer, og ønsket om å dø blir nå altoppslukende. Jeg går raskt og målbevisst inn på badet, knuser et stort melkeglass og tar den største og skarpeste biten i høyre hånd for å skjære dypt ned i venstre håndledd.

Adrenalinet bruser og hjertet galopperer i brystkassa. Jeg er helt alene på badet. Jeg hyperventilerer. Jeg synker sammen på gulvet. Blodet renner raskt nedover armen og lager en stor blodpøl utover gulvet. Jeg skjelver på hendene. Jeg skjærer enda dypere, og det strømmer enda mer blod.

Tre mot en

Så kommer du plutselig inn igjen og ser hva jeg holder på med. Du snakker strengt til meg før du hiver deg ned på gulvet der jeg sitter sammenkrøpet, og holder meg hardt fast i venstre armen.

Jeg tenker med meg selv at du er sykt mye sterkere enn du ser ut som, din lille spjæling, men neimen om du skal få vinne denne kampen. Jeg vil dø NÅ. Jeg strammer alle muskler jeg har for å komme meg ut av dine klør.

Du har latt døra stå åpen, og du roper på hjelp. Plutselig er dere tre mot en. Urettferdig tenker jeg, men gir likevel ikke opp kampen.

Så ser dere at jeg har klemt glassbiten i høyre hånd langt inn i to fingre. Jeg nekter å slippe, selv om blodpølen på badegulvet blir større og større. Jeg har kampinstinktet mitt på topp, vinnerviljen er stor, og dette er en kamp jeg nekter å tape. Men oddsen er ikke på min side.

Dere blir så store

Så bestemmer du deg for å utløse alarmen. Det uler i hele det akustiske baderommet og på de andre avdelingene, og en hel flokk med pleiere kommer løpende. Kampinstinktet og adrenalinet bruser i blodet, men jeg har ikke tenkt å gi meg. Selv om dere holder og drar i hver deres kroppsdel.

Høye stemmer, kommanderende ord og ordre. Jeg blir så liten. Dere blir så store. Så mange. Jeg stritter imot med hver eneste muskel i kroppen. Denne kampen har jeg fortsatt ikke gitt opp. Dere skal ikke få ta kontrollen over min kropp. Dere skal ikke få bestemme at jeg ikke skal dø nå.

Men dere er så mange, dere er så sterke, og dere er så tydelige på hva som skal skje. Etter en intens kamp klarer dere til slutt å få meg opp i senga. Dere må være hele syv mennesker for å holde meg fast. En på hver fot, en på venstre arm, to på høyre arm (for det trengs en person bare for å holde trykk på de styrtblødende fingrene).

En godt voksen, tung mann legger seg med hele kroppstyngden sin på tvers over lårene mine. Jeg kan fortsatt kjenne tyngden av kroppen hans og de klamme hendene på lårene mine.

Du kunne forhindret alt dette

Den syvende personen som holder meg fast, er du – du som forlot meg da jeg trengte deg som mest.

Du holder hodet mitt fast. Du ser på meg og prøver å snakke til meg. Men jeg vil ikke møte blikket ditt. For jeg gir deg skylden for at alt dette har skjedd, og for at dere nå har overtatt kontrollen over kroppen min. Du kunne forhindret alt dette, du kunne blitt hos meg da jeg trengte deg som mest.

Hver eneste kroppsdel

Jeg føler meg møkkete og ekkel. Jeg nekter å gi meg, hyler og vræler samtidig som jeg forsøker å komme meg løs fra senga og deres sterke armer.

Hver eneste kroppsdel har dere tatt på. Jeg hører dere sier strengt at jeg må ta kontrollen over kroppen min, at jeg må «slutte å tulle», og at dere bare vil hjelpe meg.

Men det er ikke lett å ta kontrollen over egen kropp når det er syv mennesker som gjør hva de vil med den. Klamme hender som holder meg på alle mulige intime steder. Sterke armer som holder meg så hardt fast i overarmene at det prikker i fingrene. Den tunge og varme kroppen som ligger langt oppe på lårene mine.

Flere ganger tenker jeg med meg selv at dette virkelig er et overgrep. Syv mot en.

Ingen vil høre

Så hører jeg en setning jeg ikke vil høre: «Vi må bare gi henne medisin.» Jeg hyler og vræler på nytt, roper at «dette er IKKE greit». Men dere kjører på. Ingen vil høre på hva jeg har å si.

To personer går ut av rommet og kommer tilbake med ei sprøyte som inneholder 4 ml beroligende middel. Den har dere tenkt å sette i rumpemuskelen min.

Jeg skjønner fort hva det innebærer: at dere skal trekke ned buksa og trusa mi. Blottlegge meg. Som om jeg ikke er naken nok fra før.

Dere er to stykker som drar ned klærne mine før dere legger meg bestemt over på sida. Jeg strammer alle muskler, hyler og vræler. David mot Goliat.

Misbrukt og møkkete

Så stikker det, og jeg kjenner at de 4 ml sprøytes inn i kroppen min. Jeg blir helt tom, føler meg misbrukt og møkkete. Jeg blir kvalm og ekkel. Er forbannet og bitter på alle dere som bare kan bestemme over min kropp. At det er greit å holde meg fast, legge seg oppå meg i senga, trekke ned buksa og trusa mi og stikke meg med ei sprøyte.

Jeg forsøker på nytt å komme meg løs, river og sliter. Dere er så mange, og dere er så sterke.

Den oransje kofferten

Etter noen minutter, noe som oppleves som timevis med intens kamp, ser jeg at en av dere kommer inn med den oransje kofferten. Nå skjer det verste. Nå har dere bestemt dere for å tvangsreime meg fast i senga.

Jeg ser reimene bli tatt ut en etter en, og jeg får panikkangst. Adrenalinet koker, og jeg blir helt vill i kroppen. Dere begynner også å bli svette. Dere er fortsatt de samme syv personene som holder meg fast, mens to andre gjør klar reimene.

Dere fester først begge anklene og beina mine, selv om jeg river og sliter for å få dem løs. Jeg rister beina så hardt at jeg etter hvert får blødende brannsår på begge hælene. Så kommer reima over magen, og dere drar venstre armen min ned og fester den hardt.

Høyrehåndas smerter har jeg helt fortrengt i adrenalinrusen, men jeg ser opp på den skamferte hånda og ser den svære blodpølen som dekker lakenet i senga. Legen kommer og sier at det må sys flere sting i to fingre.

Tom

Dere er nå bare tre mennesker igjen inne på rommet sammen med meg: legen, en sykepleier som assisterer legen, og du – du som valgte å gå ut av rommet da jeg trengte deg.

Nå trenger jeg deg her ved min side. «Vær så snill, ikke forlat meg igjen», tenker jeg. Jeg ønsker at det er du som skal holde meg i hånda nå som legen skal sy flere sting.

Den verste smerten

Jeg ligger i senga og føler meg helt tom. Du holder meg i hånda og stryker meg med tommelen din. De fysiske smertene av syingen kan ikke sammenliknes med den smerten jeg kjenner på av tvangsmedisineringen og tvangsreimingen – fra fornedrelsen av overgrepet jeg har måtte gjennomleve.

Det siste jeg kjenner på, før den kjemiske roen tar makten over kropp og sinn, er det vondeste jeg opplevde i dag, verre enn reiming og tvangsmedisinering og syv par klamme hender som har holdt meg fast: Det er opplevelsen som satte i gang det hele, da du ville dytte i meg en Sobril for å holde meg rolig heller enn å være der for meg da jeg trengte deg som mest, da alt var i ferd med å rakne.

Forfatterens hensikt med innlegget er å skildre subjektivt hvordan vedkommende opplevde det som skjedde der og da.

Denne hendelsen ligger noe tilbake i tid. Forfatteren er ikke lenger innlagt.

Teksten er ikke skrevet for å henge ut enkeltpersoner.  

Når hendelsen utviklet seg slik den gjorde, forstår innleggsforfatteren hvorfor det ble brukt tvang i denne situasjonen.

Trenger du hjelp? Se nettsiden «Selvmord og selvmordstanker» fra helsenorge.no