Bli med «bak murene» på Ullevål sykehus

«Jeg vokste opp i Kristiansand på slutten av tredvetallet, hvor jeg hadde en fargerik tilværelse. Hva skulle da få en virvelvind, en sommerfugl, en isdronning til å forlate et svermerisk liv til fordel for en nonnetilværelse som sykepleier?

Likevel skulle det nå bli slik. Ullevål sykehus hadde en ordning hvor fem utvalgte kunne komme inn på et wild card uten å ha examen artium. Jeg var en av de heldige.

Jeg kom til Ullevål sykehus i 1958. Det hersket streng disiplin på sykehuset, og mye minnet om en klosterskole. Du ble sjekket ut og sjekket inn. Var du upresis på innsjekkingen, var ditt opphold på sykehuset i fare.

Hekser og troll

Da vi kom, ble vi mottatt på Søsterhjemmet, hvor vi bodde de første fire månedene. Her var jeg heldig og traff Ragnhild. Hun var preseterist, og vi dannet et perfekt partnerskap som vi begge skulle få glede av. Hun kunne alt, og jeg hadde klisterhjerne. Det var en match som skulle medføre at vi ble blant de aller beste på kullet. 

Ullevål sykehus favnet alt. Her var det konger og prinser og hekser og troll. For å starte med det siste: På sykepleierskolen var det to lærere som vi fort kalte Spydalen og Tragedien. De var havnet på feil hylle og mente at smil og latter ikke passet inn i dette yrket. For mitt vedkommende skulle det bety at de gjorde alt for å bli kvitt meg.

For eksempel når vi hadde skriftlige prøver. Ragnhilds oppgave ble alltid lest opp som meget god, mens jeg fikk stryk. Ragnhild syntes dette var rart, da hun mente at mine prøver var like gode som hennes. Mistanken var vekket. Neste gang vi leverte inn, byttet Ragnhild og jeg oppgaver. Og ganske riktig: Ragnhilds (altså min) oppgave ble lest opp, mens min (altså Ragnhilds) oppgave fikk som vanlig stryk.

LES: Astrids brev fra sykepleierstudiet i 1962 – del 1

Kong Carl

Blant kongene ruvet professor Carl Semb høyest. Han var internasjonalt kjent, blant annet for banebrytende kirurgisk behandling av lungetuberkulose, nyretransplantasjon og hoftekirurgi. På Ullevål ble han bare kalt Kong Carl. Det sto en egen aura rundt ham, og det å få lov til å arbeide sammen med ham var en belønning i seg selv.

En av hans spesialiteter var nyretransplantasjon. Det skulle jeg få være med å oppleve. Det var et besnærende samarbeid sykehus imellom.

En egnet nyre ble meldt klar i Amsterdam. Nediset ble den sendt med fly til Fornebu. Her sto ambulansen klar på runwayen og tok imot nyren før passasjerene kunne gå ut. Samtidig var operasjonsstuen på Ullevål gjort klar, og etter signal fra ambulansen ble pasienten åpnet for raskere overføring av nyren når den ankom. Dette fungerte perfekt, og nyren var raskt på plass. Resultatet ble da også en suksess.

Dueslepp

Med det strenge regimet som hersket, var det behov for en sikkerhetsventil. Og det fikk vi. Hver onsdag var det Dueslepp. Det ville si at de som hadde hatt langweekend med vakt, fikk fridag på onsdag. Akkurat som i et dueslag kunne vi som duer fly hvor vi ville.

Hva kunne vel være mer flatterende for to nittenåringer enn å gå mot utgangsporten hvor en hel hærskare av beilere står og venter på deg? Men vi hadde lagt våre planer og gikk til uterestauranten Pernille, som vi hadde fått anbefalt. Her ble vi kjent med sossen og en helt ny verden åpnet seg for oss med ubegrensede tilbud.

Av de store opplevelsene var når jeg ble buden på Bristol. Hvis jeg ble sen på grunn av vakt, var det desto hyggeligere når orkesteret stoppet opp når jeg kom, og spilte «Ain’t she sweet / Well see her walking down that street». Deretter ble skammel satt frem for mine trette føtter og det ble servert champagne og hummer.

Ullevål-nålen

Sykepleierskolen ble avsluttet med statseksamen med praktisk prøve, muntlig prøve og offentlig skriftlig prøve. Bekreftelse på bestått statseksamen var et høytidelig dokument som ble overrakt i Rådhusets festsal. Vi var æresgjester og fikk utdelt vitnesbyrdet og den fornemme Ullevål-nålen med skytshelgenen St. Hallvard, som vi nå kunne bære.

Etter utdannelse fulgte et pliktår. Det var en smart ordning: For det første skulle det sikre oss en bredere bakgrunn ved at vi kom på avdelinger vi ikke hadde vært under utdanningen. Dernest hadde vi en minimumslønning, slik at sykehuset kunne ha en forsvarlig bemanning til lavest mulig kostnader.

Mitt pliktår startet på kirurgisk avdeling III. Det passet meg bra, siden jeg syntes kirurgi var spennende. Det var også høyt aktet, ikke minst på grunn av at man etter en vellykket operasjon kunne vise til umiddelbare positive resultater, til alles tilfredshet.

Nevroradiologisk avdeling

Som fullverdig sykepleier begynte jeg på røntgenavdelingen. Avdelingen ble ledet av professor Johan Frimann-Dahl. Han var eksepsjonelt dyktig og en pioner i å systematisere og beskrive hva man kunne se på et enkelt oversiktsbilde. Slik reddet han mange liv. 

Jeg praktiserte også på den nyopprettede nevroradiologiske avdelingen under dr. Amundsen. Deretter fulgte kirurgisk avdeling, som alltid var fascinerende, og hvor jeg fikk delta på mange forskjellige felter. Det var derfor med vemod da jeg i 1978 til slutt måtte si farvel til Ullevål sykehus, som var blitt mitt andre hjem.»

––––––––––––––––––––

Vil du vite mer om sykepleierlivet i etterkrigstiden? Les brevene fra Astrid Narmo, som begynte på den nyetablerte Statens sykepleieskole i 1962:

«I dag har vi fått uniformene. Dere kan tro vi ble fine!»
«Den formalinlukta forfølger meg alle steder»
«Pasientene kastet engstelige blikk på meg da jeg kom inn på sykeværelsene den første dagen»
«En kjempesvær ost blir puttet inn i et gapende uhyre»
«Hun innbiller seg at hun er Khrustsjov»
«Avdelingssøster på barneposten er en eldre, myndig diakonisse som er barnas store skrekk!»
Endelig ferdig sykepleier!