Vi må unngå en «meg mot deg»-mentalitet mellom postene

Som sykepleier har man mange arbeidsoppgaver som skal gjennomføres i løpet av en vakt. Man vet ikke hvordan dagen vil se ut, og det kan variere mye om det blir travelt, eller om dagen blir rolig.

På dager da det blir mye å gjøre, får man automatisk et fokus på å få gjennomført sine arbeidsoppgaver, men ikke mer enn det. Albuene må spisses for at man skal få gjort sine oppgaver, og for pasientens beste.

Inne i bobla

Innad på sykehuset der jeg jobber, er alle postene en egen boble. De andre avdelingene eksisterer ikke utenfor denne bobla. Som sykepleier er man opptatt av arbeidsoppgavene som skal være gjort før de neste sykepleierne kommer på vakt, og man kan si «Jeg har gjort det».

De dagene jeg har dratt fra jobb med en følelse av at dette har vært en god dag, har vært dager da samarbeidet med mine kollegaer på kryss og tvers av avdelinger har fungert bra. Man har strukket seg litt lenger for å hjelpe hverandre, og for å gjøre det best mulig for pasienten. Det har ikke vært en «meg mot deg»-mentalitet mellom postene.

Møtes ikke på midten

Som sykepleier opplever jeg ofte å bli sett rett gjennom som et spøkelse. Jeg står og snakker med en kollega om hva jeg synes er best for pasienten, og jeg blir ikke tatt på alvor. Jeg sier hei til dem jeg skal jobbe med, og opplever å ikke få et hei tilbake.

Mine albuer må være spisset for at jeg skal komme meg gjennom dagen, og for å få gjennomført det jeg synes er best for pasienten. Når de andre kollegaene mine på huset også spisser sine albuer, er det ikke rart man ikke møtes på midten.

Hele grunnen til at vi er her, er pasienten. Dette faller litt bort når dagene er lagt opp slik at man skal kunne gjøre sine faste oppgaver, men skulle noe noe uventet dukke opp, har man ikke kapasiteten eller energien til å strekke seg litt lenger for å få det til å fungere.

Helsevesenet har en lang vei å gå når det gjelder samarbeid mellom avdelingene, og ikke minst mellom sykehusene. Hvor spisse albuer må man egentlig få?