På den sikre siden

For et halvt år siden fikk jeg en e-post om at arbeidsgiveren min hadde inngått en avtale med bedriftshelsetjenesten som åpnet for en årlig helsesjekk. Snart oppdaget jeg at flere av mine kolleger satte kursen dit, så da tenkte jeg at det kanskje var en god idé. Det feilte meg egentlig ikke noe, men det er jo kjekt å være på den sikre siden.

Grundig sjekk

Jeg fikk time allerede uken etter. Kontoret lå på den andre siden av byen, og jeg brukte reisetiden til å lage en liste i hodet mitt over ting jeg muligens kunne fått sjekket. Jeg regnet med at tiden ville være knapp, slik det pleier å være på legekontorer. Men det var ikke tilfellet. 

Den hyggelige legen tok meg imot som om det var lenge siden sist han hadde fått besøk. Lungene ble testet, blodprøver ble tatt, PSA målt og så var det fram med stetoskopet. Han forhørte meg tålmodig om min arbeidssituasjon og også mine fritidssysler, og jeg pøste på med både reelle og innbilte problemstillinger som kroppen min kunne være utsatt for. Til slutt klarte jeg ikke å finne på flere ting, men da lurte han på om jeg ikke burde gjøre noe med nesen min, siden den ofte er litt tett. Javel, takket jeg. Da jeg til slutt gikk mot utgangsdøren, følte jeg at han fortsatt hadde det forventningsfulle blikket i ryggen min. 

Ble mistenksom

Jeg var selvfølgelig glad for at det faktisk finnes leger med god tid. Men jeg ble også litt mistenksom. Var det slik at avtalen hans med min arbeidsgiver var av den romslige sorten? At noen tjente på å tømme meg for ting som egentlig ikke plaget meg? 

Full pakke

Selv om vi er vant til å tenke på helsetjenesten som en virksomhet kronisk strupet for midler, har overdiagnostisering de siste årene faktisk fått økt oppmerksomhet. Pasienter som får «full service» i helsetjenesten, vil sjelden protestere på å få en undersøkelse for mye – eller en behandling de strengt tatt kunne vært foruten. Men når vi vet at tre-fire av ti pasienter i USA utsettes for behandling som ikke har dokumentert effekt, skjønner vi at dette også angår oss. Den Norske Legeforeningen regner med at «situasjonen er nokså lik her i landet». Pengestrømmen i helsetjenesten går ikke alltid dit de reelle behovene er.

Telefon til spesialsykepleier

For noen år siden klarte ikke lenger Höglandssjukhuset i Ensjö i Sverige å følge opp alle pasientene med kroniske tarmbetennelser. Sykehuset innkalte dem rutinemessig til årlige kontroller hos spesialist, men kapasiteten var fullstendig sprengt. Da kom noen på ideen om å droppe de forhåndsavtalte årskontrollene. I stedet kunne pasienter med plager ringe direkte til en spesialsykepleier. Om plagene virket alvorlige, sto en lege klar til å undersøke pasienten senest dagen etter. Kapasitetsproblemene var søkk borte da man sluttet med å innkalle alle til tidkrevende rutinekontroller. Kvaliteten på tjenesten gikk opp, mens ressursbruken gikk ned. Vinn-vinn.

I rapporten «For mye, for lite eller akkurat passe» som en arbeidsgruppe i Legeforeningen har utarbeidet, slås det fast at legene selv må ta noe av skylden for at forbruket av helsetjenester varierer voldsomt i Norge. Barn fra Vestfold legges dobbelt så ofte inn på sykehus som barn fra Vestre Viken, mens det utføres fire ganger flere meniskoperasjoner i Møre og Romsdal enn i Stavanger. I Oslo tas det fire ganger flere computertomografier enn i Finnmark. Årsak: Leger har forskjellige terskler for hva som er nødvendig eller tilrådelig. Det diagnostiseres over en lav sko, men det er ikke gitt at det alltid er til pasientens beste.

Redde leger

Leger har en tendens til «safe». Årsakene kan være mange. Blant annet gjør utviklingen i medisinsk teknologi det mulig å oppdage selv beskjeden sykdomsrisiko hos pasientene. Men alt som oppdages utløser nye behov for behandling. Legenes kompetanse øker, men de er samtidig blitt mer redde for å gjøre for lite.

Screening for brystkreft og livmorhalskreft gjøre det mulig å oppdage kreft hos kvinner tidligere. Men masseundersøkelsene fører også til at man oppdager uregelmessigheter som oppfyller den patologiske definisjonen av kreft, men som aldri vil utvikle seg til symptomer eller føre til død. Også disse symptomene «behandles», og kvinnene utsettes for økt risiko. Per Henrik Zahl på Folkehelseinstituttet anslo nylig i Sykepleien at så mange som 50 av 1000 kvinner risikerer å dø av hjertesykdom som følge av strålebehandling som strengt tatt ikke var nødvendig fordi de ikke ville ha dødd av symptomene de hadde. Stadig flere får «kreft» og stadig flere dør med andre ord av overdiagnostikk.

Forskyvning

Kne- og snorkeoperasjoner er andre eksempler på behandlingen som har skutt fart de siste årene uten at dette har ført til bedre pasientresultater. De økonomiske incentivene som myndighetene har lagt inn i finansieringssystemet for å holde nede helsekøene, bidrar gjerne til en forskyvning i retning av behandling som er lønnsom for helseforetakene. Det mest tragiske eksemplet på dette er dødssyke pasienter med demens som stadig overføres fra sykehjem til sykehus med nye spørsmål om utredninger. Praksisen er gunstig for sykehuset og gir de pårørende en god følelse. Men verdien for pasienten kan diskuteres.

Andre portvoktere 

Legeforeningen peker på kommunikasjon som en nøkkelfaktor i kampen mot overbehandling. Pasient og pårørende må vite mer om risikoen ved (over-)behandling. Pussig nok nevner legene ikke økt tverrfaglig samarbeid som et effektivt tiltak mot overbehandling. Erfaringene i Ensjö viser at det kan være dyrt og tungvint alltid å gjøre legen til porten til pasientforløp, mens det kan være smart og billigere å gjøre andre yrkesgrupper til portvoktere. Å la sykepleiere overta noen av legenes oppgaver, kan være en god investering i bedre ressursutnyttelse. Helseministeren virker opptatt av denne «oppgaveglidningen», men foreløpig skjer det lite.

Ikke brukt

Selv fikk jeg etter mitt besøk hos bedriftslegen både en hyggelig e-post med resultatene og et brev med en henvisning til spesialist. Jeg sendte ham en varm takk, men henvisningen ligger ennå hjemme i en krok på kjøkkenet. Kjekt å ha, sånn for sikkerhets skyld!