På sporet av den tapte (del)tid

Arbeidsgiverne i helsetjenesten vil det. Helseøkonomer etterlyser det. Fagbevegelsen krever det: Høyst etterlengtet personell på sykehjem eller sykehus skal ikke avspises med små brøkdelsstillinger som de ikke kan leve av. Jordmødre skal ikke tilbys stillingsprosenter som du trenger et forstørrelsesglass for å oppdage. Helsesøstre vil gjerne snakke med ungene på skolen i stedet for å sette «stengt» på døra to dager i uka. 

Bra med hele stillinger

Ropet om at folk skal ha rett til hele stillinger har lenge vært unisont og kraftfullt. Hele stillinger bidrar vitterlig til at flere oppgaver i helsetjenesten kan bli løst, samtidig som den enkelte gis mulighet til å betjene banklånet og opparbeide seg en god pensjon.

I kravet ligger også et rettferdighetsprinsipp: Arbeidsgiverne skal ikke kunne utnytte deltidsansatte som – for å spe på inntektene – jobber så mange timer ekstravakt at de like godt kunne vært ansatt i større stillingsbrøker. Og om ikke det var nok, har noen et ytterligere argument: Når flere i samfunnet jobber heltid, vil det fremme større likhet mellom kjønnene.

Ikke nok med lov

Det vil seg likevel ikke med alle tiltak som sikter mot å minske andelen av deltidsansatte. Fire av ti i helse­tjenesten jobber fortsatt mindre enn 30 timer i uken, viser tall fra SSB. Slik har det vært i mange år, selv om partene i arbeidslivet for lengst har enes om at andelen er altfor høy.

I 2014 ­vedtok Stortinget en lov som gir deltidsansatte som jobber mye ekstravakter, fortrinnsrett til utvidet stilling. Intensjonen var å styrke de deltidsansattes muligheter til å skaffe seg høyere stillingsbrøk. Men da sykepleier Solveig Brattgjerd forsøkte å ­bruke loven etter å ha blitt nektet utvidet stilling, sa Høyesterett nei. Det førte til mange skuffede kommentarer, blant annet fra likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm. Hun kalte den ferske dommen «uheldig», særlig fordi det er et uttalt tverrpolitisk mål å få bukt med ufrivillig deltid. Stor­tinget må tydeligvis hoste opp en bedre lov hvis en skal nå det målet man har satt seg.

Høyst individuelt

Det er lett å støtte ethvert initiativ som gir folk som ønsker det, mulighet til å jobbe mer. Personlig er jeg likevel en smule­ redd for at forestillingen om at full jobb sikrer alle et fullverdig liv blir en absolutt sannhet. For det er høyst individuelt – og dessuten i stor grad kulturelt betinget.

Heltidsjobb er slett ikke standard i alle land vi ellers liker å sammenlikne oss med. Da ­Aftenposten tidligere i år skulle sette «tidsklemmen» til norske småbarnsforeldre i et mer internasjonalt perspektiv, viste det seg at fedre og mødre i flere land ser på redusert arbeidstid og hjemmeliv sammen med barna som en luksus de gjerne unner seg for å skaffe seg et bedre liv. 

Uspiselige strebere i Nederland

I Tyskland er barnehager og SFO dårlig utbygd, mens de er svindyre i Italia og Storbritannia. Det gjør det mer fristende­ for foreldre å bli hjemme, uten dårlig samvittighet, framfor å jobbe­ beinhardt for å få finansiert barnepass – méd dårlig samvittighet.

I Nederland er deltid blant både kvinner og menn så vanlig at selv arbeidstakere i 80-prosent jobb lett blir sett på som uspiselige strebere. Landet ligger ikke overraskende helt på toppen av listen over land hvor det er godt for barn å ­vokse opp. 

Misunner norsk tidsklemme

Generøse foreldrepermisjoner og den fenomenale barnehagedekningen her til lands gjør det mulig for alle arbeidstakere å gjøre gode karrierer, samt å skifte kjøkken hvert femte år, og likevel kunne dra på ­jobben klokka ni og hente barna fra barnehagen klokka fire på ­ettermiddagen.

Den norske tidsklemma er, fortsatt ifølge ­Aftenposten, noe man i andre land kan se på med stor misunnelse. Prisen vi i Norge må betale for «vår» måte å leve livene våre på (=heltid) er at våre barn tidlig blir institusjonalisert. De fleste vil synes det er greit. Å være i barnehagen kan gi barnet sosiale ferdigheter og gir en utjevnende og integrerende effekt.

Deltid fordi de trives med det

Det vi tenker mindre på, er at Norge faktisk også kan være­ et paradis for folk som nettopp tenker motsatt: Som vil ha barna­ litt lenger hos seg før de starter sine barnehagekarrierer. Eller­ som bare vil ha litt mindre stress i livet. De fleste her til lands har så de klarer seg, selv når en av samboerne jobber litt mindre.­ I hvert fall må vi anta det når vi ser at tre av ti i dag jobber deltid helt frivillig. Bare en firedel av de deltidsansatte­ som ser seg selv som yrkesaktive, ønsker lengre arbeidstid (FAFO).

Spesielt deltidsarbeidende sykepleiere og helsefagarbeidere­ som har mange sene ekstravakter, ønsker seg større stillinger.­ Man må anta at den øvrige trefiredelen jobber­ redusert ­arbeidstid fordi de trives med det. Det er ikke noe vågal påstand å hevde at muligheten til å jobbe redusert nettopp kan være en av årsakene til at noen velger yrket.

Ikke et suspekt valg

I iveren etter å gi alle mulighet til å skaffe seg ­høyere stillingsbrøker, gjerne med loven i hånden, må vi derfor ikke glemme at det motsatte – redusert arbeidstid – for noen kan framstå som et bedre, mer attraktivt alternativ. Mer tid til barna, ja, mer tid til seg selv, bør aldri blir sett på som et suspekt valg, samme hvor mye helsetjenesten skriker etter mer arbeidskraft.

Heltid bør være en rett, men deltid en fullverdig mulighet. På samme måte som vi ønsker at arbeidslivet skal legge til rette for foreldre som ønsker å gi full gass så snart ­barnet har fylt ett år, bør vi respektere de som ser på hjemmearenaen som utfordrende nok. De bør ikke staffes unødvendig økonomisk og kanskje gis rett til opptjening av pensjonspoeng for ulønnet omsorg av barn eller gamle foreldre. 

Tiden som flyter av sted

I boken På sporet av den tapte tid av Marcel Proust ville ­forfatteren formidle opplevelsen av tiden som flyter av sted, opplevd innefra et menneskes psyke. Proust var opptatt av «privilegerte øyeblikk» som tunneler til innsikt: «Da livet er som en eneste krise, kommer øyeblikk som gjør at du føler at alt er verdt det, at livet er godt å leve», skrev han. 
Proust tenkte neppe at slike øyeblikk alltid bør finne sted innenfor rammen av en betalt jobb.