Den magiske skilleveggen

Min venninne A var inne på syke­hus for et elektivt inngrep og lå de påfølgende timer på en oppvåkningsstue sammen med tre andre kvinner. Vel hjemme forteller hun meg at hun nok hadde vært heldig, for de andre på rommet hadde mer smerter, og flere hadde måttet ha mer kompliserte inngrep enn henne. Hun kunne også fortelle meg om de andre kvinnenes mulighet til å få barn etterpå og en rekke andre høyst intime opplysninger.

«Så fint at dere kunne pratet sånn sammen», sa jeg og tenkte­ på verdien av å være på flermannstuer – det gir en faktisk en mulighet til å møte andre i ­samme situasjon som deg. Mange­ syke føler seg ensomme, de er redde og usikre og er i en ny situasjon. Medpasienter kan helt sikkert være til støtte for hverandre på en måte verken pårørende eller helsepersonell kan.

«Nei, nei», sa hun.«Jeg snakket ikke med dem, jeg bare hørte­ hva legen sa når hun gikk gikk runden». På mine sjokkerte utrop, svarte hun beroligende at hun ­latet som om hun sov, da.

Det er lett å raljere over legers­ mangel på respekt for taushetsplikten når de holder visitt på flermannsrom, men saken er at, med unntak av de aller nyeste ­sykehusene, er ikke respekt for pasientens integritet noe som har stått på arkitektenes agenda når våre sykehus ble planlagt. Følgelig blir taushetsplikten basert på en illusjon om at nabopasienten en meter bortenfor verken kan høre eller se noe som helst. For hver eneste gang vi spør pasienten om symptomer, forbereder dem på undersøkelser og forklarer hvilke medisiner de får, blir pasienten i nabosenga like godt informert som pasienten.

Og selv om vi gjør vårt beste for å late som om  pasientens integritet er intakt bak den tynne skilleveggen, er det øyeblikk da den grimme sannheten blottlegges. Som når jeg informerer en pasient om at jeg vil legge en rektumsonde for å se om magesmertene kan skyldes luft i tarmen og mannen i nabosenga høflig spør om jeg kan åpne vinduet først.

Vi har ikke mulighet til å trille folk inn og ut eller sette på naboen øreklokker og neseklype hver gang vi skal si noe konfidensielt, stelle et illeluktende sår eller skifte en bleie. Vi er rett og slett bare nødt til å late som og stole på hver enkelts diskresjon og taktfullhet. Og de aller fleste tar ­poenget og later veloppdragent som om de sover eller som om den 170 cm høye skilleveggen eller gardinen som skiller dem er laget av et ­magisk materiale som stenger ­alle lyder, lukter og synsinntrykk borte. 

Jeg trøster meg med dette: Om tjue år sitter jeg forhåpentligvis på vaktrommet på et nytt sykehus med bare enkeltrom og forteller sjokkerte, unge sykepleierne røverhistorier fra flermannsrommenes eksotiske tidsalder.