fbpx Multitaskingens dronninger Hopp til hovedinnhold

Multitaskingens dronninger

Illustrasjon av sykepleier som multitasker
KONTROLL: Det varer ikke lenge før følelsen av kontroll og oversikt går over i frustrasjon. Illustrasjon: Colourbox

Kjære postsekretærer! Ikke vet jeg hva det er dere gjør for å mestre dette spetakkelet, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.

En gang iblant må dessverre­ selv postsekretærer spise, og da hender det at jeg, om jeg skulle være så uheldig å stå i nærheten, blir spurt pent om «jeg ikke kan være så snill å ­avløse litt». Og selv om min veloppdragne munn straks sier «ja», er jeg ganske sikker på at øynene mine sier «NEI!». Men dem er det jo ingen som hører på, så før jeg vet ordet av det sitter jeg der bak skranken. 

Det første minuttet kjennes det fint. God, varm kontorstol. Fin skranke. Man føler seg som en viktig person, et sentralt ledd i en kompleks organisasjon. En som har kontroll og oversikt.

Men den følelsen varer dessverre sjelden lenge for min del. For så kommer en lege og ber meg bestille en for meg ukjent sendeprøve på spinalvæske som absolutt ikke skal ligge for lenge før den sendes avgårde.

Og mens jeg fikler med det, kommer det en pårørende og stiller seg opp ved skranken med et bekymret og utålmodig uttrykk. Og så kommer en portør og sier at pasient X, som har MR om to minutter, ikke er å finne, og jeg forsøker å finne telefonnummeret hans i DIPS, men før jeg har løftet av røret, ringer telefonen og det er en mann med rar dialekt som snakker veldig lavt og forteller at han var innlagt på avdelingen en tid tilbake, og han beskriver noen urovekkende symptomer og spør etter en lege som ikke lenger jobber her, som hadde sagt at han bare kunne ringe om det var noe. Når jeg ber ham kontakte fastlegen sin, begynner han å gråte.

Og nå kommer alle sykepleiestudentene tilbake fra lunsj, og siden de ikke vet hvor de skal gjøre av seg, blir de stående ved skranken og skravle så det blir enda vanskeligere å høre hva den gråtende mannen sier.

Og nå er legen blitt utålmodig og skriver noe uleselig på en lapp og skyver prøvene over til meg og sier «Dette fikser du, ikke sant?» og går før han rekker å se at jeg rister på hodet.

Og akkurat når jeg har sendt syke­pleiestudentene på leting etter pasient X, kommer det to ambulansefolk med en ny pasient som bør inn på et rom med det samme da han er lyssky og smittefarlig, og bak dem igjen kommer en svært ustø, eldre mann i nettingtruse og åpen pasientskjorte­ som roper at han vil hjem, og telefonen ringer og ringer og ringer og rekken av folk som venter vokser og vokser og nye oppgaver spretter opp raskere enn jeg rekker å delegere, og når den ekte post­sekretæren dukker opp igjen, må jeg holde gledestårene tilbake.

Kjære postsekretærer! Ikke vet jeg hva det er dere gjør for å mestre dette spetakkelet, om det er yoga, transcendal meditasjon eller sentralstimulerende stoffer,­ men vit dette: Blir dere lei av syke­huslivet, venter det en ­lukrativ karriere som stressmestringscoach for politikere og næringslivstopper.