Det gode liv som pensjonist

I juli 2014 ble jeg alderspensjonist etter nærmere 40 år i tjeneste som sykepleier. Pensjon er et tema som opptar alle yrkesaktive. Dyre pensjonsutbetalinger betyr at festen med de fete pensjonsordningene ikke kan fortsette. Vilkårene for alderspensjon har endret seg. 

Økt sosial og økonomisk velferd og høyere levealder har sørget for at min generasjon har det godt. Pensjonstiden handler nødvendigvis ikke lenger om en utslitt kropp på grunn av hardt fysisk og mentalt arbeid. Hvorfor fortsetter jeg ikke i lønnet arbeid?

Frivillig arbeid

Fysisk helse sto ikke i veien for at jeg kunne fortsatt i arbeidet som psykiatrisk sykepleier. Jeg ønsket å ta ut full alderspensjon ved fylte 62 år og fikk innvilget søknaden. For min del handlet det om å få større frihet til å være aktiv i frivillig arbeid. Jeg har mange interesser og har full dag med frivillige oppgaver. Alder pluss full opptjening i Oslo kommune, etter 85-års regelen, ga meg en gullkantet pensjon. Jeg er født i 1952. Er jeg egoistisk som valgte å ta ut full alderspensjon i en alder av 62? Ja; Fordi pensjonisttilværelsen gir meg en stor egenfrihet. En frihet som jeg ikke tar som en selvfølge.

Livet har bestått av å ta valg

19 år gammel begynte jeg på sykepleierskolen i 1972, og var ferdig utdannet i januar 1975. 1970-tallet var et skifte for synet på sykepleiere, fra kallstankegangen til profesjonsutdanning. Jeg ser på meg selv som en sykepleier som fulgte strømningene i tiden. Det var et tidsskille, med stolte sykepleiere som sa ifra, et opprør og et engasjement for menneskeverdet.

Som sykepleierelev kom jeg midt oppi debatten om reservasjonsretten til å si nei til å assistere ved selvbestemt abort. Som kristen betød det at jeg tok et radikalt valg ved ikke å reservere meg. Hele livet mitt har bestått av å ta verdivalg som bygger på menneskeverdet, om å tåle uenighet, tilpasse meg nye tider og gå videre. Valgene mine har ikke alltid vært like veloverveide, jeg har gjort mange feil underveis. Livet har gitt meg både gleder og sorger. De brå livsskiftene har gitt meg livsvisdom jeg helst skulle ha sluppet å oppleve.

Det verste jeg har opplevd

Livet mitt ble snudd opp ned da jeg i løpet av fem år mistet begge barna mine, Kristian, 18 år gammel i 2005, ble et offer for blind vold og døde av skadene. Fem år senere i 2010 døde Øyvind, 27 år gammel av komplikasjoner til en sjelden kreftsykdom. Jeg opplevde det alle foreldre frykter da barna våre døde, mens livet mitt var på høyden. Å miste barna er det verste jeg har opplevd. Målet mitt var å komme tilbake i full stilling etter å ha vært delvis arbeidsufør. Jeg kom tilbake i full stilling takket være god støtte fra kollegaer, venner og familie.

Det som avgjorde valget

Mentalt fikk jeg en knekk i 2005 da Kristian ble utsatt for blind vold med døden til følge. Opplevelsen ga meg psykiske og fysiske kroppslige smerter og spor, samtidig med en styrke til å endre kurs og engasjere meg i andres livssituasjon. Jeg vet at jeg er heldig som har greid å snu hat og bitterhet til oppdrift. Bakgrunn og argumentet for at jeg valgte å ta ut alderspensjon ved 62 år skyldes ikke mine tap. Det er helt andre grunner som avgjorde valget. Jeg ønsket å ha en frihet til å realisere noen av drømmene mine. Jeg ønsket å skrive om mine erfaringer og engasjere meg som frivillig.

Over en 40 års yrkesperiode har jeg hatt ulike arbeidsplasser i full stilling; som sykepleier, spesialsykepleier og i perioder som avdelingssykepleier, det meste av tiden innen psykisk helsearbeid. Jeg tror ikke at jeg skiller meg ut fra andre sykepleiere. Jeg var heldig som fikk de jobbene jeg søkte. Grunnleggende praktiske sykepleiekunnskaper fra sykepleierutdanningen ga meg et solid fundament; som fagutøver, der møtet med mennesker var det viktigste for meg.

Særpensjon tiltenkt slitne pensjonister

I dag som pensjonert sykepleier vil jeg si at møtet med mennesker gir meg mer enn jeg er i stand til å gi tilbake. Spesielt er jeg opptatt av ulike tros- og livssynsdialoger. I min lokale menighet er jeg engasjert i dialogisk menighet, realisert gjennom en kvinnegruppe for tros- og livsynsdialog. Her møter jeg kvinner med røtter fra ulike verdenshjørner, der vi kombinerer åpen dialog om tro og livssyn med praktiske aktiviteter i lokalmiljøet.

Som aktiv kunne jeg valgt å opprette et privat enmannsforetak. Det ville utgjort full kommunal alderspensjon og lønn gjennom privat foretak. Jeg ville fått i pose og sekk. Her skiller jeg meg ikke ut fra alle andre som er opptatt av å få mest mulig ut av livet. Hva er det som gir meg rett til å ta valg som beriker meg selv? Meningen med velferdsgoder som særpensjon var vel tiltenkt slitne pensjonister? Dette er et dilemma som jeg har funnet lite forskning på. Jeg er fysisk og mentalt sterk. Jeg vet at det er mange som har gode grunner for å ta ut særpensjon fordi helsa er dårlig. Det er ikke dem jeg vil ramme her. Likevel kan jeg ikke fri meg fra tanken på at det er flere, som er aktive, og som meg lever gode dager. Ordningen med særpensjon var tiltenkt alle som hadde fysisk og mentalt slitsomt skiftarbeid. Velferdsordningen ble utarbeidet som en velfortjent takk til sliterne, som ga alt gjennom et langt arbeidsliv. Gaven har gitt meg en bismak, fordi jeg ikke tilhører sliterne.

Dessertgenerasjon

Etterkrigstidens dessertgenerasjon, blir vi kalt og jeg har tatt for meg av godene. Det beste ved å være menneske vil noen hevde; er at vi kan si nei til alt som krever noe av oss utover egenverdi. Jeg ser det ikke slik. Den største utfordringen er å ta et oppgjør med individsentrert selvrealisering. Vi lever i en tid der egenoppmerksomheten står i fokus. Som pensjonist er det ikke å forakte; å gå på kafe, dyrke en hobby, reise og pleie meg selv, samtidig ønsker jeg å gjøre noe mer ut av livet mitt. 

Lønnen min utbetales i form av offentlig alderspensjon. Jeg kan ikke ta meg lønnet ekstraarbeid innen det offentlige så lenge jeg har tatt ut full alderspensjon ved 62 år. I min generasjon er vi privilegerte som kan ta ut en god pensjon, nesten for godt til å være sant. For meg blir det feil hvis jeg skulle tatt ut lønn i privat enmannsforetak i tillegg til full alderspensjon.  Skulle jeg fulgt mitt eget resonnement ville jeg måtte ta et valg, lønnet arbeid eller pensjon. Er jeg fordomsfull når jeg mener at pensjonister som tar ut full pensjon pluss inntekt fra privat enmannsforetak er grådige? Jeg tror ikke jeg er alene om å nyte pensjonisttilværelsen. Hva tenker andre sykepleiere om det å være pensjonist? Det lurer jeg på.