Showtime!

Vi ante det allerede i begynnelsen av august. Det bygget seg opp under den såkalte «Arendalsuka». Og så eksploderte det i begynnelsen av september: Politikerne har igjen invadert livene våre.

Jonas i fleisen

Det kjennes nesten ut som om vi får dem inn intravenøst. Du kan ikke skru på radioen uten å få Trine på øret. Du kan ikke surfe på nett uten å få Jonas i fleisen eller zappe foran tv uten at eiendomsskatt, eldreomsorg eller kommunesammenslåing dundrer inn i stua. 

Primitivt

Ettersom valget nærmer seg, er det også blitt tiltakende vanskelig å bevege seg på gata uten å snuble over en valgstand der en stakkar står og deler ut små brosjyrer som forbigående diskret forsøker å kvitte seg med ved neste søppelkasse.

Kampen om vår oppmerksomhet kan oppleves litt anmasende. Partiene bruker sleggekraft for å få to minutter på distriktssendingen. Nye millioner til et godt formål eller en undersøkelse som viser noe ille. Å innta et primitivt standpunkt som rører ved folks behov for trygghet, er også virksomt.

Glatt

Jeg har i det siste grublet litt på om det er politikerne som er blitt mer endimensjonale og glatte med årene – eller om det har skjedd noe med oss selv – velgerne – som gjør det så vanskelig for politikerne å framstå som sammensatte mennesker.

Jeg tipper på det siste, men registrerer at det finnes en del mennesker som gjennom en lang valgkamp utvikler en slags forakt for dem som kjemper om å bli valgt. Det er bare å lese kommentarfeltene på sosiale medier, så skjønner du hva jeg mener. Der omtales politikere gjerne som en upålitelig og sleip rase. Siste sort.

Sigar

Mye har skjedd siden min onkel Johan i sin tid ga meg et innblikk i hva en politiker egentlig var for noe. Han satt i den nederlandske nasjonalforsamlingen på 1960- og 1970-tallet og imponerte meg som barn, mest gjennom sin evne til å snakke livlig uten å ta sigaren ut av munnen. Med sin dype basstemme kunne han komme med lange politiske resonnementer mens jeg gradvis mistet tråden, uten at det la noen demper på stemningen.

Trofaste velgere 

Onkel Johan ble stadig gjenvalgt, selv om vi aldri hørte ham på radio eller så ham på tv. Det hadde trolig noe å gjøre med at folk stort sett stemte på det samme partiet uansett, avhengig av hvilken samfunnsklasse eller religion de tilhørte. Arbeiderne stemte på Arbeiderpartiet, de kristne på kristendemokratene og kommunistene på kommunistene. Min onkel var heldig som tilhørte et parti som var såpass stort at han alltid fikk plass, bare han holdt en intelligent tale i ny og ne blant sine egne.

Den tid er forbi

I dag oppfører politikerne seg mer som om hver dag kan være deres siste. Budskapet skal fram, om det så er i den mest forenklede form. Selv lokalpolitikere må «komme gjennom» i lokalavisa for å lykkes i sitt ærend. De må tilpasse seg spillets regler og framstå som troverdige med et resonnement som ikke kan utgjøre flere enn tre argumenter. De må ha pekefingrene resolutt i været i enhver debatt og dra opp de spissformuleringene som vil gi dem terningkast fire, minst. 

Ikler seg rolle

Denne utviklingen mot en type politiker som bevisst spiller på vår korttidshukommelse, må likevel ikke nødvendigvis tolkes slik at det er noe grunnleggende galt med de politikerne vi har. Det ville være en kortslutning. Her må vi huske at den personen vi ser på tv og i nettdebattene, faktisk ikke er det hele mennesket. Det er bare den personen vedkommende skal framstille når han eller hun formidler sitt politiske budskap. Gjerne etter anbefaling fra partistrateger og kommunikasjonsrådgivere. Kampen om oppmerksomheten har gjort at politikerne føler seg nødt til å ikle seg rollen som skuespillere. Valgkampen er deres «showtime». 

Respekt

Det vi hører i valgkampen, er selvfølgelig ikke det vi får. For når valget er over og mikrofonene skrus av, blir politikere igjen helt vanlige mennesker. Som gjør så godt de kan. Personlig har jeg stor respekt for mennesker som ofrer så mye av sin (fri-)tid for å ta på seg utakknemlige verv mens vi andre går på tur eller ser på tv.

De fleste politikere har en vanlig jobb og må – på si – pløye gjennom mengder av dokumenter for å prioritere kommunens penger det er for lite av. All ære til disse vanlige menneskene som orker å være med på sene kommunestyremøter for å diskutere om en skole må legges ned her eller et sykehjem må stenges der.

Mistenksomhet

Selvfølgelig, noen kommunepolitikere roter det ordentlig til for seg selv. Når man i Bergen aldri blir ferdig med å snakke om bybanen, eller når det i Oslo er vanskelig å tro på et nytt Munchmuseum, før de faktisk begynner å grave der, er det slett ikke noe reklame for det lokale selvstyre. 
Men jeg kjøper ikke den lettvinte politikerforakten som man finner særlig på sosiale medier.

Realityserie

I stedet for økende mistenksomhet mot politikernes ærlige hensikter, må vi kanskje spørre oss hva vi, velgerne, egentlig har gjort med politikerne våre. Er det rart vi får populistiske politikere når vi som velgere oppfører oss som om valget er en slags realityserie?

Verdivalg

Det er et betenkelig utviklingstrekk at et synkende antall velgere har et trofast forhold til et parti, basert på verdivalg og ideologi. I stedet for å stemme på personer og partier som vet at selv enkle spørsmål av og til krever vanskelige svar, velger vi de som har enkle svar på selv de vanskeligste spørsmålene. Når «showtime» så er over, skjønner vi at politikken ikke er noe skuespill. Men da kan det være for sent. 

Godt valg!