Demenslandsby gir økt frihet

Demenslandsbyen de Hogeweyk i Nederland legges nå merke til verden rundt. Mange norske politikere har vært her og blitt inspirert. De møter et sykehjem der hver beboer blir sett som et verdifullt individ og unikt enkeltmenneske. Der de kan leve sitt liv som tidligere til tross for langt fremskreden demens. I Norge ville disse bodd på skjermet og forsterket skjermet avdeling. I demenslandsbyen i Nederland bor de i avdelinger bygd som vanlige hjemmekoselige hus innredet ulikt ut fra kulturmiljøer som beboerne har preferanser til. De bor 6-7 personer i hvert hus. De samme ansatte følger dem opp, så nærhet og relasjoner tas vare på. Hverdagslivet pulserer som i det ordinære liv med kulturelle og sosiale impulser, og beboerne kan fortsette med sine hobbyer. Ikke minst, de kan bevege seg fritt og trygt inne som ute. Til tross for sin sykdom har de fortsatt frihet til å gå ute alene, for her er ikke biler og farlig trafikk, men små koselige gågater med restaurant, supermarked og fine uteområder. Selvsagt kommer de ut av landsbyen. Da trenger de følge, for de klarer seg ikke alene i det ordinære samfunn. Demenslandsbyen er også åpen og har god kontakt med lokalsamfunnet rundt.

Totalt misforstått

Henny Kinn Solbjørg og Rikke Gürgens Gjærum har totalt misforstått hva en demenslandsby er i sitt innspill « Landsbyutvikling til bekymring» på sykepleien.no 1. juni Deres påstander om institusjon, sågar tidligere sentralinstitusjon, gruppetenkning, utstøting, fremmedgjøring, lukket, stengt osv. er så langt fra virkeligheten som man kan komme. Det de skildrer, minner meg om skjermede avdelinger som jeg dessverre har sett i Norge.

Solbjørg og Gjærum påpeker at organiseringen av arbeidet er viktigst. Det er jeg enig i, men jeg ville sagt det litt annerledes. Måten vi tenker på er viktigst. Tanken legger grunnlaget for det vi gjør. Er vi ærlige, har vi siden 60-70-tallet drevet sykehjem som om det skulle være sykehus. Vi har også bygget dem slik. Det er på tide med endring; både i tankegang, organisering og bygg.

For halvannet år siden startet jeg et pilotprosjekt på fire sykehjem i Oslo for å teste ut arbeidsprinsippene fra de Hogeweyk – i våre eksisterende bygg. Hovedsaken er i korthet denne: Hvordan ville vi løst oppgavene dersom vi var hjemme hos oss selv? I Nederland startet omleggingen for ca. 20 år siden fordi de ansatte var ærlige nok til å si at de ikke kunne tenke seg å bo på sitt eget sykehjem. De hadde ingen demenslandsby, men et håpløst, tradisjonelt sykehjembygg med mange etasjer og lange sykehuskorridorer. Likevel omskapte de sykehjemmet. Først 15 år etter fikk de bygget landsbyen som understøtter arbeidsmåten deres.

Fire prosjekt i Oslo

I Oslo har vi nå interessante erfaringer fra de fire sykehjemmene i prosjektet. Vi ser hvor viktig det er å la beboerne være med å bidra i hverdagen. Dette skaper mestringsfølelse som igjen gir glede. Derfor må vi legge til rette, slik at dette er mulig. To av sykehjemmene har åpnet butikk hvor beboerne kan gå og handle. En beboer hadde i to år sittet inne på posten sin fordi han ikke ville ut. Siden butikken kom, har han hver dag vært ute av posten sin og i butikken. De som ønsker det, er med og lager hjemmelaget middag. Vi opplever at beboere synger mens de skreller poteter. Vi ser også en helt annen og likeverdig dialog mellom beboere og ansatte under matlagingen. På et sykehjem har de åpnet restaurant i sine lokaler, så man kan få opplevelsen av å gå ut å spise sammen med sine nærmeste. Stuer er pusset opp i hjemlig stil. Interessene til den enkelte beboer er kartlagt, og man lager aktivitetsklubber ut fra dette. Det er nemlig ikke gitt at alle på sykehjem liker bingo eller konserter. Klubbene er spredd utover dag og kveld, som fritidsaktiviteter ellers. Vaktrom er gjort om til klubbrom. Et sykehjem har låst opp 6 av 8 låste dører, så beboerne kan bevege seg fritt rundt. Alt handler om å gi beboerne hverdagen tilbake, den de ofte ble frarøvet da de kom på sykehjem.

Kan ikke dette også gjøres alle steder? Jo, dette kan gjøres i sykehjem, omsorgsboliger osv., og for både personer med demens og mentalt friske. Men for dem med langt fremskreden demens – som i Norge er på skjermet avdeling – hadde det vært veldig bra at selve bygget understøttet disse arbeidsprinsippene. Det ville gagnet beboerne. Det er dette som er en demenslandsby. Vi kan kalle det noe annet, men dette navnet brukes over hele verden. Det springende punkt for fremtidens sykehjem tror jeg blir hvilken bevegelsesfrihet som gis beboerne. Når det er mye angst og uro på skjermede avdelinger i dag, kan det henge sammen med at de svært ofte i praksis er innestengt. I de Hogeweyk er det forbausende rolig til tross for at det bor over 150 svært syke mennesker der. Jeg tror det skyldes at de kan bevege seg fritt rundt, også alene.

«I den landsbyen vil jeg bo.»

En bekjent av meg som har fått demens, hørte om våre planer i Oslo med demenslandsby. Han sa ikke det de to forskerne påstår at den såkalte eldrebølgegenerasjonen vil si. Han sa det motsatte i visshet om at han selv kunne bli så syk at han ikke kunne fungere i det ordinære samfunn. Han sa: «I den landsbyen vil jeg bo.» I Oslo regner vi for øvrig eldre som en ressurs. Det gjelder også demensrammede som vi ønsker å få med inn i arbeidet for å skape en alders- og demensvennlig by.

Demenslandsbyen er aktuell når personer med demens blir for utrygge og engstelige til å være hjemme, når de pårørende ikke orker mer og er utslitt, når alle muligheter er prøvd ut uten å gi en tilfredsstillende situasjon for den demensrammede og familien. Demenslandsbyen gir demenssyke friheten tilbake og likeverdighet.

Solbjørg og Gjærum er hjertelig velkommen for å se hva vi gjør i Oslo. Jeg vil også anbefale dem å ta en tur til demenslandsbyen i Nederland.