fbpx Landsbyutvikling til bekymring Hopp til hovedinnhold

Demenslandsbyer: Landsby­utvikling til bekymring

DEMENSLANDSBYER: Malen for "demenslandsbyer" stammer fra Nederland. Bildet viser beboere ved de Hogeweyk i den nederlandske  byen Weesp. Foto: Anita Edrige
Hvis demenslandsbyer er svaret – hva er spørsmålet?

Eldreomsorgen er aktuelt tema i samfunnsdebatten. Antallet eldre øker og de eldre holder seg lengre frisk enn tidligere. Den mest aktuelle debatten akkurat nå, er hvordan en på best mulig måte skal legge til rette for at personer med sykdommen demens skal få opprettholde god livskvalitet etter å ha fått sykdommen.

I kommunene bygges det sykehjem med små avdelinger for å gi tilbud til personer med demens. Den rådende tanken er å bygge små enheter i nærområdet til personen. Dette er viktig for den sykdomsrammede og for pårørende. For å opprettholde integriteten hos den demente er det essensielt å ha nærhet til det miljøet og den kulturen personen har bodd i hele sitt voksne liv. I senere tid har det blitt debattert å lage store institusjoner for personer med demens. Den største som er omtalt i Norge skal ligge på Lille Tøyen i Oslo, og skal ha plass til 153 beboere.

Malen for slike store enheter stammer fra Nederland, der de bygger såkalte «demenslandsbyer». Et område på 15 mål med fem–seks gater, egen frisør, butikk, kafé, teater og restaurant. I demenslandsbyen skal alle få egne rom og bo på små enheter med felles dagligstue og spisestue. Men for å bo slik behøver man ikke å lage en hel landsby. For slik bor allerede demente på de fleste sykehjemmene i Norge i dag. Forskning viser at grunnen til at det ikke fungerer så godt på enkelte sykehjem, sjelden har med hvordan avdelingene er fysisk planlagt, det har med organiseringen av daglige rutiner og aktiviteter å gjøre. I den nederlandske demenslandsbyen er det cirka 240 ansatte, man kan jo lure på hvordan nærhet og relasjoner blir mellom hjelper og bruker når det er så mange som må forholde seg til hverandre. Vi vet at forutsigbarhet og små enheter for personer med demens er viktig for ikke å skape angst og uro, derfor er det vanskelig å forstå at det bygges så store institusjoner for dem som har fått denne sykdommen.

Gruppetenkning

Vi som forskere undrer oss over hvilket verdisyn og menneskesyn et samfunn er tuftet på hos de som planlegger og tilrettelegger for medborgere. Vi vet at Norge allerede vekker oppsikt internasjonalt når det gjelder normalisering. Det å inkludere alle medborgerne uansett hvilket utgangspunkt en har i livet eller utsettes for undervis i et livsløp, har vært et klart tverrpolitisk mål.

Holdningene til eldre har endret seg opp gjennom tida. Fra at familien tradisjonelt selv tok seg av sine foreldre helt til livets slutt, og til nå når samfunnet legger til rette for å hjelpe familien hvis omsorgsbehovet blir for stort. Vi liker å tro at velferdsstaten Norge har utviklet seg i god retning når det gjelder inkludering av utsatte grupper i samfunnet. Det tilrettelegges i skoleverk og helsevesen for den enkeltes behov. Men vi ser dessverre stadig oftere at gruppetenkningen begynner å bli dominerende. Vi må reflektere over hvorfor planleggere er tilbake til denne tenkningen og arbeide for å endre den til den enkeltes ønsker og rettigheter. For det faglige fokus og de politiske føringer har til nå lagt vekt på at det er individets ønsker som skal være i fokus. Hvert individ er unikt og alle har sin særegne identitet som er viktig å ta vare på for å beholde den enkeltes verdighet og gode selvfølelse.

Nye sentralinstitusjoner

Den nye, eldre generasjonen er i stor grad vant til å ha styring over eget liv og vil fortsette å påvirke sine omgivelser slik at deres egne behov og kulturelle preferanser ivaretas av samfunnet. Vi tror derfor at byggingen av slike store demenslandsbyer ikke er i tråd med slik eldre mennesker i dag ønsker å bo hvis de får sykdommen demens. Vi snakker om en meget politisk og kulturelt bevist generasjon som har løftet landet fra etterkrigstidens fattigdom til dagens rike norske velferdsstat. Hvordan vil denne generasjonen leve med at demenslandsbyer vokser fram som nye store sentralinstitusjoner, som ligner dem de har vært med på å bygge ned? Den første demenslandsbyen som planlegges skal ha 153 demente beboere. Slik vi ser det er ideen om at alle omsorgs–og kulturtilbud skal være «innenfor gjerdet», et stort tilbakeskritt i utviklingen av velferdsstaten. Det å kalle byggeprosjektet «en landsby» er bare et annet ord for «stor institusjon». Man må tørre å kalle dette et metaforisk narrespill for galleriet.

Det har over tid foregått en diskusjon og en utvikling i kommunene for å møte det økende antall eldre sine behov. Debatten bruker termer som «eldrebølgen», «den økonomiske byrden» og «kommunenes store framtidsutfordring». Det som ofte kommer fram i samfunnsdebatter er hvor dyr eldreomsorgen blir i framtida, noe som dessverre overskygger debatten om hver enkeltes behov og ønsker. Et av prinsippene for norske helse- og omsorgsløsninger har vært boformer i lokalmiljøet–så nær familien som mulig. Intensjonen i Stortingsmeldingen «Morgendagens Omsorg» er å bygge: «Små bofellesskap og avdelinger i stedet for tradisjonelle institusjonsløsninger (…) En omsorgstjeneste med boformer og lokaler som er en integrert del av nærmiljøet i tettsteder og bydeler, der de offentlige arealene deles med den øvrige befolkningen».

Vi som deltok i prosessen med nedlegging av institusjoner for psykisk utviklingshemmede på 80- og 90-tallet ser at tenkningen og oppbyggingen av demenslandsbyer ligner på sentralinstitusjonene vi hadde da. Alle service- og kulturtilbud skal være innenfor denne landsbyen, slik de var i sentralinstitusjonene med egne skoler, kirker og kafeer. Det tenkes grupper istedenfor individ. Man signaliserer da at alle som har en demenssykdom er like. Men menneskene som har fått denne sykdommen har levd et langt liv med forskjellige familiekulturer, trosliv, fritidsinteresser og yrkeserfaringer. Det planlegges nå å samle disse svært ulike sykdomsrammede personene i en stor institusjon. Utvalget som la fram forslaget til ansvarsreformen var svært kritisk til å skille ut enkeltgrupper i samfunnet kun på bakgrunn av en diagnose, og forutsatte «(…) at i det norske folk er en bred enighet om at alle mennesker har samme menneskeverd, og at samfunnet utgjør et fellesskap for alle». Gjelder dette fortsatt?

Omvendt ansvarsreform

Man kan kalle bygging av «demenslandsby» en omvendt ansvarsreform. Dette på tross av at tverrpolitiske føringer tilsier at alle borgere skal få bo eller ha sine aktiviteter i nærmiljøet. For personer med demens vet vi alle at det er ekstra sårbart å måtte flytte fra det kjente og trygge til noe helt ukjent. Sykdommen demens gjør mennesker svært sårbare. Det vi nå ser kan oppleves som utstøting, fremmedgjøring og segregering av sårbare mennesker. Det kan vi ikke sitte stille og se på.

Les: Minnenes landsby

Les: Oslos svar på "demenslandsbyen"

Demenslandsbyer oppleves som utstøting, fremmedgjøring og segregering av sårbare mennesker. Det kan vi ikke sitte stille og se på.

Les også:
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.