fbpx Når verktøykassa bare har ett verktøy Hopp til hovedinnhold

Når verktøykassa bare har ett verktøy

Pasienter får et dårligere tilbud når en psykisk helsetjeneste bestemmer seg for å innføre én metode som alle skal behandles etter.

Jeg jobber ved en psykiatrisk institusjon, og har opplevd dette i forhold til kognitiv terapi. Vi i personalet blir så opptatt av metoden at det går på bekostning av det å lytte til pasienten. Når personalet er så fylt med sin egen agenda, blir man lett mer opptatt av å være dyktig og følge kakeoppskriften enn å bruke sin kliniske erfaring til å «tune» seg inn på pasienten.

Krasj med virkeligheten

En kritikk av kognitiv terapi er dette ikke. I mange sammenhenger er det en flott og virksom metode å bruke. Dette er snarere en kritikk av ensidig fokus på én metode, som jeg mener psykisk helsefeltet har en tendens til. En metode innføres, skaper «halleluja»-stemning og fortrenger mye av det man kan fra før. Jeg stiller meg kritisk til at man tenker at evidensbaserte metoder vil passe over alt, nærmest som eneste virkemiddel. Sånn er ikke virkeligheten for meg i hvert fall.

I en komplisert hverdag, som det å jobbe med mennesker som sliter med livene sine er, kan det være fristende å ty til ett verktøy som tilsynelatende forenkler det hele. Men det blir dessverre for enkelt, og det går ut over brukeren som ikke får den hjelpen han eller hun trenger. Resultatet blir fort at man som hjelper blir så hektet på metoden at man ikke klarer å se brukeren. Når man ikke får den gode kontakten med pasienten vil det heller ikke skje en endring, om intensjonene er aldri så gode.

Motløse brukere

Jeg opplever at jeg gjennom mitt yrke bruker meg selv som en balansekunstner. Gjennom årene er jeg stadig i endring, og mine omgivelser endrer seg stadig. Det som ikke endrer seg er at de jeg møter er pasienter i krise. De har blitt innlagt på en psykiatrisk post. Jeg ønsker å komme dem i møte med all min erfaring.

Når en metode rendyrkes mener jeg at det går ut over de pasientene som metoden ikke passer for. For slik er det, at ikke samme tilnærming passer for alle pasienter. Når det som tilbys ikke hjelper brukerne, ser jeg motløsheten vokse hos dem: «Blir jeg ikke bra her en gang, så blir jeg jo aldri bra». Vi forteller nærmest pasientene at de er en dårlig pasient, som ikke passer inn i vår metode. Det frustrerer meg som fagperson.

Mer å spille på

Foruten  kognitiv terapi liker jeg i min verktøykasse å ha blant annet  nettverksmøter, pårørendearbeid,  mindfulnessøreakupunktur  og fysisk aktivitet. Andre har sine foretrukne tilnærminger. I møtet med pasienten mener jeg at vi hjelperne kan gjøre jobben vår best om vi får bruke vår erfaring og faglighet til å velge de verktøyene som passer best i møtet med det enkelte menneske.

Foruten kognitiv terapi liker jeg i min verktøykasse å ha blant annet nettverksmøter, pårørendearbeid, mindfulness, øreakupunktur og fysisk aktivitet.

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ole Skaarseth

Ufør
1 year siden

Helt enig!

Kognitiv terapi tenkning ALENE enten det er i sykehus, samtaleterapi, kommunal psykisk helse og/eller rus, eller ideell virksomhet, det kan fort bli en mal, der pasienter og brukere tenkes likt.

Innlevelse, hele mennesket-tenkning, mennesket som del av en helhet, egnethet, situasjon/endringer.. SAMMEN med hjelp i forhold til tankemønstre.

BALANSEKUNSTNER er ordet😊

Da kreves det gode individuelle planer og empatiske evner/helhetstenkning.

Jeg snakker både utifra utdannelse/yrkes erfaring, EGENERFARING, pårørende erfaring, frivillighetsarbeid, og vett og forstand.. 😊

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse