Et spørsmål om menneskesyn

En forsommerdag for tjue år siden gir den pensjonerte legen Christian Sandsdalen den uhelbredelige syke MS-pasienten Bodil Bjerkmann en dødelig sprøyte med morfin og Ketogan. Den tidligere bibliotekaren dør like etter en stille og smertefri død, ifølge Sandsdalen.

Et år etter blir dr. Sandsdalen dømt for å ha forøvet et annet menneskes død. Etter Høyesteretts vurdering blir han likevel å regne som straffri.

Sandsdalen-saken førte til en sympatibølge for den pensjonerte legen og den sak han kjempet. Venner av Bodil Bjerkmann støttet også Sandsdalen. Få uker før hun døde, undertegnet Bodil Bjerkmann et såkalt livstestament. Med to venninner som vitner underskrev Bjerkmann et papir som fortalte at hun vil dø i fred, og ikke unødig bli holdt i live med kunstige midler. Testamentet kom fra Landsforeningen Mitt Livstestament – Retten til en verdig død, hvor Christian Sandsdalen er styremedlem.

Sandsdalen-saken ble utgangspunkt for et fornyet engasjement rundt spørsmålet om aktiv dødshjelp. Tilhengerne av eutanasi bygget gjerne sitt ressonement rundt opplysningsfilosofer som John Locke om enkeltindividets autonomi. Utgangspunktet er altså at den enkelte har råderett over eget liv. Det er med bakgrunn i tenkningen til liberalister som Locke at en kan forstå Frps holdning til det betente spørsmålet, slik det er uttrykt i deres prinsipprogram. Så spørs det om resonnementet står seg mot livets regnskap.

Stortinget har tidligere tatt stilling til de såkalte dødshjelpsparagrafene to ganger. Det gjaldt §235 om medlidenhetsdrap (eutanasi) og §236 om medvirkning til at noen berøver seg livet (assistert selvmord) i Straffeloven av 1902. Begrunnelsen for å ta disse paragrafene inn i Straffeloven har vært at livet må betraktes som et uavendelig gode. Skal vi nå rokke ved denne grunnormen?

Termen eutanasi, eller barmhjertighetsdrap, kommer fra de greske ordene eu som betyr god og thanatos som betyr død. I den hippokratiske ed tar legevitenskapens far avstand fra barmhjertighetsdrap. Det skjer allerede for snart 2500 år siden. Hippokrates syn på livets ukrenkelighet sto i kontrast til de rådende oppfatninger i den greske og romerske antikken. Stoikerne mente at det var ingen grunn til å opprettholde livet til en som ikke var i stand til selv å ta omsorg for det.

Med kristenretten fikk man igjen et større vern av livet. Vi kjenner alle til skillet som gikk ved Olav den hellige, hva angikk skikken med å sette ut syke barn i skogen for å dø. Men også i andre religioner er livet hellig. I Islam er både selvmord og barmhjertighetsdrap regnet som uakseptabelt. Jødiske teologer har også tradisjonelt vært sterke motstandere av aktiv dødshjelp eller eutanasi.

Kjerneargumentet mot aktiv dødshjelp og assistert selvmord har gjerne vært og er – foruten at livet i seg selv er ukrenkelig – at smerter i seg selv blir en legitim drapsgrunn. Prof. dr.juris Erling J. Husabø ved Universitetet i Bergen hevdet for få år siden at det er etisk uakseptabelt å stille opp en tidsmessig grense for hvor kort tid en person må ha igjen for å bli gitt aktiv dødshjelp. Det medfører ifølge Husabø at man nedskriver livets verdi for alle mennesker som er i denne siste livsfase. Spørsmålet er hva det vil gjøre med vårt menneskesyn.

Og hva med psykiatriske pasienter som har særdeles smertefulle sykdomshistorier? Kritikere til aktiv dødshjelp advarer mot skråplan-effekten, der stadig nye pasientgrupper kan bli aktuelle kandidater for eutanasi. Slike regler vil devaluere grunnleggende etiske prinsipper, og vil i sin konsekvens åpne for en videre modifikasjon av de oppstilte kriteriene. – Når grensene flyttes, vil det uvegerlig oppstå nye «gråsoneproblemer», hevder Husabø.

Dersom reglene endres, skal da en overlege ved et psykiatrisk sykehus kunne ta livet av en uhelbredelig syk pasient, dersom vedkommende over tid har insistert på dette? Tilhengere av aktiv dødshjelp mener at slik kontrakt mellom lege og pasient må bygge på den lidendes samtykkekompetanse. Men hvem skal avgjøre den lidendes samtykkekompetanse, som gjerne også kan svinge? En rett til aktiv dødshjelp, kan også av noen føles som en plikt, og legge ytterligere press på dem som er støtt ut av samfunnet.

Forestillingen av hva som er et verdig liv styres mye av de diskurser om helse og verdighet som omgir oss. Ifølge WHOs helsebegrep er helse å forstå som «en tilstand av fullstendig psykisk, fysisk og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom eller lyte». En skal ikke ha lest mye psykologi for å skjønne at en slik definisjon er kontraproduktiv, og at den beskriver et liv med smerter og lidelse som mindreverdig.

Men livet er et blanda regnskap for oss alle, legene inkludert. For er ikke også smerter og lidelse en del av livet, og har vært det i uminnelige tider. Hvordan skal vi kunne vokse som mennesker uten av og til å ha det vondt? Hvilke signaler gir dette for eksempel til unge mennesker som gjennomlever sin første store kjærlighetssorg? Noen tar i fortvilelsen også sitt eller sin eks sitt liv når lykken forlater dem. Nettopp derfor må vi ikke åpne døra for at smerter er noe som ikke hører livet til.

Les også: Sykepleierne er mer kritisk til aktiv dødshjelp enn folk flest