Oppmålingen av Norge

Striden om lokalsykehusene i Norge er som en god gammel Charlie Chaplin-film: Finnes det et bananskall noe sted, så vet du som tilskuer at hovedpersonen kommer til å skli på det. Det er stumkomediens uskrevne lov. Vi frydet oss som regel allerede før fallet var et faktum.
Rollen som sjarmerende underdog som fra tid til annen må gå gjennom en heftig porsjon juling, er i Norge blitt overtatt av de små lokalsykehusene. Tidligere var de som funklende edelsteiner i sine lokalsamfunn. I dag blir de nesten betraktet som komiske og anakronistiske.
Gjennom årene er lokalsykehusene blitt gradvis tappet for funksjoner. For å få mer helse ut av hver krone, havner de fleste skattekroner i sentralsykehus som kan briske seg med at de har flinkere ansatte, et større pasientgrunnlag og større fleksibilitet. Ikke helt overraskende etter en slik prosess, framstår nå små sykehus som ynkelige og nedrivingsverdige.

På Nordfjordeid, Lærdal, Tynset og Røros, overalt synger sykehusene på sitt siste vers. I slutten av januar i år fikk sykehuset i Kongsberg en spiker i kisten:  Fødeavdelingen ble stengt etter et dødsfall. Helsetilsynet mente at jordmødrene manglet viktig CTG-kompetanse og at avdelingen manglet rutiner for avviksrapportering. Som Sykepleien skriver i en reportasje i sin siste utgave, kom stengningen overraskende på de ansatte. De ble plutselig ikke funnet gode nok til å gjøre den jobben de hadde gjort i årevis. Under stengningen var de likevel gode nok til å kunne jobbe på sykehuset i Drammen.

Helsedirektoratet smir dette jernet videre mens det er varmt. I rapporten "Et trygt fødetilbud" som ble lagt fram 14. april, heter det nå at det ikke lenger er antallet fødsler som skal avgjøre status på fødestedet. Nå vil det være nivået på kompetansen og bemanningen som vil avgjør om en lokal fødeavdeling er liv laga. Anbefalingen fra utvalget som har utarbeidet rapporten er at de tre forsterkede fødestuene i Lærdal, Odda og Lofoten reduseres til fødestuer. Utvalget mener at sikkerheten ved de eksisterenede forrsterkede fødestuene er for dårlig. Personalet får simpelthen for lite trening der, mener helsedirektør Bjørn-Inge Larsen.

Jeg mener at man skal være modig nok til å se i øynene at Helse-Norge trenger store, robuste sykehus som kan betjene befolkningen selv om de bor et langt stykke unna. En rekke lokalsykehus vil rett og slett ikke være liv laga, først og fremst fordi pasientsikkerheten vil være for dårlig ivaretatt når kompetansen blir tilfeldig. Det er ikke arbeidsplasser som kommer først, men pasientens beste.

Når det er sagt, kan jeg likevel bli mektig irritert over deler av retorikken i den norske sykehusdebatten. Hvis helsemyndighetene og andre er av den lovlige mening at «big is beautiful» og «small is out», så burde de ha baller til å si det rett ut. Slik det er nå går man heller en lang omvei. Myndighetene legger stadig større vekt på harde fakta, nøkkelfakta og kvalitetsindikatorer når de skal styre virksomhetene. Helsearbeidere bruker dermed stadig mer av sin tid til å dokumentere det de gjør.
Greit nok. Men harde fakta og all verdens indikatorer fører ikke automatisk til bedre og mer «objektive» avgjørelser. Tvert imot. Hadde fakta alene avgjort, ville hele skandalen med korridorpasienter for lengst vært ryddet av veien. Her er jo tallene klinkende klare uten at de har utløst tilsvarende handlingskraft fra helsemyndighetene!

I Kongsbergs tilfelle ble fødeavdelingen felt på pasientstatistikk, rutinesvikt og kompetansekrav, men uten å sammenligne tallene med fødeavdelinger mange andre steder i landet. Det er i beste fall snodig, og i verste fall uredelig.

Den unge tyskeren Daniel Kehlmann skrev for noen år tilbake en roman under tittelen «Oppmålingen av verdenen». Her beskriver han hvordan to tyske vitenskapsmenn på 1800-tallet påvirket verdens måte å se på seg selv på. De ene, Carl Friedrich Gauss, var en genial matematiker som knapt forlot sitt bosted Göttingen. Men hans teorier satte matematikken og fysikken fullstendig på hodet. Den andre, Alexander von Humbolt, målte og tegnet ned alt han kom over i Sør-Amerika og endret vårt botaniske og geografiske kart.

De to forskerne ble drevet av et umettelig vitebegjær. De dokumenterte alt de kom over. Romanen beskriver hva hovedpersonene var villige til å utsette seg for i jakten på bedre kunnskap. De ble da også datidens idolvinnere, berømte og sagnomsuste. Men særlig lykkelige ble verken Humbolt eller Gauss på sine eldre dager. Jo mer de dokumenterte, desto mer ble de klar over alt de ikke visste. Oppmålingen av verdenen førte heller ikke til at den ble bedre.

«Hver gang ting skremmer en, er det en god idé å måle dem,» lød Humboldts leveregel den gang. I den heftige debatten om lokalsykehusene i Norge ser mottoet imidlertid ut til å være motsatt: For hver gang du ønsker å stenge et sykehus, er det bare å måle det.