Forventningsbrist

I sommer leide jeg et hus i Italia. Jeg hadde funnet det gjennom en fancy nettside. Det var en sjanse å ta selvfølgelig. Hvem stoler vel på hva folk skriver på slike sider? Det var snakk om utsikt, uteplass og bra med utstyr på kjøkkenet. Såkalte anmeldelser som tidligere leietakere hadde skrevet, var
også positive. Så jeg bare gikk for det.

Mens vi kjørte nedover begeistret jeg med utstudert selvsikkerhet familien med tanke på den orestående opplevelsen i Bella Italia. Tenk dere! Varmen, vinen, vannet! Men inni meg boblet det likevel litt skepsis: Ville en bråkete vei slynge tvers gjennom hagen? Ville den lovede utsikten forpurres av et stygt hus under oppføring rett foran? Fallhøyden var stor.

Men jeg var heldig. Stedet var rett og slett en perle. Ingen tvil om at nettannonsen egentlig var altfor nøktern! Huset var faktisk finere enn lovet. Utsikten var bedre enn bildene viste. Soverommet
var svalt og stille. De positive oppdagelsene utløste en euforisk stemning i familien som jeg beskjeden tok imot. Men det minnet meg om hvor vanskelig det er å forberede noen på en opplevelse de ennå ikke har hatt. Lover man for mye om det de vil oppleve, er det en risiko for at mottakeren vil surne med tanke på noe hun ikke fikk. Og lover man for lite, kan det hende folk lar være å dra dit i det hele tatt.

Forventninger - de holder oss i live. Tiden fram til en opplevelse kan nesten være bedre enn selve opplevelsen fordi den ikke trenger å bli målt på harde fakta. Baksiden er at jo høyrere du flyr, jo bråere kan nedturen bli etterpå. Er det derfor smartere å skru ned forventningene på forhånd?

Denne måneden stømmer forventningsfulle studenter til sykepleierutdanningen. De vil ha en drøm om å være til nytte for andre mennesker. Om å gjøre en forskjell i et variert og morsomt yrke. Nå er det opp til utdanningen å gjøre studentene klar til virkeligheten. Men er høyskolen god på det?
Den amerikanske forskeren Leslie Neal-Boylan er i tvil.
Hun har nylig skrevet boken «The Nurse’s Reality Gap: Overcoming Barriers Between Academic Achievement and Clinical Success». Neal-Boylan har studert sykepleiernes kår og de faktorene som gjør at sykepleierne slutter i yrket. Hun har sett på gapet mellom det studenter lærer på skolen og den virkeligheten de møter i klinikken.

Overgangen kan nemlig være brutal: Mens utdanningen framhever riktige prosedyrer, det kliniske
blikket og høyverdige etiske refleksjoner, kan sengeposten plutselig fortoner seg som et rotterace mot klokka. Om du venter Mor Theresa, men møter Tony Sopranos, er det lett å bli frustrert. Ikke noen bra start på yrkeslivet, med andre ord.

 Neal-Boylan viser til at altfor mange sykepleiere i USA forlater yrket og tar seg andre jobber. Mens det er vanlig å tenke at det er den dårlige lønnen, underbemanningen og den ofte ubekvemme arbeidstiden som gjør at noen finner seg andre beiter, stiller Neal-Boylan spørsmålet om det kan være noe med måten sykepleiere blir utdannet på. Kan det hende at skolen i dag gir studentene et for dårlig grunnlag til å mestre det første møtet med sitt nye arbeidssted? Mens klinikken heller ikke er flink til å ta imot nyutdannede sykepleiere?

Overgangen mellom utdanningen og arbeidslivet er vanskelig. Det kan være langt fra Kirkegaard og Løgstrup til rompevask. Men et bachelorstudium er tross alt ikke en håndverkeropplæring.
Det skal gi studentene både teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter. Helt knirkefritt kan overgangen til klinikken aldri gjøres, fordi utdanningen skal favne vidt.

Likevel er det grunn å ta Neal-Boylans bekymring på alvor. Nyutdannete sykepleiere møter en helsetjeneste hvor kravet om kunnskapsbasert sykepleie raskt blir satt på en alvorlig prøve. Det må de være forberedt på. Ute av klasserommet er det trange rammer som står på menyen. Det muliges kunst framfor læreboken. Nettopp i dette tørre landskapet kan sykepleiere gi viktige bidrag til kvalitetsforbedring. Men de må lære å realisere drømmene sine innenfor rammen av budsjettkutt og ryggsmerter.

Om utdanningen og arbeidslivet hadde klart denne utfordringen i fellesskap, ville man kanskje inngått at sykepleiere tidlig blir utbrent. I denne utgaven av Sykepleien forteller en psykolog og en fysioterapeut om sykepleiere i slutten av 20-årene som vurderer å slutte fordi jobben er blitt for belastende (side 18).
I møtet med stadig nye, tunge skjebner og dødsfall, opplever de nyutdannede å bli nervøse og usikre. De får kanskje beskjed av kolleger og sjefen om at «dette må du bare takle», men det gjør de ikke. Både utdanningen og arbeidslivet må hjelpe studentene til å lære seg mestringsstrategier for å møte denne virkeligheten.

 

 Nå skal jeg innrømme at det ikke alltid er en lett oppgave å skulle skape realistiske forventninger. Spurt av utleieren om å skrive en nettanmeldelse etter vår tid i huset hennes, knotet jeg lenge på et utkast. Skulle jeg skrive at det egentlig var litt langt til butikken? At vi fant noen maur på badet? Eller skulle jeg bare gå for superlativene og overlate til de som kom selv å finne ut av
det?

Jeg gikk for det siste. Det var tross alt ferie.