Misunnelse i sykepleien?

Hvorfor ikke snakke høyt om de følelsene som hindrer oss i å vokse og skape? Velkommen inn i Raushetens Tid! I snart åtte måneder har jeg reist landet rundt. Jeg har møtt finansmenn i mørke dresser, sykepleiere og leger ved ulike sykehus og pleie-hjem. Jeg har møtt akademikere, skoleungdom, prester og journalister.

Felles for dem alle er at de ler hjertelig når jeg drar i gang med historiene mine om misunnelsen min. Noen kaster hodet bakover og ramler av stolen når jeg forteller om hvor misunnelig jeg er på tynne damer som helt uanfektet spiser potetgull. I full offentlighet. Eller enda verre – kanelboller!

Og jeg går videre – hvis de potetgullspisende damene i tillegg er unge, vakre, rike og veldig flinke til å spille fiolin … Her setter latteren seg litt fast i halsen, for de fleste skjønner nå hvor jeg vil. At jeg vil til fiolinisten Marte Krogh og den kollektive bitchingen vi kan finne på å more oss med når unge, vakre, rike og begavede mennesker snubler i offentligheten – mister en kjæreste – viser sårbarhet.

Altfor flink og pen

Og plutselig blir dette alvor, for skadefryden er misunnelsens lillebror. Vi ser at det vi gjerne kaller janteloven eller bygdedyret – og som vi helst plasserer et godt stykke utenfor oss selv, ikke er annet enn vår kollektive misunnelse og skadefryd.

Og da blir det moro igjen! For det betyr at vi kan gjøre noe med det. Sammen. Vi kan hjelpe hverandre til å gjenkjenne disse forbudte følelsene. Vedkjenne oss dem og bruke dem til noe bra. Vi kan for eksempel trene på å gjenkjenne misunnelsen og bruke den som kompass i eget liv. For det er jo energi vi snakker om her. Store mengder energi. Fornybar energi.

Det begynner å likne et liv, og det begynner å likne beundring. For vi skal ikke skrape lenge i misunnelsen før vi finner beundringen. Misunnelse er rett og slett beundring som har gått seg bort. Og en bedre følelse enn beundring skal vi lete lenge etter.

Hvilken lettelse! Slik blir gråstein til gull. Kall det følelsenes alkymi. Arroganse blir til ekte stolthet. Raseri blir til engasjement. Sorg blir til kjærlighet. Og motoren bak forvandlingen er bevissthet, omtanke og selvinnsikt.

Rom for menneskelighet

Jeg tror dette har mye å gjøre med helsevesenet. Det har mye å gjøre med politikk, og det har mye å gjøre med næringslivet. Uansett hvor mennesker møtes for å gjøre en jobb sammen, dukker de forbudte følelsene opp.

Hvordan ser bygdedyret ut på et sykehus for eksempel? Er det stort og loddent? Er det lite og tynt med gule øyne? Bjeffer det når noen stikker seg frem og gjør noe bra? Når noen foreslår nye løsninger? Er det kritisk og bittert?

Uansett hvordan det ser ut (alle bedrifter og organisasjoner har et bygdedyr) – er det nødvendig å bli kjent med det. Vi kan dessuten koste på oss å innrømme at vi alle bidrar til å fôre dyret på en eller annen måte. Hvordan kan vi slutte med det? Kanskje gjennom å snakke godt om kollegaer som gjør en kjempejobb? Kanskje ved å lete etter sykehus som får til noe vi ikke får til, og lære av dem?

Vi er feiltastiske!

Denne kjærlige erkjennelsen kan brukes til å våge å innrømme feil, for hva skjer i kulturer der den som innrømmer å ha gjort en feil straffes? Jo, der befinner det seg mye rart under teppene og i skapene. Det letes etter syndebukker og det store spørsmålet er: «Kan jeg skylde på noen?» Helt til alt sammen tyter frem – samtidig.

Slik blir en finanskrise til. En BBC-skandale. En sykehusskandale. Ved at mange nok holder tett om det som ikke fungerer.

Der er neppe tilfeldig at et av verdens mest spennende trendbyråer akkurat nå, amerikanske Trendwatching.com, har lansert begrepet feiltastisk, eller flaw-some, som en av vår tids viktigste trender.

Å være feiltastisk, for en organisasjon eller et individ, betyr å kombinere ærlighet rundt sine feil med en villighet til å bli holdt ansvarlig – og å gjøre dette på en fleksibel, moden og vennlig måte. Det handler om å erkjenne at vi er feilbarlige mennesker, og det er faktisk finanskrisen og alle skjelettene i bankskap og politikerskuffer som danner bakteppet.

«Vi ønsker oss selskaper som er ærlige om sine feil, som viser empati, raushet, ydmykhet, fleksibilitet, modenhet, humor – ja, rett og slett karakter og menneskelighet», skriver Trendwatching.com.

Da hjelper det å utvikle en kultur som evner å innrømme og lære av feil. Som evner å skifte standpunkt. Som kan nærme seg andres feilbarlighet og vite at den verken gjør dem dumme eller farlige – den gjør dem menneskelige.

Raushetens Tid

Vi er så inderlig sammen om å streve med forbudte følelser, og vi er så vidunderlig sammen om å lengte etter forsoning, tilgivelse, aksept og barmhjertighet. Etter å omfavne vår egen menneskelighet og gjenkjenne den hos andre. Først da kan vi fullt ut fatte hvilket mot og hvilken styrke som ligger bak det å være seg selv – med oppturer og nedturer – med gnagsår og ballkjole. Slik kan vi sammen gjøre verden til et bedre og gladere sted.

Velkommen inn i Raushetens Tid!