Sykepleieforskning i tiden?

Av Kristian Larsen, professor, avdeling for sykepleierutdanning, Høgskolen i Oslo

Det pågår en rekke viktige undersøkelser innenfor helse-, omsorgs- og sykepleiefaget både i Norden og internasjonalt. Det er produsert grundig og sentral innsikt som har stor betydning innenfor helse- og sykepleieforskningen og i en bredere samfunnsmessig kontekst. Vitenskapen er uberegnelig, går ofte «mot strømmen». Man kan ikke bestemme innhold og hva slags mottakelse den får på forhånd. Og forskning er kritisk. Den er ikke vanligvis noe man er «imot». Men kritikk er en grunnleggende premiss; det at man til enhver tid stiller spørsmål ved den gjeldende «common sense». Er det noe som unnslipper vår oppmerksomhet innenfor helse- omsorgs- og sykepleieforskningen i Norge og de øvrige nordiske landene? Jeg vil nevne noen områder som kanskje kunne fått større oppmerksomhet: Velferdsstat - konkurransesamfunn: Hva skjer med de nordiske velferdsstatene i overgangen fra «velferdssamfunn» til «konkurransesamfunn»? Hvem vinner og hvem taper på disse endringene? Det er ikke vanskelig å se at kollektivt opparbeidede goder (helsevitenskapsinstitusjoner, sosiale og helsetjenester og så videre) til en viss grad utfordres av nye styringsformer, individualisering og ikke minst privatiseringsordninger, for eksempel helseforsikringer. Normalitet - normalisering: Hva er sunt, godt, normalt, riktig og hvem eller hva bestemmer dette? Det er blitt uhyre viktig at kroppen har en viss høyde, BMI og serum kolesterol. Kroppen skal leve lenge og være topptrent, primært i forhold til arbeidsmarkedet. Den skal heller ikke være for dyr i drift i forhold til helsetjenester. Sterke krefter er i sving for å tvinge oss alle innenfor denne normalen. Men hvem er det som er de store interessentene i dette spillet? Og hvordan er samspillet mellom legemiddelindustrien, biomedisinen, pasientorganisasjoner, profesjonsinteresser, fagforeninger og det liberale markedet? Organisasjon - sykepleier - pasient: I et historisk perspektiv ser vi at organiseringen av behandling, omsorg, helse- og sykepleiearbeid, skifter karakter. Sykdomsbehandlingsaktiviteten har økt voldsomt i de nordiske landene i løpet av de siste 50-100 år. Antall faggrupper har økt fra kanskje ti til 75, liggedagene er redusert fra 35-45 dager til tre-fem dager. Pasienter er blitt subjekter, men av rasjonelle grunner behandles de i stadig større utstrekninger som objekter, numre og diagnoser. Hva betyr disse intensiverede, rasjonaliserte og evidensbaserte pasientforløpene for pasientene? Ser vi nye former for utfordringer, smerte, svik og avmakt? Forandringene impliserer også hva helse og sykepleie «er», «kan være» eller «bør være». Pasienten er medisinsk ferdigbehandlet, men er vedkommende klar til å reise hjem? Disse og andre spørsmål hører inn under helse, sosiologi, pedagogikk, statsvitenskap, medisin og filosofi - og de er altfor viktige til å overlates til empirikere, administratorer, byråkrater og politikk. Det virker rimelig å anta at mange forskere innenfor helseforskningen, omsorgs- og sykepleieforskningen er godt teoretisk og ikke minst empirisk plassert, for å gå videre med og levere kritisk innsikt på disse områdene. Kanskje mer proaktivt fremfor re-aktivt.