– Om pasienten er hutu eller tutsi spiller ingen rolle

Agnes Uwayezu låser døren på kontoret sitt.

– Ellers blir vi bare forstyrret, forklarer hun mens hun vrir om nøkkelen.

Hun er sjefsykepleier på Rwandas beste sykehus, King Faisal-hospitalet i hovedstaden Kigali.

I likhet med mange andre rwandere var hun i eksil da folkemordet foregikk de hundre dagene i 1994. Men – også som mange andre – hun dro hjem etter katastrofen. Vanlige folk var blitt mordere.

– Profesjonelle helsearbeidere var involvert i folkemordet. Leger og sykepleiere også. De drepte – og flyktet fra landet.

Tutsi og hutu

Rwanderne levde lenge fredelig sammen. Men i 1932, da Rwanda var belgisk koloni, ble det innført ID-kort med avkryssing for hvilken folkegruppe man tilhørte. Fordelingen ble slik: 15 prosent tutsier, 84 prosent hutuer og 1 prosent twa (pygmeer). Tutsiene, kjent som høye og tynne, ble tildelt makt i samfunnet av koloniherren. Flertallet, hutuene, ble undertrykt. Gradvis ble deres frustrasjon vendt mot tutsiene. Svertekampanjer, og etter hvert massakre, førte til at hundretusener tutsier flyktet fra landet.

Rwanda ble uavhengig i 1962, og hutuene hadde da makt i republikken. Undertrykking og etnisk rensning av tutsier fortsatte i tiårene som fulgte. Konflikten eskalerte på 90-tallet. 6. april 1994 ble president Juvenal Habyarimana drept da flyet han satt i ble skutt ned. Dagen etter startet en voldsom nedslakting av tutsier og politisk moderate hutuer. Det varte til ut i juli. Hver dag kan i snitt ti tusen mennesker ha blitt myrdet. Det vil si sju personer i minuttet.

Mer om Rwandas historie her

Landet lå nede

Agnes kom altså hjem til et land i krise. Hun ble ansatt på et sykehus i Kigali.

– Systemet var nede. Det var ikke folk, ikke utstyr. Det trengtes struktur på sykepleien. Fagfolk kom tilbake fra alle land. Det er noe spesielt med oss: Når rwandere har studert i utlandet, kommer de aller fleste tilbake.

– Hvorfor?

– Patriotisme.

Myndighetene sier at en million ble drept. Mange var blitt mordere. Familier hadde blitt splittet. Titusener overlevende hadde psykiske og fysiske traumer.

– Er det sykepleiere her på sykehuset som kan fortelle?

Agnes tviler. Hun ser på listen over ansatte. Jo, der er et vitne hun kan spørre. Hun ringer til fødeavdelingen. Jordmoren hun tenkte på er på vakt, hun kan komme.

Etter en liten stund banker det på den låste døren. Agnes åpner, men det er ikke jordmoren vi venter på som står der. Det er sykepleier Astrida Jeanne d´Arc som uanmeldt stikker innom for å hilse på Agnes. Astrida jobber på en klinikk for FN-ansatte. Tilfeldigvis er også hun et av folkemordets overlevende ofre.

– Vil du fortelle hva som skjedde?

Hun sier ja, setter fra seg vesken, men blir stående mens hun snakker.

Arr etter macheter

Astrida var 24 år i 1994. Hun var sykepleierstudent og hadde praksis på et sykehus i Kigali. Hun var sammen med sin yngre søster utenfor byen da hun ble stoppet av soldater. Søstrene ble bedt om å vise ID-kort.

– Jeg ødela ID-kortet. Og sa at jeg var hutu, forteller hun.

– Men de var mistenksomme. Jeg sa jeg ikke hadde ID-kort.

Søsteren fikk ikke tid til å ødelegge sitt. Dessuten var hun høy og tynn, det var ikke lett å lure dem. Hun viste dem kortet: Tutsi, sto det.

«Hva er ditt forhold til henne?» spurte soldatene Astrida, som ikke er spesielt høy, selv om hun er tutsi. Hun tenkte seg ikke om og sa: «Vi er søstre».

Dermed ble hun slått med en treklubbe med nagler på. Hun gikk straks i koma. Med macheter kuttet de henne i føttene. Fortsatt har hun arr både i hodebunnen og på hælene.

Hun lå der i en blodpøl. Noen – faktisk en hutu – tok henne til sykehuset, der hun hadde praksis.

– Så de kjente meg. Sjefsykepleieren sa: «Hun må drepes, ellers kan hun gi informasjon om det som skjedde.» Den sjefsykepleieren ble for øvrig arrestert etter folkemordet, forklarer Astrida.

Hun kom til et senter der flere var samlet.

– De lot som vi skulle få behandling, men meningen var å drepe oss.

Ukene gikk. 16. juni kom Rwanda Patriotiske Front (RPF) som siden fikk stoppet folkemordet. Astrida kom til et ekte helsesenter, og utpå høsten var de fysiske skadene ok.

– Hvordan gikk det med din søster?

– Hun bor i Canada. Der er også mor, som har psykiske problemer. Noen ganger kan jeg ikke forstå hvorfor jeg overlevde. Først ble jeg slått, men døde ikke. Siden skulle jeg drepes, men ble reddet. Kanskje det er et mirakel fra Gud.

De ødela huset hun bodde i, så hun flyttet fra nabolaget.

– Det er krevende når jeg møter dem som drepte familien og skadet meg. Jeg må leve med dem, men det er ikke lett. Jeg håndterer det egentlig ikke, men må akseptere at det har skjedd. Problemet er at de ikke sier unnskyld.

– Ingen?

– Nei, ingen.

Offisiell sørgeuke

De drepte faren hennes og tre brødre. Han som ble hennes mann, var i eksil. De har tre barn – 13, 12 og 8 år.

– Kjenner barna historien din?

– Ikke veldig godt. Det er ikke lett å forstå. «Hva gjorde du, siden de ville drepe deg», spør den eldste. De andre spør ikke ennå.

– Ja, hva kan man forklare, undrer Agnes.

7. til 12. april er nasjonal sørgeuke i Rwanda. Da sover ikke Astrida godt.

– Når den uken begynner, er jeg tilbake i 1994. Ai-ai, da blir det så nært. Da går jeg på soverommet og låser døren.

– Gråter du?

– Nei. Jeg har hodepine.

Å være sykepleier og omgås kolleger og pasienter er ikke vanskelig. Hun liker yrket sitt svært godt.

– Men det var hardt å være sykepleier for mange den gangen. Flere behandlet først ofre, og så ble de drept selv. De ble bedt om å forlate sykehuset uten noe sted å gå. Sjefsykepleieren sa at pasientene ikke ville bli behandlet av tutsier. Når sykepleierne kom utenfor sykehuset, ble de drept.

Ble jaget fra klosteret

I mellomtiden har også jordmor Verene Mukantaganda kommet til kontoret. Hun har lyttet til Astrida, som nå viser fram arrene sine. Astrida sier det går greit selv om hun uforberedt har rippet opp i det vonde. Hun haster videre.

Verene var også sykepleierstudent i 1994 – på en misjonsskole sør i landet. Hun var 31 år og hadde vært nonne i ni år.

Verene snakker lavt på rwandisk og lar Agnes oversette.

– Jeg hadde praksis på et sykehus. Vi så at pasientene ble evakuert for å lage plass til skadede soldater.

Meningen var at studentene skulle behandle de samme soldatene som hadde drept familiene deres.

– Men da vi så at soldatene hadde treklubber og våpen, nektet vi å gå tilbake til avdelingen.

Verene var blant de heldige. En nonne sa til henne: «Dra til klosteret.» Der ble hun i et par uker. Så kom tanten hennes og kusinen på fire år til nonneklosteret og ba om vern. Men nonnen nektet dem å komme inn i trygghet. Hun ba også Verene om å forlate klosteret.

– Å bli jaget av sine egne var tøft, sier hun mens hun fikler med en kalender som ligger på bordet.

De dro til et sted i nærheten der folk på flukt hadde samlet seg i skoler og kirker for å søke trygghet.

– Men det var ikke noe godt valg, sier Verene lavmælt, men kontant.

– Soldatene kom. De drepte mennene. Kvinner og jenter ble voldtatt og torturert.

– Og du?

Nå har hun ingen ord å svare med. Hun holder hendene for ansiktet, og Agnes henter papir. Verene tørker tårene. Utdyping trengs ikke.

Hvordan kunne det skje?

Etter hvert ble hun jordmor.

– Hva synes du om yrket?

– Jeg elsker det!

– Mødrene vil ha henne rundt seg, skryter Agnes.

– Arbeider du mye?

Agnes svarer for henne:

– For mye.

– Hvordan håndterer du egentlig overgrepene?

– Jeg prøver å leve med det. På arbeid er det fint, sier Verene.

Hun har en veileder hun kan snakke med.

– Men når sørgeuken kommer, blir det tøft igjen. Men den uken er viktig for å reflektere og for å huske de døde. Og for å tenke framover, lage nye planer. Så det er sunt også.

– Sørgeuken er viktig for alle rwandere, sier Agnes.

For alle er berørt av folkemordet. Verene mistet all familie bortsett fra tanten og kusinen. Den lille jenta, som nå er voksen, fikk problemer etter det som hendte. Verene sluttet som nonne i 2008 for å ta seg av de to slektningene. Hun forlot det religiøse samfunnet, men har beholdt troen. Hun har ikke egne barn.

– Hvordan kunne en nonne svikte sine egne?

– Ja, hvordan? Og hvordan kunne en sykepleier drepe kolleger og pasienter? spør Agnes ut i luften.

Verken hun eller Verene har svar.

Verene har fortalt sin historie, og ser lettet ut. At hun er tutsi synes hun ikke er noe å snakke om. Oppe på avdelingen tør hun opp enda mer. Kjærlig hjelper hun en nybakt mor å legge babyen til brystet.

Nei til hevn

Agnes Uwayezu – sjefsykepleieren – er stolt av sykehuset sitt.

– Preger folkemordet dagens pasienter?

– Den mentale helsen er påvirket. Kvinner er voldtatt og traumatisert. Men de får hjelp i lokalsamfunnet. Ingen skal være alene. Enker får støtte. Foreldreløse har fått nye familier. De som er traumatisert fysisk får behandling i utlandet hvis de ikke kan bli hjulpet her i Rwanda.

– Hvordan går det å samarbeide på arbeidsplassen?

– Om sykepleieren er hutu eller tutsi spiller ingen rolle. Vi er profesjonelle.

Vanskeligere kan det være der man bor:

– Du må forholde deg til naboen, som kanskje har drept din familie. De fleste familier må gjennom en forsoningsprosess. Regjeringen har sagt nei til hevn. Et stort nei!

Men ikke alle konflikter kan unngås, for eksempel om eiendom:

– Hvis en enke blir fratatt land fordi hun er enke, er det klart hun vil ha rettferdighet. Men ettersom årene går, blir det mer harmoni.

Gacaca – rettsoppgjør i lokalsamfunnet – mener hun er bra for forsoningsprosessen.

– På rett vei 

Agnes er – i likhet med de fleste rwandere – lojal mot landets ledelse. Hun er tett på presidentens kone, som var en attraksjon på den internasjonale sykepleierkonferansen på Malta i 2011. Presidentfruen ble berømmet for sin innsats for kvinner, barn og helse, med Agnes ved sin side som «body guard».

Agnes synes nasjonen er på rett vei.

– I helsesektoren er det ikke akseptert å skille mellom folkegrupper. Nei, nei, nei. Hvem som er hutu og tutsi er uvanlig å snakke om.

– Men dere vet hvem som er hvem?

– Ja.

– Og du?

– Jeg er tutsi. Men jeg sier jeg er rwandisk.

– Kan man se det på deg?

– Mine foreldre sa det. Derfor vet jeg det. Alle levde fredelig sammen før. Så ble vi delt. Hva du gjorde i samfunnet avgjorde hvem du skulle være. Det er ikke rett. Vi er alle rwandere.

– Hvem klandrer du?

– Den tidligere regjeringen. Og FN som lot oss i stikken.

– Det skal ikke skje igjen?

– Nei. Etter alt dette må vi gå videre. Jeg føler vi er på vei.

LES OGSÅ  om sykepleierne som sliter med psyken

20 år siden folkemordet

Rwandas historie

NSF støtter rwandiske sykepleiere

Rwanda-fakta