– Sliter med psyken

Det er rundt 12 000 sykepleiere i Rwanda, som har 11 millioner innbyggere.

André Gitembagara har vært leder i det rwandiske sykepleierforbundet (RNMA) siden 2008. Det var han som henvendte seg til NSF og ba om støtte, etter å ha vært i Uganda og sett hva NSF gjorde der. Han anslår at sju av ti sykepleiere er kvinner.

– Hva er sykepleiernes største utfordring i Rwanda?

– Minimal lønn, som igjen fører til sosiale problemer.

En sykepleier på laveste nivå tjener 100 000 rwandiske franc i måneden. Det vil si tusen kroner. En offentlig godkjent sykepleier tjener 1 450 kroner.

– Her i hovedstaden Kigali koster det tusen koster i måneden å leie en bolig med to-tre små om. Derfor bor mange i områdene rundt byen, der det er billigere å leie. Men da må de til gjengjeld bruke penger til transport for å komme seg på jobb. Det er en balansegang.

Går til andre kvinner

Han viser til at sykepleiere jobber netter og helger.

– Det er den tiden som er best egnet for å ta seg av mann og barn. Når kvinnene ikke er hjemme i helgene, fører det til at mennene finner seg andre kvinner. Da blir barna passet av hushjelpen, og det er ikke bra for oppdragelsen. Dette skaper også sosiale problemer.

Da han jobbet på sykehus, så han mange sykepleiere med psykiske problemer.

– Sosiale problemer blir ofte forsterket av folkemordet. Når problemene hoper seg opp, tenker de: «Hvis jeg bare hadde hatt familien min i live, ville jeg ikke hatt disse problemene.» Men det trengs mer forskning om dette.

Nok en utfordring er at det mangler et system for å screene sykepleiere for tuberkulose, hiv og hepatitt B og C.

– De burde undersøkes før de begynner i en jobb og jevnlig mens de jobber. Dette er jo virus man kan få på jobb og som man kan smitte pasientene med.

Uten screening kan smittede få problemer med forsikringen.

– For hvordan kan de bevise at de er blitt smittet på jobb, og ikke andre steder?

Noen sexarbeidere får ikke hiv

André Gitembagara er stolt av at Rwanda har innført nasjonal helseforsikring for alle. Om lag 90 prosent av innbyggerne er forsikret. Dette har ført til redusert barne- og mødredødelighet.

– Hvorfor er ikke alle forsikret?

– Noen tar ikke vare på seg selv. Og noen flytter fra distrikt til distrikt.

Men alle kan få. Det er også vanlig å ha en privat forsikring i tillegg.

– Har du det?

– Ja, både jeg og min kone. Arbeidsplassene våre betaler, sier tobarnsfaren.

Han jobber på et ikke-statlig senter for hiv-positive støttet av amerikanske National Institutes of Health. Her er han koordinator for sykepleieforskning.

– Hva forsker dere om?

– For eksempel hvorfor noen sexarbeidere har hiv og noen ikke – selv om alle er blitt eksponert for viruset. Ved hjelp av disse kvinnene kan vi finne framtidens vaksine.

Antall nye hiv-tilfeller er for øvrig redusert fra 10 prosent i 2000 til 3 prosent i 2010 i Rwanda, forteller han.

Så lik i gatene

Gitembagara er født i Burundi. Også han kom hjem til Rwanda rett etter folkemordet i 1994. Han var da 22 år.

– Den gamle regjeringen hadde forbudt oss i eksil å komme tilbake. Da jeg kom, så jeg lik i gatene og ødelagte hus.

Det var særlig fra 1959 og fram til 1994 folk begynte å dele seg i grupper – hvem er hutu og hvem er tutsi.

– Regimet fikk vanlige folk til å drepe sine egne naboer. Lav utdanning blant folk var med på å gjøre det mulig, mener han.

– Det som skjedde er fortsatt ferskt. Vi er i en helingsprosess.

LES OGSÅ sykepleiernes historier:  – Om pasienten er hutu eller tutsi spiller ingen rolle

20 år siden folkemordet

Rwandas historie

NSF støtter rwandiske sykepleiere