Fagutvikling
Publisert
Det gode håndlag
Reflektert eller ureflektert berøring gjør forskjell.
Et godt håndlag har tradisjonelt vært høyt verdsatt i
sykepleie. Sykepleiere kan bruke berøring som et terapeutisk middel
til å skape kontakt, trygghet, tillit og håp. Ved å øke fysisk og
psykisk velvære, fremmer vi selvhelbredende krefter. Flere
forfattere (1,2,3,4) hevder sykepleiere kommuniserer medfølelse,
omtenksomhet, faglig dyktighet og engasjement ved måten de berører
og steller pasienter.
I dagens tidspress står sykepleiefaget i fare for å undervurdere «hendenes skjulte visdom» og ved mange institusjoner er stell kun et hygienisk tiltak som skal utføres på kortest mulig tid (5).
Hardhendte og hensynsløse
Flere studier viser at det ikke er vanlig å bevisst formidle budskap til pasienter via stell og andre prosedyrer hvor kroppen berøres, og at sykepleiere lett tilegner seg en rutinepreget arbeidsform. Berøring blir brukt ureflektert og pasientene blir tingliggjort (6,7,8,9,10,11). Sykepleiere står derfor i fare for å framstå som hardhendte, hensynsløse, truende og krenkende uten selv å være klar over det (2,3,12). En økt bevissthet rundt pasientenes integritet og berøringens konsekvenser kan være med på å øke kvaliteten på pleien, gjøre situasjonen trygg (1,13) og styrke selvoppfatning og velvære (14).
Pasientens erfaring
Det finnes flere internasjonale og undersøkelser som går ut på å kartlegge ulike typer berøring, i hvilke situasjoner sykepleiere berører, hvor og når pasienter ønsker å bli berørt, samt å utvikle måleinstrumenter. Senere litteratur går mer på berøringens positive konsekvenser og dens terapeutiske effekt. Lite av litteraturen har sykehjemspraksis i fokus, og de fleste undersøkelsene bygger på sykepleieres erfaringer. Pasienters opplevelser vil her kunne gi ny innsikt og kunnskap. Mitt fokus er derfor pasientens erfaring.
Metode
For å besvare mine kliniske spørsmål, og på grunn av lite kunnskap på dette feltet i forhold til eldre, har jeg valgt en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. For en bredere forståelse av hvordan fenomenet berøring erfares i det daglige, og hvordan deltakerne gir mening til sine erfaringer, livsverden, valgte jeg å bruke et semistrukturert intervju. Intervjumaterialet er så organisert og forsøkt beskrevet (15,16,17). Intervjuene ble analysert ved hjelp av prinsipper fra Giorgis metode (18).
Utvalget er et bekvemmelighetsutvalg; tre kvinnelige beboere fordelt på to sykehjem. De var over 85 år, med en eller flere kroniske lidelser, som gjorde at de trengte assistanse ved stell. De var enker, med barn i nærområdet og hadde bodd på sykehjem fra ett til fem år. De har fått fiktive navn. Noe som kan ha påvirket resultatet er at alle deltakerne er kvinner, med en høyere sosial status. Nyhetsbildet i intervjuperioden var dessuten preget av skandaleoppslag rundt eldreomsorgen, noe som syntes å ha innvirkning på to av intervjuene.
Presentasjon og drøfting
Velvære ble av deltakerne i studien først og fremst sett på som et resultat av stell. Det som opplevdes viktig var at resultatet ble bra, slik at de følte seg rene og presentable i møte med medpasienter og familie.
Det kom også fram tanker og opplevelser rundt velvære i selve stellesituasjonen, hvor det ble sett på som viktig
· at pleieren hadde en sikker hånd og innøvde teknikker
· med kontinuitet og at pleierne hadde god tid og en rolig arbeidsform
· å bli møtt med forståelse for sitt sykdomsbilde og situasjonen de er i
En sikker hånd og innøvde teknikker
Desto større hjelpebehov, smerte og ubehag beboerne hadde, jo mer syntes de å være opptatt av godt håndlag og riktige teknikker. Anna, en av informantene, sa en tilpasset løfteteknikk, pleiernes håndlag ved stillingsendring, riktig håndtering av vaskeklut og det å legge bekken på en god måte var viktig. Dette støtter funnene i undersøkelsen til Skrondal, som viser at sykepleiere gjennom sin måte å berøre på, kan bidra til å gi opplevelse av velvære selv midt i det ubehagelige (14).
I hverdagen opplevde Anna ofte at sykdomstilstanden og smertene ikke ble tatt på alvor i møte med pleiere, tekniske hjelpemiddel og en misforstått «hjelp-til-selvhjelp-mentalitet». Ved forflytning erfarte hun for eksempel at pleiere foretrakk ulike varianter av personheis, mens hun selv opplevde mindre smerte ved bruk av prekestol. Med assistanse av to pleiere kunne en slik forflytning med hjelp av prekestol foregå kontrollert og rolig. Gjennom en slik handling kan pleiere vise at de tar pasientens uttrykk og erfaringer på alvor (19). Karoliussen (5) beskriver dette som bruk av teknikk og hjertelag, det vil her si et godt håndlag sammen med kunnskap og oppmerksomhet til pasienten. Anna var også den som var mest avhengig av hjelp i stell. Hun hadde for eksempel mindre smerter når hun fikk hjelp til å stelle seg i sengen, mot å få stelt seg sittende foran en vask. Hun opplevde også mer velvære etter et stell i seng, fordi
da kom pleierne bedre til med vaskekluten. Karoliussen beskriver hvordan man for noen år tilbake var to pleiere i stell, og hvor et rolig tempo var verdsatt. Hun mener det i sykepleien også i dag bør være aktuelt å tenke på pasientens velvære i stellet, i stedet for hvor mange stuer som er stelt. (5).
Raske på hånden
Berit likte godt de som var «raske på hånden»; de som formidlet at de hadde erfaring i stell. Det å slippe å si hva som burde gjøres var også viktig for de to andre. Berit hadde dårlig syn og balanse, og syntes det var trygt å ha noen der som kunne hjelpe, holde og støtte henne. Noe av det som ga mest velvære for Berit var å få et fotbad og en fotinnsmurning.
Christine var den som fysisk klarte seg selv best. Hun mottok kun litt assistanse i stell, og hadde færre refleksjoner rundt berøring, stell og velvære. For henne var det de ukentlige turene til frisør, fotpleier og fysioterapeut som ga velvære. Disse yrkesutøverne bruker også berøring. Hun utrykte blant annet at hun ikke helt visste hva pleierne ville med henne, at hun ikke visste hva pleie innebar og hva pleierne kunne tilby av tiltak som for henne kunne gi økt trygghet og velvære. Om natten derimot, var hun i sterkere grad plaget av kaldsvette, som gjorde at det kunne være nødvendig med et lite stell og å få skiftet til noe tørt. Hun påpekte store forskjeller i hvordan de ulike pleiere møtte henne og kvaliteten på stellet hun mottok. Enkelte kvelder gruet hun seg til natten. Denne ulike vektlegging av pleieres stell på natten kontra dagen støtter opp om Skrondals funn (14), hvor grad av hjelpeavhengighet og grad av sårbarhet henger sammen, og hvor dette igjen påvirker opplevelsen av pleieres håndlag og væremåte. Et varsomt handlag og en lett tone ga Christine nødvendig trygghet og velvære om natten.
Tålmodighet og god tid
På grunn av nedsatt syn og hørsel kunne et stort antall pleiere virke upersonlig. Det å ha mange nye inne for første gang i stell, opplevdes klønete og ubehagelig. En av deltakerne snakket i denne forbindelse varmt om primærsykepleie. Skrondal hevder det relasjonelle i situasjoner står sentralt. Hun mener en forståelse av berøring krever riktig tolkning av pasientens uttrykk, verbalt og kroppslig, noe som forutsetter nærhet og tilstedeværelse fra sykepleiers side (14). Den som steller og berører må erkjenne at pasienten kan føle seg forlegen og sårbar, og skape en god atmosfære (19).
De tre deltakerne ønsket at pleierne i stell hadde tålmodighet og god tid. Det som ga velvære var en forsiktig og rolig arbeidsform, som tok hensyn til smerter og sykdoms- og aldringstegn. Det ble ansett som svært viktig med kontinuitet i selve stellesituasjonen. For eksempel hadde alle tre ønske om at pleieren ikke skulle gå ut av rommet under stell. Håndklær, utstyr og det man trengte måtte være for hånden slik at pleieren kunne var til stede fullt og helt. Anna uttrykte det slik: Enkelte har en «skitt au»- holdning, de sier bare «vent litt» og så hjelper de andre i mellomtiden. Så blir jeg sittende ved vasken... er jeg ikke helt tørr blir det kaldt, enda jeg ba om at de ikke måtte bli lenge. Skulle ønsket de ikke fløy fra den ene til den andre, men avsluttet når påbegynt....
Å bli møtt med forståelse
Faktorer som var med på å gi velvære i stell, og som hadde betydning for opplevelsen av berøring, var en opplevelse av å bli møtt med forståelse for sin situasjon, sitt sykdomsbilde og sitt hjelpebehov.
Flere ganger i løpet av intervjuet rettferdiggjorde deltakerne sine grunner for å ta imot hjelp, ved å fortelle sin sykdomshistorie og om sine diagnoser. De ønsket ikke å bli oppfattet som kravstore eller som en belastning for personalet. Lawler (20) påpeker hvor viktig det er at sykepleiere skaper en atmosfære der det å ha behov for hjelp og å føle seg engstelig og sårbar, er i orden. Det vil si å la det framstå som noe hverdagslig å ta imot hjelp i morgenstell.
Små detaljer skapte forskjell for opplevelse av velvære under stell. Det kunne være at det var godt og varmt på badet, passe temperatur på vannet, å bli smurt inn med fuktighetskrem, at klærne ble behandlet pent, eller det å få frokost på rommet før stell hvis man hadde sovet dårlig. Tok pleierne seg tid til dette, mente respondentene det skapte en positiv atmosfære, som igjen var viktig for en positiv opplevelse av berøring og stell.
Hadde deltakerne derimot følelsen av mangel på forståelse for hjelpebehov, mangel på tid og rutiner, lite kontinuitet i stell, eller en dårlig tone, trakk de seg tilbake. To av dem forsøkte da heller å stelle seg selv, med hygienemessige utilfredsstillende resultater, fare for fall, utrygghet, økte smerter og ubehag. Dette førte til en redusert opplevelse av velvære, og en redusert tillit og åpenhet til å fortelle om andre pleieaspekter sykepleieren hadde kunnet hjulpet dem med. Blir beboerne konfrontert med holdninger som at stell er et rutinemessig, hygienisk tiltak som skal utføres på kortest mulig tid, kan man forstå at de distanserer seg fra selve interaksjonen og stellesituasjonen, hvorpå velvære blir vurdert som et sluttprodukt, følelsen av å være ren (5).
Konsekvenser for praksis
Resultatene indikerer at berøring er en viktig faktor for å sikre fysisk og psykisk velvære i og etter stell, og at bevissthet rundt dette vil kunne bidra til å øke kvaliteten på pleien til eldre beboere på sykehjem.
På grunn av svikt i sanseapparatet og ulike kroniske lidelser mente deltakerne i studien at måten de ble berørt og håndtert var av betydning for velvære. I stell kunne litt ekstra tid til en fotinnsmurning, bevisst bruk av vaskeklut, et godt håndlag ved forflytning og stillingsendring redusere både smerter og ubehag. Et godt håndlag kunne også gi riktig støtte, og slik redusere frykten for å falle.
I undersøkelsen tillegges begrepene «god berøring» og «velvære» ulik betydning for deltakerne, tid og situasjoner. Pleiepersonalet må derfor være oppmerksom på pasientenes integritet og finne ut hva den enkelte opplever som godt. Et mål for praksis kan være å skape økt bevissthet og kunnskap rundt pasientenes kroppslige og verbale tegn, samt positive og negative konsekvenser av berøring. Til dette trengs en bevisstgjøring av verdier, holdninger, og vilje til å være noe for de eldre kronisk syke (14).
Å bli møtt med forståelse
Resultatene av studien viser til at et person- og velværeorientert fokus kan gjøre det lettere for pleiere å forstå hva pasienten har behov for, se muligheter i praksis og å utarbeide sykepleieintervensjoner som har som mål å fremme selvoppfatning, trygghet og velvære. En viktig innfallsvinkel for praksis kan være å kvalitetssikre den type berøring som beboerne er opptatt av, og som skjer i de daglige gjøremål.
Deltakerne formidlet i denne forbindelse betydningen av det relasjonelle. Det var viktig å bli møtt med forståelse for sykdomsbildet og situasjonen de er i. Det var også viktig med kontinuitet i pleiegruppen, slik at man slapp å si ifra om hvordan man ville ha det i mer eller mindre intime situasjoner. Det var viktig med tilstedeværelse (konsentrert oppmerksomhet), god tid, en rolig arbeidsform, tilpasset berøring, sikker hånd og innøvde teknikker. I de situasjoner hvor pleierne tok seg tid til å ta slike hensyn minsket faren for objektivisering (20) og å framstå som hensynsløse og krenkende, hvorpå beboerne trakk seg tilbake. Pleierne ble i stede betraktet som omtenksomme og faglig dyktig.
Et mål for praksis kan derfor være å skape rom for faglig refleksjon, hvor ferdigheter som berøring, håndlag, og andre grunnkomponenter i velvære settes på dagsorden.
Litteratur
1. Brevig T. Berøringens Dilemma. Aldring & Eldre 1992; 1: 16-20.
2. Eikenæs AMB. Sykepleierens opplevelse av å bruke fysisk berøring i samhandlingen
med intensivpasienten. Universitetet i Oslo: Hovedoppgave ved institutt for sykepleievitenskap, 1995.
3. Karoliussen M. Hendenes skjulte visdom. Tidsskr Sykepl 1989; 14: 8-10.
4. Reynolds M. Reflecting on paediatric oncology nursing practice using Benner´s helping role as a framework to examine aspects of caring. European Journal of Oncology Nursing 2002; 6 (1): 30-6 (Her: abstract i Cinahl)
5. Karoliussen M. Sykepleie - tradisjon og forandring. En humanøkologisk tilnærming. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2002.
6. Ching M. The use of touch in nursing practise - The Australien journal of advanced Nursing 1993; 4 (10) SIDE?
7. Hollinger LM, Buschmann MBT. Factors influencing the perception of touch by elderly nursing home residents and their health care givers. International Journal of Nursing Studies 1993; 30(5): 445-461.
8. Jensen TL. Sykepleiere og bruk av berøring i forhold til eldre mennesker på sykehjem. Norsk tidsskrift for sykepleieforskning 2001; 3: 131- 141.
9. Johannessen E. "Berøring er så mangt...". Hvordan er sykepleierens opplevelse og erfaring med bruk av berøring. Universitetet i Oslo: Hovedfagsoppgave. Institutt for sykepleievitenskap, 1998.
10. Oliver S, Redfern SJ. Interpersonal communication between nurses and elderly patients: refinement of an observation schedule. Journal of Advanced Nursing 1991; 16: 30-38.
11. Weiss SJ."Touch". I: Fitzpatric JJ, m.fl. (red.). Research on nursing practise. New York: Annual Review of Nursing Research 6, 1988: 3-27.
12. Routasalo P, Isola A. The right to touch and to be touched. Nursing Etics 1996; 3(2): 165-172.
13. Kristoffersen I. Det gode stellet. I: Martinsen K. (red.). Den omtenksomme sykepleier. Oslo: Tano, 1993: 130-143.
14. Skrondal TH. Betydning av berøring i omsorgsarbeid. En fenomenologisk studie av hvordan kronisk syke eldre pasienter opplever berøring i pleiesituasjoner. Universitetet i Bergen: Hovedfagsoppgave. Sykepleievitenskap, 1997.
15. Kvale S. Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1997.
16. Nord R. Ulike typer design. I: Fagermoen MS, Nord R., B Hanestad BR, Bjørnsborg E. (red.). Fra kunst til kolikk. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
17. Omery A. Phenomenology: a method for nursing research. Advanced in Nursing Science 1983; Jan: 49-63.
18. Giorgi A. Phenomenology and Psykological Research. USA: Duquesne University Press,
1985.
19. Martinsen, K. Fenomenologi og omsorg. Tre dialoger. Oslo: Tano Aschehoug, 1996.
20. Lawler J. Bak skjermbrettene. Sykepleie, somologi og kroppslige problemer. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1991.
I dagens tidspress står sykepleiefaget i fare for å undervurdere «hendenes skjulte visdom» og ved mange institusjoner er stell kun et hygienisk tiltak som skal utføres på kortest mulig tid (5).
Hardhendte og hensynsløse
Flere studier viser at det ikke er vanlig å bevisst formidle budskap til pasienter via stell og andre prosedyrer hvor kroppen berøres, og at sykepleiere lett tilegner seg en rutinepreget arbeidsform. Berøring blir brukt ureflektert og pasientene blir tingliggjort (6,7,8,9,10,11). Sykepleiere står derfor i fare for å framstå som hardhendte, hensynsløse, truende og krenkende uten selv å være klar over det (2,3,12). En økt bevissthet rundt pasientenes integritet og berøringens konsekvenser kan være med på å øke kvaliteten på pleien, gjøre situasjonen trygg (1,13) og styrke selvoppfatning og velvære (14).
Pasientens erfaring
Det finnes flere internasjonale og undersøkelser som går ut på å kartlegge ulike typer berøring, i hvilke situasjoner sykepleiere berører, hvor og når pasienter ønsker å bli berørt, samt å utvikle måleinstrumenter. Senere litteratur går mer på berøringens positive konsekvenser og dens terapeutiske effekt. Lite av litteraturen har sykehjemspraksis i fokus, og de fleste undersøkelsene bygger på sykepleieres erfaringer. Pasienters opplevelser vil her kunne gi ny innsikt og kunnskap. Mitt fokus er derfor pasientens erfaring.
Metode
For å besvare mine kliniske spørsmål, og på grunn av lite kunnskap på dette feltet i forhold til eldre, har jeg valgt en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. For en bredere forståelse av hvordan fenomenet berøring erfares i det daglige, og hvordan deltakerne gir mening til sine erfaringer, livsverden, valgte jeg å bruke et semistrukturert intervju. Intervjumaterialet er så organisert og forsøkt beskrevet (15,16,17). Intervjuene ble analysert ved hjelp av prinsipper fra Giorgis metode (18).
Utvalget er et bekvemmelighetsutvalg; tre kvinnelige beboere fordelt på to sykehjem. De var over 85 år, med en eller flere kroniske lidelser, som gjorde at de trengte assistanse ved stell. De var enker, med barn i nærområdet og hadde bodd på sykehjem fra ett til fem år. De har fått fiktive navn. Noe som kan ha påvirket resultatet er at alle deltakerne er kvinner, med en høyere sosial status. Nyhetsbildet i intervjuperioden var dessuten preget av skandaleoppslag rundt eldreomsorgen, noe som syntes å ha innvirkning på to av intervjuene.
Presentasjon og drøfting
Velvære ble av deltakerne i studien først og fremst sett på som et resultat av stell. Det som opplevdes viktig var at resultatet ble bra, slik at de følte seg rene og presentable i møte med medpasienter og familie.
Det kom også fram tanker og opplevelser rundt velvære i selve stellesituasjonen, hvor det ble sett på som viktig
· at pleieren hadde en sikker hånd og innøvde teknikker
· med kontinuitet og at pleierne hadde god tid og en rolig arbeidsform
· å bli møtt med forståelse for sitt sykdomsbilde og situasjonen de er i
En sikker hånd og innøvde teknikker
Desto større hjelpebehov, smerte og ubehag beboerne hadde, jo mer syntes de å være opptatt av godt håndlag og riktige teknikker. Anna, en av informantene, sa en tilpasset løfteteknikk, pleiernes håndlag ved stillingsendring, riktig håndtering av vaskeklut og det å legge bekken på en god måte var viktig. Dette støtter funnene i undersøkelsen til Skrondal, som viser at sykepleiere gjennom sin måte å berøre på, kan bidra til å gi opplevelse av velvære selv midt i det ubehagelige (14).
I hverdagen opplevde Anna ofte at sykdomstilstanden og smertene ikke ble tatt på alvor i møte med pleiere, tekniske hjelpemiddel og en misforstått «hjelp-til-selvhjelp-mentalitet». Ved forflytning erfarte hun for eksempel at pleiere foretrakk ulike varianter av personheis, mens hun selv opplevde mindre smerte ved bruk av prekestol. Med assistanse av to pleiere kunne en slik forflytning med hjelp av prekestol foregå kontrollert og rolig. Gjennom en slik handling kan pleiere vise at de tar pasientens uttrykk og erfaringer på alvor (19). Karoliussen (5) beskriver dette som bruk av teknikk og hjertelag, det vil her si et godt håndlag sammen med kunnskap og oppmerksomhet til pasienten. Anna var også den som var mest avhengig av hjelp i stell. Hun hadde for eksempel mindre smerter når hun fikk hjelp til å stelle seg i sengen, mot å få stelt seg sittende foran en vask. Hun opplevde også mer velvære etter et stell i seng, fordi
da kom pleierne bedre til med vaskekluten. Karoliussen beskriver hvordan man for noen år tilbake var to pleiere i stell, og hvor et rolig tempo var verdsatt. Hun mener det i sykepleien også i dag bør være aktuelt å tenke på pasientens velvære i stellet, i stedet for hvor mange stuer som er stelt. (5).
Raske på hånden
Berit likte godt de som var «raske på hånden»; de som formidlet at de hadde erfaring i stell. Det å slippe å si hva som burde gjøres var også viktig for de to andre. Berit hadde dårlig syn og balanse, og syntes det var trygt å ha noen der som kunne hjelpe, holde og støtte henne. Noe av det som ga mest velvære for Berit var å få et fotbad og en fotinnsmurning.
Christine var den som fysisk klarte seg selv best. Hun mottok kun litt assistanse i stell, og hadde færre refleksjoner rundt berøring, stell og velvære. For henne var det de ukentlige turene til frisør, fotpleier og fysioterapeut som ga velvære. Disse yrkesutøverne bruker også berøring. Hun utrykte blant annet at hun ikke helt visste hva pleierne ville med henne, at hun ikke visste hva pleie innebar og hva pleierne kunne tilby av tiltak som for henne kunne gi økt trygghet og velvære. Om natten derimot, var hun i sterkere grad plaget av kaldsvette, som gjorde at det kunne være nødvendig med et lite stell og å få skiftet til noe tørt. Hun påpekte store forskjeller i hvordan de ulike pleiere møtte henne og kvaliteten på stellet hun mottok. Enkelte kvelder gruet hun seg til natten. Denne ulike vektlegging av pleieres stell på natten kontra dagen støtter opp om Skrondals funn (14), hvor grad av hjelpeavhengighet og grad av sårbarhet henger sammen, og hvor dette igjen påvirker opplevelsen av pleieres håndlag og væremåte. Et varsomt handlag og en lett tone ga Christine nødvendig trygghet og velvære om natten.
Tålmodighet og god tid
På grunn av nedsatt syn og hørsel kunne et stort antall pleiere virke upersonlig. Det å ha mange nye inne for første gang i stell, opplevdes klønete og ubehagelig. En av deltakerne snakket i denne forbindelse varmt om primærsykepleie. Skrondal hevder det relasjonelle i situasjoner står sentralt. Hun mener en forståelse av berøring krever riktig tolkning av pasientens uttrykk, verbalt og kroppslig, noe som forutsetter nærhet og tilstedeværelse fra sykepleiers side (14). Den som steller og berører må erkjenne at pasienten kan føle seg forlegen og sårbar, og skape en god atmosfære (19).
De tre deltakerne ønsket at pleierne i stell hadde tålmodighet og god tid. Det som ga velvære var en forsiktig og rolig arbeidsform, som tok hensyn til smerter og sykdoms- og aldringstegn. Det ble ansett som svært viktig med kontinuitet i selve stellesituasjonen. For eksempel hadde alle tre ønske om at pleieren ikke skulle gå ut av rommet under stell. Håndklær, utstyr og det man trengte måtte være for hånden slik at pleieren kunne var til stede fullt og helt. Anna uttrykte det slik: Enkelte har en «skitt au»- holdning, de sier bare «vent litt» og så hjelper de andre i mellomtiden. Så blir jeg sittende ved vasken... er jeg ikke helt tørr blir det kaldt, enda jeg ba om at de ikke måtte bli lenge. Skulle ønsket de ikke fløy fra den ene til den andre, men avsluttet når påbegynt....
Å bli møtt med forståelse
Faktorer som var med på å gi velvære i stell, og som hadde betydning for opplevelsen av berøring, var en opplevelse av å bli møtt med forståelse for sin situasjon, sitt sykdomsbilde og sitt hjelpebehov.
Flere ganger i løpet av intervjuet rettferdiggjorde deltakerne sine grunner for å ta imot hjelp, ved å fortelle sin sykdomshistorie og om sine diagnoser. De ønsket ikke å bli oppfattet som kravstore eller som en belastning for personalet. Lawler (20) påpeker hvor viktig det er at sykepleiere skaper en atmosfære der det å ha behov for hjelp og å føle seg engstelig og sårbar, er i orden. Det vil si å la det framstå som noe hverdagslig å ta imot hjelp i morgenstell.
Små detaljer skapte forskjell for opplevelse av velvære under stell. Det kunne være at det var godt og varmt på badet, passe temperatur på vannet, å bli smurt inn med fuktighetskrem, at klærne ble behandlet pent, eller det å få frokost på rommet før stell hvis man hadde sovet dårlig. Tok pleierne seg tid til dette, mente respondentene det skapte en positiv atmosfære, som igjen var viktig for en positiv opplevelse av berøring og stell.
Hadde deltakerne derimot følelsen av mangel på forståelse for hjelpebehov, mangel på tid og rutiner, lite kontinuitet i stell, eller en dårlig tone, trakk de seg tilbake. To av dem forsøkte da heller å stelle seg selv, med hygienemessige utilfredsstillende resultater, fare for fall, utrygghet, økte smerter og ubehag. Dette førte til en redusert opplevelse av velvære, og en redusert tillit og åpenhet til å fortelle om andre pleieaspekter sykepleieren hadde kunnet hjulpet dem med. Blir beboerne konfrontert med holdninger som at stell er et rutinemessig, hygienisk tiltak som skal utføres på kortest mulig tid, kan man forstå at de distanserer seg fra selve interaksjonen og stellesituasjonen, hvorpå velvære blir vurdert som et sluttprodukt, følelsen av å være ren (5).
Konsekvenser for praksis
Resultatene indikerer at berøring er en viktig faktor for å sikre fysisk og psykisk velvære i og etter stell, og at bevissthet rundt dette vil kunne bidra til å øke kvaliteten på pleien til eldre beboere på sykehjem.
På grunn av svikt i sanseapparatet og ulike kroniske lidelser mente deltakerne i studien at måten de ble berørt og håndtert var av betydning for velvære. I stell kunne litt ekstra tid til en fotinnsmurning, bevisst bruk av vaskeklut, et godt håndlag ved forflytning og stillingsendring redusere både smerter og ubehag. Et godt håndlag kunne også gi riktig støtte, og slik redusere frykten for å falle.
I undersøkelsen tillegges begrepene «god berøring» og «velvære» ulik betydning for deltakerne, tid og situasjoner. Pleiepersonalet må derfor være oppmerksom på pasientenes integritet og finne ut hva den enkelte opplever som godt. Et mål for praksis kan være å skape økt bevissthet og kunnskap rundt pasientenes kroppslige og verbale tegn, samt positive og negative konsekvenser av berøring. Til dette trengs en bevisstgjøring av verdier, holdninger, og vilje til å være noe for de eldre kronisk syke (14).
Å bli møtt med forståelse
Resultatene av studien viser til at et person- og velværeorientert fokus kan gjøre det lettere for pleiere å forstå hva pasienten har behov for, se muligheter i praksis og å utarbeide sykepleieintervensjoner som har som mål å fremme selvoppfatning, trygghet og velvære. En viktig innfallsvinkel for praksis kan være å kvalitetssikre den type berøring som beboerne er opptatt av, og som skjer i de daglige gjøremål.
Deltakerne formidlet i denne forbindelse betydningen av det relasjonelle. Det var viktig å bli møtt med forståelse for sykdomsbildet og situasjonen de er i. Det var også viktig med kontinuitet i pleiegruppen, slik at man slapp å si ifra om hvordan man ville ha det i mer eller mindre intime situasjoner. Det var viktig med tilstedeværelse (konsentrert oppmerksomhet), god tid, en rolig arbeidsform, tilpasset berøring, sikker hånd og innøvde teknikker. I de situasjoner hvor pleierne tok seg tid til å ta slike hensyn minsket faren for objektivisering (20) og å framstå som hensynsløse og krenkende, hvorpå beboerne trakk seg tilbake. Pleierne ble i stede betraktet som omtenksomme og faglig dyktig.
Et mål for praksis kan derfor være å skape rom for faglig refleksjon, hvor ferdigheter som berøring, håndlag, og andre grunnkomponenter i velvære settes på dagsorden.
Litteratur
1. Brevig T. Berøringens Dilemma. Aldring & Eldre 1992; 1: 16-20.
2. Eikenæs AMB. Sykepleierens opplevelse av å bruke fysisk berøring i samhandlingen
med intensivpasienten. Universitetet i Oslo: Hovedoppgave ved institutt for sykepleievitenskap, 1995.
3. Karoliussen M. Hendenes skjulte visdom. Tidsskr Sykepl 1989; 14: 8-10.
4. Reynolds M. Reflecting on paediatric oncology nursing practice using Benner´s helping role as a framework to examine aspects of caring. European Journal of Oncology Nursing 2002; 6 (1): 30-6 (Her: abstract i Cinahl)
5. Karoliussen M. Sykepleie - tradisjon og forandring. En humanøkologisk tilnærming. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2002.
6. Ching M. The use of touch in nursing practise - The Australien journal of advanced Nursing 1993; 4 (10) SIDE?
7. Hollinger LM, Buschmann MBT. Factors influencing the perception of touch by elderly nursing home residents and their health care givers. International Journal of Nursing Studies 1993; 30(5): 445-461.
8. Jensen TL. Sykepleiere og bruk av berøring i forhold til eldre mennesker på sykehjem. Norsk tidsskrift for sykepleieforskning 2001; 3: 131- 141.
9. Johannessen E. "Berøring er så mangt...". Hvordan er sykepleierens opplevelse og erfaring med bruk av berøring. Universitetet i Oslo: Hovedfagsoppgave. Institutt for sykepleievitenskap, 1998.
10. Oliver S, Redfern SJ. Interpersonal communication between nurses and elderly patients: refinement of an observation schedule. Journal of Advanced Nursing 1991; 16: 30-38.
11. Weiss SJ."Touch". I: Fitzpatric JJ, m.fl. (red.). Research on nursing practise. New York: Annual Review of Nursing Research 6, 1988: 3-27.
12. Routasalo P, Isola A. The right to touch and to be touched. Nursing Etics 1996; 3(2): 165-172.
13. Kristoffersen I. Det gode stellet. I: Martinsen K. (red.). Den omtenksomme sykepleier. Oslo: Tano, 1993: 130-143.
14. Skrondal TH. Betydning av berøring i omsorgsarbeid. En fenomenologisk studie av hvordan kronisk syke eldre pasienter opplever berøring i pleiesituasjoner. Universitetet i Bergen: Hovedfagsoppgave. Sykepleievitenskap, 1997.
15. Kvale S. Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1997.
16. Nord R. Ulike typer design. I: Fagermoen MS, Nord R., B Hanestad BR, Bjørnsborg E. (red.). Fra kunst til kolikk. Oslo: Universitetsforlaget, 1998.
17. Omery A. Phenomenology: a method for nursing research. Advanced in Nursing Science 1983; Jan: 49-63.
18. Giorgi A. Phenomenology and Psykological Research. USA: Duquesne University Press,
1985.
19. Martinsen, K. Fenomenologi og omsorg. Tre dialoger. Oslo: Tano Aschehoug, 1996.
20. Lawler J. Bak skjermbrettene. Sykepleie, somologi og kroppslige problemer. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1991.
0 Kommentarer