Studenter sier ikke ifra
Denne artikkelen er en oppsummering av en beskrivende studie om
hva sykepleiestudenter opplever som moralske problemer på sykehjem
og hvordan de velger å forholde seg til slike problemer.
Alle de åtte studentene i studien reagerer på moralske
problemer, men våger ikke å si ifra, blant annet fordi de er redd
for å kritisere avdelingen.
Mer enn etisk teori
Hvilke moralske problemer nye sykepleierstudenter ser på
sykehjem, gir kunnskap om hvilke moralske problemer som eksisterer
der, og kan bidra til faglige diskusjoner blant ansatte. Begrepet
moralske problemer er valgt istedenfor etiske, fordi mange av
situasjonene illustrerer problemer i forhold til moralsk skjønn,
holdninger og opptreden. Situasjonene som studentene
beskriver, krever mer enn etiske begrunnelser i forhold til
vanskelige valg. De krever menneskekunnskap, faglig erfaring (som
studentene har lite av) og evne til kommunikasjon, tid og
tålmodighet. Det er viktigere at studentene er moralske personer
med oppmerksomhet for andre, enn at de har omfattende kunnskaper om
etiske teorier og dilemmaer.
En formiddag på sykehjemmet
Den konstruerte fortellingen fra en formiddag på sykehjemmet
(se under) viser vesentlige funn i studien.
Studentene har skrevet refleksjonsrapporter som har vært
utgangspunkt for kategoriene. Det studentene har skrevet om, er det
de har festet seg spesielt ved. Dette har ofte vært frustrerende
opplevelser, som anvendes som veiledningsgrunnlag for
kontaktsykepleiere eller lærer. Rapportene inneholder derfor
opplevelser studentene mente representerte viktige etiske
problemstillinger i pleien av gamle syke. Andre historier som
studentene har fortalt i intervjuene presenteres etter deres
relevans i forhold til de identifiserte kategorier. Ut fra disse
historiene har jeg funnet 4 kategorier som de moralske problemene
grupperes under og 3 kategorier for hvordan studentene forholder
seg til slike problemer.
Hva opplever sykepleiestudenter som moralske problemer i
sin første praksisperiode?
Hvordan handle til beste for pasienten?
Rettferdig fordeling av pleieressurser.
Skaper mangel på kjennskap til pasienten et usynlig sosialt
skille?
Taushetsplikten er en utfordring.
Hvordan studentene velger å forholde seg til slike moralske
problemer:
- Studenten har vansker med å si ifra.
- Etikkteorien - knagger å henge det på. Er etisk teori til noe
hjelp i praktiske situasjoner? Studentene mener at etikkteorien har
bevisstgjort dem, men at de vanligvis ser hva som er rett og galt.
- Hva om det hadde vært din mor eller far?
Studentene inntar en empatisk holdning, de er opptatt av å
forstå saken fra pasientens synsvinkel.
Empatiske studenter
Funnene viser at sykepleiestudenter oppdager mange moralske
problemer på sykehjem. Det kan tenkes at de oppdager problemer som
pleiere ikke ser, fordi de ser avdelingen med «nye» øyne. Ut
i fra tidligere forskning er det meget sentrale problemer disse
studentene ser. Når det gjelder hvordan studenten takler disse
problemene, viser funnene at mangel på kunnskap - spesielt
kjennskap til pasienten - og erfaring hindrer studenten i å si fra
om det de ser. Studenten mangler kunnskap og erfaring, men de viser
en empatisk holdning ved å sette seg inn i pasientens situasjon.
Samtlige studenter i studien tenker ut fra seg selv, de prøver å
sette seg inn i pasientens situasjon når de skal vurdere moralske
situasjoner. Et uttrykk som går igjen, er
«Hva om det hadde vært min mor eller far?»
Nortvedt (1) beskriver i sin doktoravhandling tre nivåer av
moralsk handling. De moralske problemene studentene ser på
sykehjemmet, kan deles inn i disse tre nivåene.
På det første nivået kan etiske teorier og prinsipper være
handlingsveiledende i forhold til prinsipielle etiske spørsmål i
den helsefaglige og sykepleiefaglige hverdag. En snakker her om
moralske prinsipielle spørsmål som er viktige å diskutere, for
eksempel om det finnes pliktetiske argumenter mot eutanasi med
allmenn gyldighet. Noen hevder at forbudet mot å ta liv alltid må
gjelde som et overordnet (
prima faci) prinsipp for leger og sykepleieres handlinger.
Hvordan et slikt deontologisk forbud skal kunne gjelde i alle
situasjoner hvor eutanasi kan være relevant, er en slik prinsipiell
etisk diskusjon. På et annet nivå (og kanskje mye mer vanlig)
snakker en om situasjonsbestemte løsninger, hvor praktisk moralsk
dømmekraft er viktig. En snakker her om etisk problemsløsning på
grunnlag av faglig ekspertise, profesjonell erfaring og moralsk
sensitivitet i den enkelte situasjon. Til slutt kan en snakke om et
tredje nivå for moralsk handling som ikke viser direkte moralske
konflikter, men hvor
menneskelig involvering og holdninger er det viktige. Tre
av funnene diskuteres i forhold til et slikt analyseapparat.
Hvordan handle til pasientens beste?
Skal man dusje en pasient med tvang eller ikke?
Fem av ti refleksjonsrapporter handler om hvordan man skal
forholde seg til en pasient som ikke forstår sitt eget beste, og
som ikke vil samarbeide for å få dekket sine grunnleggende behov.
Det betyr at studentene ser dette som et betydelig problem på
sykehjem. Pasienten er ofte dement, og har ikke konsekvensinnsikt.
Pleierne vet hva som er det beste for pasienten. Det blir et etisk
dilemma mellom god hygiene og velvære på den ene siden og
pasientens autonomi på den andre siden. Denne utfordringen er
ekstra stor for uerfarne sykepleiestudenter, de har ingen
erfaringskunnskap å støtte seg til. De har andre pleiere som
rollemodeller, men studentene reagerte ofte på at disse pleierne
opptrer krenkende.
Hvis de skal få bestemme selv, kan det være til skade for dem.
En student sier:
«Hvis han sitter i en vanlig stol, kan han reise seg, falle og
kanskje brekke lårhalsen».
Sykehjemspasienten har ofte kognitiv svikt og forstår derfor
ikke sitt eget beste. Dette er utfordrende pasienter for en
førsteårs sykepleiestudent. Moralske problemer i forhold til en
senil dement pasient handler ofte om man skal utføre handlinger mot
pasientens vilje eller ikke. Beck (3) fant i sin studie at omsorg
for senil demente pasienter var en nærmest uoverkommelig utfordring
for studenter i første praksisperiode.
Det er store moralske utfordringer i sykehjemsomsorg, hvor man
skal stelle og pleie pasienter som ikke har innsikt i sin egen
situasjon. Disse pasientene forstår ikke sitt eget beste, de
trenger pleiere som viser omsorg. Hvilke relasjoner som skapes
mellom pleier og pasient avgjør om man får utført pleien på en god
måte.
Et usynlig sosialt skille - mangel på respekt for
pasientens egenverd
Mange studenter forteller historier som viser mangel på respekt
for pasientens egenverd. En student kaller dette et sosialt skille.
Det synes å være tatt for gitt at det er et sosialt skille mellom
pleiere og pasienter. Det er en asymmetrisk relasjon, og pleierne
sitter med makten.
Pasienten som roper om melk til sin medpasient får kjeft i
offentlig rom. Det skal være rolig på spisesalen. I
spisesituasjonen kan pleiere bli opptatt av å snakke med hverandre,
de overser pasientene. Dette er et hverdagslig moralsk problem på
sykehjem, som dreier seg om pleieres holdninger til pasienter.
Dersom pleierne går to og to i stellet, kan det lett bli til at
de samtaler med hverandre i stedet for med beboeren, eller hvis
flere pleiere sitter sammen ved matbordet eller i stua, kan også
beboeren bli oversett. Dette forteller mange av studentene i
studien.
Flere av studentene sier at pasienten ble sett på som ting,
ikke som et menneske. Dette har med menneskesyn å gjøre, man ser på
pasienten som et objekt som skal stelles. Denne tingliggjøringen
fordrer at pleierne har en distansert holdning til beboerne. Med en
distansert holdning kan en ha bedre kontroll over og forutsigbarhet
i tidsbruken. Når tjenesten er fokusert på selve handlingen og ikke
pasienten, er det mulig å regne ut hvor lang tid det tar å utføre
for eksempel sårskift, lage mat, utføre morgenstell og lignende. I
et slikt system skapes avstand mellom omsorgsutøver og mottaker
(5).
Vansker med å si ifra
Studentene bruker noen ganger kontaktsykepleier, ofte lærer,
til å si fra om problemene, og synes det er godt å ta opp slike
situasjoner i refleksjonsgrupper.
Forholdet mellom studenten og veilederen på praksisplassen
innbærer veiledning, vurdering og evaluering. Det kan tyde på at
dette forholdet er utrygt og det gjør at studenten ikke tør å si
noe. Det er naturlig å tenke seg at studenten er redd for negative
reaksjoner hvis hun sier i fra, som kan gi seg utslag på
evalueringsresultatet. Det kan tenkes å være nær sammenheng mellom
det å ikke tørre å kritisere avdelingen og at det ikke skal gå
utover evalueringen. Det virker som det er lettere for studentene å
ta opp situasjonene med lærer eller i veiledningsgrupper enn med
praksisveileder.
Lærerne må ut i praksis
Det kan virke som om sykehjem er tøft å ha som første
praksisperiode. Det krever god veiledning fra kontaktsykepleier, og
på sykehjem er det mangel på sykepleiere.
Sykepleieutdanningen må satse mer på å knytte teori og praksis
sammen ved bruk av veiledning. Gjennom veiledningsgrupper bør
læreren støtte og utfordre studenter slik at de får mot til å si
ifra om de problemene de ser, og i større grad tør å utnytte
tilstedeværelse i praksis økes. Det er også en mulighet å tenke
egne praksislærere inn i slike stillinger, sykepleiere fra praksis
som er ansatt av høgskolen for å veilede studenter.
Det er et mål for sykepleierutdanningen å utdanne moralsk
kompetente yrkesutøvere.
Derfor er det vesentlig å få kunnskap om hvilke moralske
problemer sykepleiestudenter ser i sin første praksisperiode, og
hvordan de velger å forholde seg til disse. Det er viktig at
sykepleieutdanningen tar studentenes frustrasjon på alvor. Dette er
avgjørende for hvilke pedagogiske intervensjoner
sykepleierutdanningen skal satse på for å utdanne moralsk sensitive
yrkesutøvere med handlingskompetanse. Hvis vi lykkes i å utdanne
moralsk ansvarlige sykepleiere, som også vil engasjere seg i
eldreomsorgen, vil framtidens sykehjempasienter få et bedre
omsorgstilbud.
Litteratur:
1. Nortvedt P. Sensitive Judgement. Nursing, Moral
Philosophy, and an Ethics of Care.
Doktoravhandling. Oslo: Tano Aschehoug Forlag, 1996.
2. Malmedal W. Sykehjemmets skyggeside. Når beboere
i sykehjem utsettes for krenkelser og overgrep. Oslo:
Kommuneforlaget AS, 1999.
3. Beck CT. Nursing students`experiences caring for
cognitively impaired elderly people. Journal for Advanced
Nursing. 1996; 23(5): 992-998.
4. Asplund J. Det sociale livets elementära former.
Gøteborg: Bokförlaget Korpen, 1987.
5. Thorsen Aa. Pårørende - Den glemte
samarbeidspartner i eldreomsorgen. Trondheim: Hovedoppgave i
Helsefag, NTNU, 1998.
6. Rummelhoff G. Hva om det hadde vært din mor eller
far? Hovedoppgave i sykepleievitenskap, Universitetet i Oslo,
2003.
En konstruert fortelling, som oppsummerer funnen ei
studien:
Det var en kvinnelig pasient, Olga. Olga hadde Alzheimer og hun
skulle dusje. Jeg prøvde å få henne med i dusjen, men hun
protesterte kraftig og strittet i mot. Etter to forsøk bestemte jeg
meg for å gi meg. Da hadde jeg lokket og lurt det jeg klarte. Dette
fortalte jeg til en hjelpepleier, som klarte å snakke pasienten
rundt og fikk dusjet henne. Under dusjingen hylte pasienten høyt
flere ganger så hun hørtes over hele avdelingen.
Jeg føler at det er forferdelig galt å bruke tvang. Det er
klart at på en eller annen måte må vi få dusjet henne. Hvis hun
hadde vært klar ville hun antagelig gjort det selv. Skal vi la være
å bruke denne tvangen, vil hun for det første bli skitten, og hun
vil pådra seg infeksjoner og sykdommer. Jeg har merket at Olga
stritter mindre imot når pleieren er myk, forsiktig, vennlig og
behagelig. Etter dusjen kjørte jeg Olga i rullestolen ut på
spisesalen, hvor det var frokost. Der la jeg merke til at pleierne
sto og snakket privat over pasientens hode. De snakket om hva slags
pizza de likte. De sto rett bak pasientene som satt og spiste, de
snakket fra hver sin ende av bordet. Jeg tenkte at dette er jo
respektløst. Du kan tenke med deg selv, hvis du hadde opplevd det.
Det er ikke noe hyggelig måltid å ha noen som står bak deg og
snakker med noen på den andre enden av bordet. Jeg turte ikke å si
noe, jeg var redd for å virke bitchy. Men jeg henvendte meg til
pasienten og forsøkte å trekke henne med i samtalen. Det er faktisk
pasienten vi er der for. Pleierne skal ikke prate seg i mellom. Jeg
tror den beste måten er å si: «Hva om det hadde vært din mor eller
din far? Du ville jo ønsket det beste for dine egne.»
0 Kommentarer