Levende undervisning - hva så?
Levende undervisning kjennetegnes av en undervisning som er vel tilrettelagt av en engasjert lærer som er i stand til trekke verden inn i klasserommet og berøre studentene. Og framtidas sykepleiere bør ha en dypere innsikt i eget fag og funksjon enn at de bare mekanisk skal kunne reprodusere innlært kunnskap. Men utviklingen går i retning av større klasser, dårligere kontakt mellom elev og lærer og generelt dårligere oppfølging av studentene. Hvordan kan høgskolelærere i denne situasjonen bidra til at studentene ikke bare utdannes, men også dannes gjennom tre år på sykepleierhøgskolen? Lærere som aktivt søker kontakt med studentene og tar dem på alvor, har lagt et godt grunnlag for levende undervisning.
Jeg opplever som lærer i sykepleierutdanningen, en arbeidsdag
med flere og flere studenter i hver klasse, nedskjæringer av
undervisningstimer i hvert enkelt emne, mer selvstudium for
studentene og mindre tid og personlig kontakt med hver enkelt
student. Studentene har ansvar for egen læring. Jeg er noen ganger
bekymret over for store studentkull, og for lite kontakt med hver
enkelt student.
Studentene lærer ulikt. Noen lærer best ved å se, andre ved å
høre, noen ved å lese på egen hånd, mens andre prøver og feiler.
Med dagens rammer i utdanningen og antall studenter i klasserommet,
er det vanskelig for meg å legge opp til en individuelt tilpasset
undervisning.
I
Tidsskriftet Sykepleien nr. 07/02 er min artikkel «Levende
undervisning - hva er det?» publisert (1). Artikkelen omhandlet hva
som kjennetegner levende undervisning i sykepleierhøgskolen, og er
basert på min hovedfagsoppgave ved
Senter for etter- og videreutdanning våren 2001. Jeg
trekker i artikkelen konklusjonen:
Levende undervisning kjennetegnes av en undervisning som er vel
tilrettelagt av en engasjert lærer, som er i stand til å trekke
verden inn i klasserommet og å berøre studentene.
Høgskolen - hva holder de egentlig på med der?
Sykepleierhøgskolene blir i dag kritisert fra ulike hold for å
ikke lenger utdanne funksjonsdyktige sykepleiere. Hva er det som
preger arbeidsdagen i høgskolen? Finner man tilrettelegging,
engasjement, praksiskunnskap og undervisning som berører?
Rammeplan og forskrift for sykepleierutdanning (2000)
fremhever at studentene i læring av sykepleie har behov for en
læringsprosess som preges av veksling mellom teoretisk og praktisk
kunnskapsbearbeidelse (2). I dette arbeidet må jeg som lærer velge
arbeidsformer som stimulerer til integrasjon av kunnskapsområder.
Arbeidsformene studenten møter på høgskolen, skal ha
overføringsverdi til utøvelsen av sykepleien i møtet med pasienten.
I planen fra
Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) heter
det: «Arbeidsformene må utfordre studentenes sanser, følelser,
intellekt, mot og kreativitet, i tillegg til evne og vilje til
samspill med andre mennesker og faggrupper» (2 s. 45).
Er det dette som preger min undervisning i klasserommet i dag?
Dersom svaret er «ja», er jeg i takt med
Rammeplanen s intensjoner om arbeidsformer i utdanningen
(2). Men er det slik? KUF (2000) ønsker at jeg skal være en
oppdatert lærer som hospiterer i praksis og som involverer meg i
praksisundervisningen, samtidig som produksjon av doktorgrader,
forskningsprosjekter og artikler er det som blir etterspurt og
premiert av systemet. Den vel forberedte undervisning i
klasserommet er det sjelden andre enn studentene som etterlyser.
Hva blir da prioritert i utdanningen, vel forberedte timer, lærere
oppdatert i praksis eller forskning og utvikling?
De senere årene har det skjedd en endring i kompetansen hos
undervisningspersonell i høgskolen. Tidligere var sykepleielæreren
sykepleier med videreutdanning og pedagogisk tilleggsutdanning, i
dag har sykepleielæreren lektorkompetanse og pedagogisk utdanning i
tillegg til sykepleiefaget. Dersom lektorkompetanse og pedagogisk
utdanning blir synonymt med kjennetegn på en god sykepleielærer,
kan vi da risikere å ansette lærere uten tilhørighet i praksis og
fagidentitet? Spørsmålet er om man utvikler seg til den engasjerte
lærer, som kan gi både faglige begrunnelser og komme med gode
praksisbeskrivelser etter hovedfag og et års praktisk utøvelse av
faget.
Ifølge
Rammeplan for sykepleieutdanningen har studentene behov for
klinisk erfarne fagpersoner som kan demonstrere og korrigere
sykepleiegjerningen (2). Studentene skal lære faget og forberede
seg for sykepleierrollen, og de har behov for ulike rollemodeller.
De har behov for lærere som både kan sykepleiefaget, og som er
pedagogisk egnet i møtet med studentene.
Levende undervisning - mange muligheter
Det finnes mange ulike innfallsvinkler til å levendegjøre
undervisningen. Hver enkelt lærer har sine viktige bidrag i
klasserommet. Mangfold er berikende. Lærere som er trygge på faget,
som underviser med glød, som er oppfinnsomme i klasserommet, som
bruker transparenter/tavle eller spiller skuespill og kanskje
bruker samtalen som undervisningsform, har et godt utgangspunkt.
«Levende undervisning det er så mye det», skriver en
student (3), og det er betryggende, for det gir alle lærere en
mulighet til å gjøre sine personlige fortrinn til en del av den
levende undervisningen.
For meg som lærer er møtet med studentene i klasserommet
uforutsigbart, hver student og undervisningstime er forskjellig. Om
jeg er vel forberedt, trygg på emnet og tror på det jeg vil
formidle, kan jeg møte min egen usikkerhet fordi jeg likevel har en
trygghet. I en slik atmosfære kan jeg våge å prøve ut ulike
undervisningssituasjoner, og kanskje får også humor og samspill
innpass i undervisningen.
I sykepleierutdanningen er det mulig for meg som lærer å
utfordre studentene til å ta del i undervisningen. Avtaler kan
inngås på forhånd, studentene kan oppleve at de deltar i
undervisningen. Eller skylder jeg på stor arbeidsbelastning og
tidspress, og mener dette setter begrensninger for å gjøre
studenten til deltaker i undervisningen min? Er det alltid
tidsfaktoren som er hindringen, eller er det fantasien og motet som
svikter? Våger jeg å åpne opp for det uventede i klasserommet, la
leken og humoren få plass, spille skuespill, og la studentene selv
få roller i undervisningen? Spørsmålet er om jeg har mot til å
levendegjøre undervisningen i møte med studentene.
Har jeg mot til å våge?
Mot er å stå for det man tror på, være tøff nok til å møte sin
egen frykt, og forsøke å overvinne den. Motet er det som kunnskapen
lever i, og ervervelse av kunnskap krever ofte mot (4). Mot kan
vise seg på ulike måter i sykepleierutdanningen, avhengig av
situasjonen hvor motet kreves. Mot er ikke dumdristighet i møte med
studentene. Det er heller ikke feighet og unndragelse, men noe som
ligger mellom disse ytterpunktene (5). Om jeg er modig, våger meg
frem og berører studentene, kan studentene oppleve dette som
levende undervisning.
Å utvikle mot som lærer fremmes gjennom møte med studenter, og
møte med det gode arbeidsmiljø. For at jeg skal være modig i
klasserommet, har jeg behov for trygghet. Trygghet på meg selv, på
faget, og trygghet i forholdet til kolleger og ledelse i høgskolen.
Jeg har behov for et arbeidsfellesskap hvor vi viser at vi har
tillit til og bryr oss om hverandres undervisning, og dessuten
hjelper og støtter hverandre som lærere og medmennesker. Når
kolleger og høgskole viser vilje og evne til å støtte opp om sine
medarbeidere kan jeg bli modig, jeg tør å slippe meg løs i
klasserommet. Dersom jeg ikke opplever denne tryggheten i
lærerrollen får motet vanskelige vilkår. Jeg trekker meg, blir
mindre kreativ. Men det handler ikke bare om støtte fra andre, det
handler også om møtet med meg selv og mine egne opplevelser. Ved å
erkjenne mine styrker og svakheter kan jeg utvikle mot, og om motet
utvikles kan lærergjerningen også utvikles ved at jeg er trygg i
møtet med studenter og kolleger, våger meg frem, er kreativ og
tenker i nye baner.
Ved ansettelse av lærere i høgskolen er det i dag den
tradisjonelle lektorkarrieren som teller. Vi bør i utdanningen
stille spørsmål om dette kan bli for ensrettet. Kanskje vi også bør
gi rom for lærere som ikke følger den tradisjonelle lektorstigen,
lærere som har annet enn akademiske interesser å spille på innenfor
sykepleiefaget. Ikke istedenfor lærere med lektorkompetanse, men
som et supplement til dette. Mangfold er berikende, og dette
gjelder nok også blant oss lærere.
Undersøkelsen har vist at levende undervisning ikke er avhengig
av små klasser og tette relasjoner med meg som lærer (3). Om
studentene opplever at læreren ønsker kontakt og tar dem på alvor,
kan noe av grunnlaget for levende undervisning allerede være lagt.
De føler seg berørt uten den nære personlige relasjonen med
læreren. Dette er en oppmuntring for meg når jeg opplever et økende
antall studenter i klassene, og når jeg føler det blir liten tid
til hver enkelt student.
Levende undervisning - dannete studenter?
Vi skiller ofte mellom den vitenskapelige verden og
dagligverden. I den vitenskapelige verden blir sak eller tema
objektivert og isolert. I dagligverden derimot, møter vi den
konkrete situasjonen i det konkrete rommet.
Om studentene blir utdannet i sykepleiefaget vil de være
skikket til å leve ut fagkunnskapen i bestemte handlinger, de vil
være i stand til å reprodusere faget og bidra til endringer, og
også kunne lære faget fra seg til andre. Studenter som ikke bare
blir utdannet, men også dannet, vil i tillegg kunne se helheten
kunnskapen er en del av, og de får oversikt og forståelse for
verden og hvordan tingene henger sammen. Ved danning utvikles
visdom og innsikt, og man frigjør seg fra det som hindrer innsikt
(6). Studenter som dannes, blir spørrende og tar ikke ting for
gitt. Om jeg er i stand til å være i dialog med studentene i
undervisningen, og samtidig være i en vekselvirkning mellom
fagverden og dagligverden, kan studentenes danning fremmes.
Hellesnes mener dialogen er et viktig grunnlag for danning (6).
Dialogen blir en viktig del av den levende undervisningen. Den ekte
dialogen blir en dialog hvor vi prøver ut hverandres
forståingshorisonter, og hvor forståingshorisontene etter hvert
glir over i hverandre ved at begge parter forstår noe vi tidligere
ikke forsto. Ved å trekke dialogen inn i undervisningen kan jeg
åpne opp for studentenes forståingshorisonter, og sammen kan vi
utvikle ny forståelse. Vi kan oppdage sider av sykepleiefaget og
utøvelsen av dette, som studentene ellers ikke ville sett uten
gjennom samtalen. Den nye forståelsen vil da være bestemmende for
hvordan studentene handler i møtet med pasienten. Kunnskapen er da
ikke bare noe som studentene har, den er også noe de bruker, og noe
de er.
Sykepleiestudenter som er dannet, vil være i stand til å stille
spørsmål ved sin egen utøvelse av faget, dets regler og normer. De
er i stand til å problematisere det samfunn og det system de selv
er en del av. De vil være samfunnsengasjerte og endringsvillige og
samtidig ha det beste for pasientene i tankene. Om jeg som lærer er
i stand til å levendegjøre undervisningen og legger til rette for
at dialogen fremmes, kan også danning fremmes. Slik er levende
undervisning et steg på veien mot danning og ikke bare utdanning.
Makt til å berøre, men også forføre
Det ligger makt i alle mellommenneskelige relasjoner. Jeg har
som lærer makt i undervisningssituasjonen, og det har også
studentene. I lærer-studentforholdet er det jeg som representerer
autoriteten, makten kan brukes positivt og den kan misbrukes. Den
kan brukes til å berøre og til å forføre. Om undervisningen
oppleves som levende, vil den berøre studentene, men den bør ikke
forføre. Forførte studenter vil ikke være dannet etter Hellesnes
sin forståelse (6).
I forføringen ligger muligheter for bedåring, og for blending,
bedrag og forledelse, noe som ikke er et godt utgangspunkt for å
danne bevisste og reflekterte sykepleiere. Studenter som lar seg
blende av undervisningen, blir forført i en slik grad at de ikke
ser noe annet eller noe mer en det de blir vist. De spør ikke hva
som ligger bak eller hvordan saken henger sammen. Undringen viker
for deres blindhet, læreren fascinerer og trollbinder studentene.
De får ikke sett helheten, for utsikten til innsikt er blendet. I
det studentene blir påvirket, forledet til å tro på mine ord,
mister de muligheten til danning. Om jeg manipulerer studentene til
å innta mitt standpunkt ved hjelp av en uekte dialog, blir
studentene forført. Likeså kan de forføres ved hjelp av
kreativitet, underholdning, musikk, poesi, fortellinger og
eksempler, om de ikke selv får anledning til å være undrende,
kritiske, bidra på en ekte måte og komme med innspill til
undervisningen, altså en ekte dialog.
I møtet med studentene i klasserommet kan jeg ta i bruk to
ulike måter å overtale på; overtalelse og overtyding (7). Begge
måter er å påvirke andre, men det er ulike måter å påvirke på. Om
jeg overtaler studentene, bruker jeg overtalelse som en teknisk
metode for å gi studentene kunnskap. Jeg manipulerer studenten til
å ta mitt standpunkt. Relasjonen til studentene blir et
subjekt/objekt forhold og jeg bruker makten til å forføre. Makten
råder, mine ord er sannhet, studentene blir overtalt eller forført
gjennom tilslørt maktbruk ved ukritisk fascinasjon. Overtalte
studenter kan være forførte studenter. I mitt arbeid er det derfor
nødvendig at jeg er klar over min makt til både å forføre og berøre
i levende undervisning. Om undervisningen forfører studentene, vil
kritiske holdninger bli utelatt og den sunne skepsis får lite rom.
Studentene blir ved en slik undervisningsform ikke overtydde, men
overtalte. Om studentene er overtalt, fremmes ikke danning.
Om jeg ønsker at studentene skal bli overbevist, vil jeg
forsøke å fremelske innsikt. Jeg vil overtyde studentene (7). Jeg
vil tilstrebe en ekte dialog med studentene. Ikke for at de skal ta
mitt standpunkt, men for at vi sammen skal utvikle innsikt i saken.
Skjervheim skriver at i en slik undervisning gjelder det for enhver
pris å ikke overtale den andre, men å utvikle sann innsikt (7).
Forholdet mellom meg og studentene blir et subjekt/subjekt forhold,
eller et jeg/du-forhold. Kan jeg gjennom min undervisning overtyde
studentene, forfører jeg dem ikke, men leder dem mot innsikt og
forståelse. Jeg fremmer også slik danningen.
Personorientert profesjonalitet?
Levende undervisning handler om en engasjert lærer som er
villig til å gå studentene i møte slik at de berøres. Engasjementet
ligger både i at læreren som person møter forberedt til
undervisningen, er engasjert som menneske, brenner for tema, våger
å åpne opp for det uventede, og er interessert i studentene. Om jeg
underviser levende, vil jeg være i besittelse av personorientert
profesjonalitet. Martinsen beskriver personorientert
profesjonalitet som å være engasjert i det man holder på med. Man
er villig til å investere noe av seg selv i møtet med den andre, og
at man er forpliktet til å gjøre sitt beste for den man er satt til
å hjelpe (8 s.14).
For lærere som er i besittelse av personorientert
profesjonalitet, gjelder det både å kunne se åpent og liketil,
samtidig som man ser faglig utforskende og vurderende. Jeg vil se
studentene som mennesker som angår meg. Se studentene gjennom et
øye som både er deltagende og utforskende på en gang. Jeg vil bruke
mine sanser og mitt skjønn i møtet med studentene, jeg våger å
engasjere meg som menneske og gå dem i møte. Om jeg innehar
personorientert profesjonalitet vil jeg være villig til å gi noe av
meg selv i møtet med studentene, ikke for å få en gjenytelse, men
fordi jeg føler en forpliktelse til å gjøre mitt beste for dem.
Engasjementet både i sak og person vil prege dette møtet og gjennom
å være deltakere i den samme verden har jeg en forpliktelse.
Forpliktelse til å høre kallet fra den jeg er satt til å hjelpe
(8).
Undervisning er ikke bare noe en lærer gjør, men noe han
er, skriver van Manen (9).
Undervisning er en kunst i seg selv, og krever noe særskilt av
underviseren, mener Eisner (10).
Undervisning bør springe ut fra lærerens hjerte, mente
Comenius (11).
Lærere som er i besittelse av personorientert profesjonalitet,
vil la undervisningen preges av engasjement for faget og
engasjement i studentenes læringsprosess. Jeg vil la studenten tre
frem, og gjøre mitt beste for å lytte etter hva studenten har behov
for i sin læringsprosess. Jeg vil se og sanse; se mer enn det som
først kommer til syne, og se både gjennom et deltagende og
vurderende øye. Undervisningen blir noe jeg er, en kunst i seg
selv. Den springer ut fra mitt hjerte. Gjennom min holdning og
handling vil jeg kunne levendegjøre undervisningen, og studenten
berøres. Slik kan kunnskap vinnes og danning fremmes gjennom de tre
årene studentene er i sykepleierutdanningen.
Og hva gjør vi så?
Studien av hva som kjennetegner levende undervisning er basert
på fortellinger fra sykepleiestudenter i tredje utdanningsår (3).
Det kan videre være interessant å undersøke lærernes oppfatning av
hva de mener kjennetegner levende undervisning. Vil vårt syn på
levende undervisning samsvare med studentenes opplevelse, eller
finner vi sprikende oppfatninger her?
Det kan også være nyttig å få et innblikk i hvorvidt studentene
mener dagens undervisning i høgskolen preges av levende
undervisning.
Forskning på undervisning i klasserommet og utprøving av
levende undervisning slik det har kommet frem i dette arbeidet, bør
fortsette. Å vente med dette vil kunne svekke den kapasitet som
ligger i utdanningsinstitusjonene. Jeg håper mine innspill har gitt
tanker og undringer både sykepleiere, lærere og studenter kan ha
nytte av i sin «verden», og at den kan danne grunnlag for videre
forskning på dette viktige området.
Litteratur
1. Kuven, B. Levende undervisning - hva er det? Tidsskriftet
Sykepleien 2002; 7: 34-37.
2. Kirke- Utdannings- og Forskningsdepartementet. Rammeplan og
forskrift for treårig sykepleierutdanning. Oslo: Norgesnettrådet,
2000.
3. Kuven, B. (2001). Levende undervisning. Hovedfagsoppgave i
helsefag. Bergen: Universitetet i Bergen.
4. Molander, B. Kunnskap i handling. Göteborg: Daidalos, 1993.
5. Aase, KA. Mot skaper tillit, tillit er nødvendig.
Tidsskriftet Sykepleien 2001; 1: 24-25.
6. Hellesnes, J. Ein utdana mann og eit dana menneske. I: Dale,
E.L. Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi. 2.opplag. Oslo: Ad
Notam Gyldendal AS 1997: 79-105.
7. Skjervheim, H. Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi. I:
Dale, E. L. Pedagogisk filosofi. Oslo: Ad Notam Gyldendal AS, 1997:
65-79.
8. Martinsen, K. Øyet og kallet. Bergen: Fagbokforlaget
Vigmostad & Bjørke AS, 2000.
9. van Manen, M. Pedagogisk takt Betydningen av pedagogisk
omtenksomhet. Bergen: Caspar forlag, 1993.
10. Eisner, E.W. The educational imagination. New York:
Macmillian College Publishing Company, 1994.
11. Comenius, J.A. Didacica Magna (1657). Oversettelse Tomas
Kroksmark. Göteborg: Daidalos förlag, 1989.
0 Kommentarer