Trenger tilpasset informasjon
Mennesker med utviklingshemning har mindre ressurser enn folk flest til å takle den store belastningen det er å få kreft.
Det finnes mange problemstillinger rundt personer med
utviklingshemning som får kreft, men i denne artikkelen vil jeg
begrense meg til å ta med det jeg føler er det viktigste, nemlig
informasjon. Mange ønsker å skåne sine pårørende for sannheten.
Ordet kreft skal ikke nevnes. Det er en stor feil. Vi har alle krav
på å få vite sannheten, og vi som er helsepersonell har en stor
oppgave med å forklare pårørende hva vi utsetter pasienten for ved
å ikke fortelle sannheten.
Prosjekt i Vestfold
«Kreft hos eldre mennesker med utviklingshemning» er tittelen
på et pågående prosjekt som blir gjennomført i Vestfold.
Prosjektet er et samarbeid mellom «Utviklingshemning og
aldring», som er en avdeling knyttet til Nasjonalt kompetansesenter
for aldring og helse, og Kreftforeningen, avdeling Vestfold.
Prosjektet er ettårig og er finansiert via midler fra Helse og
Rehabilitering.
Bakgrunnen for prosjektet er at flere personer med
utviklingshemning blir eldre enn tidligere og dermed havner i
risikogruppen for å utvikle kreft. I de siste årene er det blitt
rapportert mange tilfeller av for sent oppdaget kreft.
Personer med utviklingshemning vil ha behov for spesielt
tilrettelagt informasjon om sykdommen og om hva de skal igjennom av
undersøkelser og behandling. Det er ikke tidligere laget noe
informasjonsmateriale som omhandler kreft beregnet på personer med
utviklingshemning, heller ikke til deres pårørende og
personale.
Prosjektet har som mål å gi fagpersoner, pårørende og personer
med utviklingshemning teoretisk og praktisk kunnskap som kan bidra
til god forebygging, behandling, pleie, omsorg og rehabilitering
ved kreft hos voksne og eldre. Ut av prosjektet skal det komme
flere bøker til de ulike målgruppene.
Personer med utviklingshemning
Omlag 1 prosent av landets befolkning har en utviklingshemning
og av disse mottar 21000 kommunale tjenester.
Personer med utviklingshemning er mer ulike enn like. De har
ulike kommunikasjonsferdigheter, og kommuniserer på alternative
måter. Mange har et langt liv i avhengighet av andre, noe som kan
prege deres liv og føre til redusert selvbilde.
Begrepet «psykisk» utviklingshemmet, bruker vi ikke lenger.
Ordet «psykisk» er fjernet, fordi personer med utviklingshemning
ikke trenger å ha en psykisk sykdom.
Målgruppen for prosjektet er eldre med utviklingshemning. Frem
til avvikling av institusjonene i 1991 (HVPU-reformen) levde mange
i en institusjon, hvis de ikke bodde hjemme hos foreldrene sine. Nå
bor de i egne boliger, i ulike bofellesskap eller i omsorgsboliger.
Institusjonslivet har satt spor i mange, og vonde minner kan bli
aktivert under et sykehusopphold.
Eldre med utviklingshemning er sårbare av flere grunner. Siden
de sjeldent blir gift eller får egne barn, har mange lite eller
ingen familie igjen. På grunn av flytting fra institusjoner til
ulike boliger og stadige skiftninger av personale, har de opplevd
mange brutte relasjoner. Mange har redusert evne til problemløsning
og planlegging. De har også redusert evne til abstrakt tenkning og
mindre sosial forståelse og ferdigheter. Mange har også
tilleggshandikap som lammelser, epilepsi, syns- og
hørselsnedsettelse og atferdsforstyrrelser for å neve noe.
Med dette som utgangspunkt har de mindre ressurser enn folk
flest til å takle den store belastningen det er å få kreft.
Forekomst av kreft blant personer med utviklingshemning
I Norge er det ikke forsket på kreft hos personer med
utviklingshemning. Jeg har søkt på Internett etter informasjon om
kreft hos målgruppen, og om noen kreftformer er vanligere enn
andre.
Det er søkt i ulike databaser som AMED, Ovid MEDLINE, EMBASE,
CINAHL, PsykINFO for tidsrommet1996–2007 på blant annet søkeord som
«Learning Disability and cancer». Det er gjort mange undersøkelser
i denne perioden i ulike land. I rapporten «Cancer & people
with learning disabilities.
The evidence from published studies and experience from cancer
services» (1), har forfatterne gått igjennom en rekke undersøkelser
om utviklingshemning og kreft. De finner at det er få eller ingen
av undersøkelsene som har sammenlignet sine utvalg med grupper av
befolkningen uten utviklingshemning, og de er derfor ikke valide.
James Hogg med flere konkluderer med at personer med
utviklingshemning får kreft på lik linje med resten av
befolkningen. Det vil si at antall krefttilfeller øker med
alder.
Det eneste som skiller seg ut fra befolkingen for øvrig er en
overhyppighet av barneleukemi hos barn med Downs syndrom.
I England antar man at cirka en av ti med utviklingshemning dør
av kreft (2), noe som er lavere forekomst en for befolkningen
forøvrig.
Økende levealderalder gjør at personer med utviklingshemning
får kreft hyppigere enn tidligere. Kreftregisteret registrerer ikke
om pasienten har en utviklingshemning, og det er behov for mer
forskning for å gi et bedre grunnlag til å si noe om forekomsten av
kreft i Norge.
Økende alder og aldringsprosessen
En ny norsk undersøkelse viser en kraftig økning av levealder
for personer med Downs syndrom fra 13 år i 1970 til 50 år i 2004.
Andelen av personer med Downs syndrom som blir 40 år og eldre vil
øke med 100 prosent frem til 2045 (3).
For personer med utviklingshemning som ikke har Downs syndrom
er tallene usikre, men graden av utviklingshemning er en viktig
indikator for forventet levealder. Personer med lettere grad av
utviklingshemning har en forventet levealder lik befolkningen, mens
de med moderat til alvorlig grad har 7 til 25 prosent kortere
forventet levealder. Bedre opplæring fra de er små, bedre
boforhold, og bedre medisinsk oppfølging er noen av mange grunner
til et lengre liv.
Hva kan vi om utviklingshemning?
I England har de en egen utdanning som heter «Learning
diasability nurse», på norsk vil det bli «sykepleier for
utviklingshemmende». I Norge har vi atskilt sykepleie- og
vernepleieutdanningen.
Sykepleiere har generelt for lite spesialkunnskap om personer
med utviklingshemning og vernepleiere, tror jeg, kan for lite om
sykdommer og om behandlingsrutiner i helsevesenet. Det er ikke
meningen at ulike yrkesgrupper skal ha spesialkunnskap om andres
spesialfelt, men poenget er at vi må vite nok om hverandre slik at
vi best mulig kan utfylle hverandre i behandling og pleie.
En undersøkelse hvor det deltok 47 sykepleiere som jobber med
palliasjon i England, konkluderer med at det er behov for
spesialkunnskap for å kunne gi god nok sykepleie til personer med
utviklingshemning (5).
Den norske Lægeforening har utviklet et nettbasert gratis kurs
for allmennleger som heter: «Allmennlegens møte med
utviklingshemmende» (6). Her kan hvem som helst logge seg på som
uregistrert bruker og ta kurset. Jeg vil absolutt anbefale dette
også for sykepleiere.
Kreftkoordinator for mennesker med
utviklingshemning
I et forsøk på å gjøre noe med at vi i Norge ikke har
spesialutdannede sykepleiere for å ta seg av mennesker med
utviklingshemning som får kreft, tok jeg kontakt og innledet et
samarbeid med Nina Firing, leder for Palliativt team på
Kreftpoliklinikken ved Sykehuset i Vestfold (SIV), avdeling
Tønsberg.
Hun hadde allerede oppfanget signaler fra en stor Europeisk
konferanse; Congress of the European Association of Palliative
Care, Budapest, Hungary; June 7–9, 2007, om at personer med
utviklingshemning, kreft og palliasjon var satt på dagsorden. Nå er
20 prosent av en kreftsykepleiestilling avsatt til å jobbe som en
«kreftkoordinator for personer med utviklingshemning».
Kreftsykepleieren som har tatt utfordringen har fra før erfaring og
interesse for fagområdet. Jeg har utarbeidet et forslag på en
arbeidsinstruks for denne stillingen som de har godkjent og vil
prøve ut.
Modellen er ennå ikke testet ut i praksis. Siden vi utarbeidet
instruksen har det ikke blitt innlagt noen pasienter innen denne
kategorien. Målet med stillingen er å bedre kvaliteten på
behandling og pleie til pasienter med utviklingshemning. En slik
stilling vil også avlaste annet personale i avdelingen hvor
pasienten er innlagt.
Informasjon om sykdom og prognose
I artikkelen «People with intellectual disabilities and their
need for cancer information» av Irene Tuffrey-Wijne med flere(7),
refereres det til en rekke undersøkelser som viser: «Uten
informasjon, er det ikke mulig for mennesker som har fått kreft å
bli fullstendig involvert i egen behandling og pleie» og videre:
«det er ingen grunn til å tro at personer med utviklingshemning har
noe mindre behov for informasjon enn befolkningen for øvrig».
De må få en sjanse til å kjempe mot sykdommen eller å forberede
seg på en forestående død på sin måte. Unnlater vi å fortelle dem
sannheten gjør vi et overgrep mot dem.
Alle som har jobbet med kreftpasienter vet hvor vanskelig det
er å informere om kreft. Det er enda vanskeligere å informere
personer med utviklingshemning om deres kreftsykdom. Helsepersonell
må jobbe tett med den eller de som kjenner pasienten best for å
legge opp en strategi for hvordan formidle budskapet på best mulig
måte.
Bøker
Prosjektet har resultert i to billedbøker, en til menn og en
til kvinner, som viser gangen fra besøk hos fastlegen ved mistanke
om sykdom og frem til vedkommende er ferdig behandlet for kreft.
Bøkene innholder fotografier og enkel tekst. De er beregnet for
sykehus, legekontor, bofellesskap og så videre. De kan brukes for å
forberede seg på en sykehusinnleggelse, under en sykehusinnleggelse
for å forklare prosedyrer eller undersøkelser, eller etter en
behandlingsperiode for å bearbeide opplevelser.
Bøkene er utarbeidet i tett samarbeid med personer med
utviklingshemning, og de stiller som fotomodeller. Det er brukt
profesjonelle fotografer og eksperter på det å formulere enkel
tekst. Bøkene kan lastes ned fra www.aldringoghelse.no eller
bestilles fra Nasjonalt kompetansesenter for aldring og
helse.
Litt senere i år kommer det en bok om kreft som er beregnet for
pårørende og fagpersoner. Den vil inneholde litt generell kunnskap
om kreft og mest om det som er spesielt i forhold til kreft hos
personer med utviklingshemning. Temaer boken vil dekke er
informasjonsbehov, hvordan kommunisere om kreft, det å være
pårørende, hvordan oppdage sykdom, informert samtykke og
samtykkekompetanse, smerter og smertelindring.
Torsdag 10. april 2008 arrangeres en dagskonferanse om temaet i
Kreftforeningens lokaler i Oslo.
Litteratur
1. Hogg J, Northfield J, Turnbull J. Cancer & people with
learning disabilities.The evidence from published studies and
experience from cancer services.
Worcestershire, United Kingdom: British Intitute of Learning
Disabities; 2001. Report No.: ISBN 1 902519 73 6 Contract No.:
Document Number|.
2.
http://www.intellectualdisability.info/mental_phys_health/cancer_id.htm,
28/11-07.
3. Larsen, FK., Kirkevold, Ø. (2008) The aging population of
persons with Down syndrome in Norway. Journal of Policy and
Practice in Intellectual Disabilities. 5: 26 - 27. .
4.
http://www.downsyndrom.no/sitefiles/1/Kopi-Aldringsprosessendo.pdf,21/11-07.
5. Tuffrey-Wijne I, Hollins S, Curfs L. Supporting patients who
have intellectual disabilities: a survey investigating staff
training needs. Int J Palliat Nurs 2005 Apr;11(4):182-8.
6. http://lupin.legeforeningen.no/, 2/1-08.
7. Tuffrey-Wijne I, Bernal J, Jones A, Butler G, Hollins S.
People with intellectual disabilities and their need for cancer
information. Eur J Oncol Nurs. 2006
Apr;10(2):106-16.
0 Kommentarer