Vi i Arbeidshelse NSF ble dessverre ikke overrasket av nyhetssakene om manglende pauserom og sykehus som må rive vegger. Dette har vi sett før: skinnprosesser der verneombud, tillitsvalgte og bedriftshelsetjenesten tilsynelatende blir invitert med. Da handler det ikke om å påvirke eller medvirke i praksis, men for at det skal kunne dokumenteres. I realiteten blir innspill høflig notert og i praksis ignorert.

Resultatet kommer senere. Noen ganger kjapt. Andre ganger på sikt i form av slitasje, frustrasjon, sykefravær og dyre ombygginger. Summa summarum er disse skinnprosessene en oppskrift på hvordan man kan kjøre helsen til helsepersonell i grøften.

Arbeidsmiljøbelastning rammer kvinnedominerte yrker

Det er ikke tilfeldig hvem som rammes. Kvinnedominerte arbeidsplasser som helse, omsorg og pleie har gjennomgående høyere arbeidsmiljøbelastninger samlet sett. Likevel er det nettopp her vi gang på gang ser at lovpålagte HMS-tiltak nedprioriteres når bygg skal planlegges.

Dette handler ikke bare om ergonomi og tunge løft. Det handler om psykososialt arbeidsmiljø. Vi snakker om høye emosjonelle krav, relasjonelt ansvar og mindre handlingsrom. Mange ganger kombineres dette med krevende turnuser som kan gå på helsen løs. Det er dermed helt nødvendig å dekke behov for restitusjon. Om å ha steder å trekke seg tilbake etter krevende møter med pasienter, pårørende, kriser, død og lidelse.

Likevel er pauserom eller tilfredsstillende arbeidsrom/kontorplasser ofte det første som skjæres ned på eller fjernes når kvadratmeter skal spares.

Pauserom fremmer helse og forebygger slitasje

Pauserom er ikke trivselstiltak. Det er HMS i sin mest fundamentale form. For yrker med høye emosjonelle krav er det helsefremmende, og helt nødvendig, å ha arealer der man kan:

• lande, lade og puste ut etter krevende situasjoner
• snakke med kolleger i konfidensialitet uten tilhørere
• gi og få kollegastøtte
• være menneske og ikke bare en profesjonell yrkesrolle

Dette er rom bak sceneteppet. Rom der det som ikke kan tas i korridoren, faktisk kan få plass. Rom som forebygger utbrenthet, sekundærtraumatisering og emosjonell slitasje.

Når slike rom for fysisk og psykisk ivaretakelse mangler, flyttes belastningen inn i kroppen. Og regningen kommer til individene senere i form av sykefravær, turnover og tap av kompetanse. 

Bedriftshelsetjenesten ignoreres i planleggingen

Bedriftshelsetjenesten skal ifølge lovverket være en sentral aktør i planlegging av arbeidsplasser. Vi skal bidra med risikovurderinger, forebygging og helsefremmende tiltak. Som det står på Arbeidstilsynets sider: «Når dere planlegger et nybygg, bruksendring eller bygningsmessige endringer, skal bedriftshelsetjenesten (BHT) bistå i planleggingen.» Likevel blir BHT ofte brukt som et stempel i protokollen og ikke som en reell premissgiver.

Når arkitekturen allerede er besluttet, hjelper det lite å påpeke at pauserommene er for små, for få eller plassert slik at de i praksis ikke kan brukes.

Helse kan ikke «legges til» i etterkant. Den må tegnes inn fra start.

Korttenkte byggebeslutninger skader helsen

Et helsebygg skal stå i 30, 40, kanskje 50 år. Menneskene som jobber der, skal holde, dag etter dag, år etter år. Likevel er det ofte kortsiktige budsjett og estetiske hensyn som vinner over kunnskap om arbeidsmiljø. 

Det er dyrt å bygge feil. Men det er langt dyrere å bygge slik at helsen går tapt. Vi må slutte å late som om HMS handler om prosedyrer alene. HMS er også vegger, rom, lys, stillhet. Steder der ansatte kan være hele mennesker.

Å sikre gode pauserom i kvinnedominerte yrker er ikke særbehandling. Det er likestilling i praksis. Det er på tide at vi begynner å ta det på alvor.