De siste årene har Norge åpnet nye sykehus med fanfarer, høytidelige taler og kongelig tilstedeværelse. Milliarder investeres i moderne bygg, og våre folkevalgte understreker gjerne at helsevesenet aldri har hatt mer penger.

Likevel hører vi det samme igjen og igjen: Bemanning koster. Det er roten til alt vondt, skal vi tro politikere og foretaksledelse. Bemanning er noe det skal spares på. Vi får ikke leie inn vikarer når ansatte blir syke. Vi får ikke erstatte dem som går av med pensjon. De som står igjen, kan vel bare løpe litt fortere? Jobbe litt mer? Strekke seg litt lenger?

Kravene øker mens støtten bygges ned

Samtidig øker kravene. Vi skal «produsere» mer. Ta inn flere pasienter. Gjøre flere oppgaver parallelt. Overta andres funksjoner.

For hvem trenger egentlig vaktmestere, renholdere, portører og IKT-arbeidere i et moderne sykehus? Det kan vel legene og sykepleierne håndtere selv. De er jo så flinke. De kan jo alt.

Når nye sykehus planlegges, kan man også spare penger på å droppe reell brukermedvirkning. Det er jo en grunn til at helsepersonell ble helsepersonell. La arkitektene tegne. La entreprenørene bygge. Så kan helsepersonellet få «kose seg med pasientene».

At intensivrommene blir for små. At antall sengeplasser ikke står i forhold til behovet. At de som skal ha oversikt i akuttmottak, ikke ser det som skjer.

Det er vel detaljer. Det kan vi bygge om senere. Det er jo billigere.

Arbeidsforholdene presses til folk forsvinner

Pauserom? Trenger vi det? 

Helsepersonell jobber jo når de er på jobb. Kanskje vi kan løse pauseutfordringen ved å bygge sykehus der det ikke finnes ordentlige pauserom. Da slutter de kanskje å mase. De kan vel spise brødskiven sin sammen med pasientene. Kanskje spille et slag kort mellom blodprøver og hjertestans.

Multifunksjonsrom er jo genialt – her kan man både hvile og jobbe samtidig.

At dette bidrar til at ansatte blir syke. 
At erfarne medarbeidere går av tidlig. 
At unge ikke søker seg til yrket.

Det er kanskje ikke så nøye.

La oss bare fortsette å redusere bemanning i sykehusene. Til slutt slipper vi å bygge nye. Vi kan frigjøre enorme menneskelige ressurser til andre formål. Det aller mest kostnadseffektive hadde selvfølgelig vært om pasientene sluttet å bli syke.

Beslutningene deres rammer oss alle

Kjære statsminister. Kjære helseminister. Kjære partiledere og folkevalgte:

Nye og moderne sykehus gir ikke bedre pasientbehandling dersom det ikke finnes ansatte som kan arbeide der. Flotte bygg hjelper lite dersom de ikke er tilpasset pasientenes og de ansattes faktiske behov.

Pasienter får ikke hjelp av å stå i kø. Og vi ansatte får ikke hjulpet dem dersom vi ikke blir hørt.

Beslutningene dere tar, får direkte konsekvenser – for dere selv, for deres barn, for deres foreldre, for deres venner.

Vi er ikke et politisk slagord. 
Vi er ikke en budsjettpost. 
Vi er mennesker.

Behandle oss deretter.