Jeg arbeider som sykepleiefaglig leder i Norge, i en helsetjeneste preget av trygghet, demokrati og høy tillit. Jeg har tilgang til moderne utstyr, tydelige retningslinjer og et system som beskytter både pasienter og helsepersonell.

Samtidig sitter sykepleierkolleger i Iran fengslet. Ikke fordi de har brutt yrkesetiske retningslinjer. Men fordi de fulgte dem.

Disse sykepleierne behandlet pasienter som ble fraktet til sykehus etter å ha blitt skutt av iranske myndigheter. De stanset blødninger, ga akutt helsehjelp og reddet liv. Dette risikerer de nå lange fengselsstraffer for – og i enkelte tilfeller dødsdom.

Jeg kjenner dem ikke personlig, og jeg har aldri arbeidet sammen med dem. Likevel er de mine kolleger i kraft av profesjonen vi deler. Sykepleie er et fag bygget på universelle etiske prinsipper, uavhengig av landegrenser, politiske systemer eller maktstrukturer.

Faget står likt, men systemene beskytter oss ulikt

Som sykepleiere lærer vi at helsehjelp skal gis etter behov og ikke etter politisk tilhørighet. Dette er selve grunnmuren i profesjonen. I Norge er dette beskyttet av lovverk, menneskerettigheter og demokratiske institusjoner. I Iran blir det samme faglige ansvaret tolket som politisk motstand. Jeg anser forskjellen ikke i faget, men i systemet. 

I Norge er det utenkelig at helsepersonell straffes for å behandle skadde pasienter. Tvert imot er det en juridisk og etisk plikt. Når sykepleiere i Iran fengsles for å redde liv, er det ikke bare et angrep på enkelt individer. Det er et angrep på hele helseprofesjonen.

Min bakgrunn gjør kontrasten umulig å ignorere

Jeg har tilknytning til både Norge og Iran. Det preger meg, både som menneske og som fagperson.

Forskning på minoritetsstress og tokulturell identitet beskriver hvordan mennesker med røtter i flere samfunn ofte lever med en vedvarende indre spenning. Man forholder seg samtidig til ulike verdier, normer og forventninger, ofte med sterk lojalitet i begge retninger. Dette kan føre til konstant årvåkenhet, sorg, skyldfølelse og maktesløshet.

For meg er ikke dette bare teori. Det er hverdagen min.

På jobb i Norge leder jeg fagutvikling, kvalitet og pasientsikkerhet. Jeg deltar i forbedringsprosjekter, veileder ansatte og tar beslutninger som påvirker pasientbehandling. Samtidig vet jeg at sykepleiere i Iran, som handler ut fra det samme faglige kompasset, risikerer livet for å gjøre jobben sin. Kontrasten er brutal, og den er umulig å legge fra seg.

Når sykepleiere straffes, utfordres hele profesjonen

Når sykepleie kriminaliseres, settes hele profesjonens etiske fundament i spill. Dersom helsepersonell må vurdere egen sikkerhet før de gir akutt helsehjelp, har vi beveget oss bort fra alt sykepleiefaget står for. Dette reiser også et ubehagelig, men nødvendig spørsmål for oss i Norge: 

Hva hadde vi gjort dersom demokratiet ikke var en selvfølge?

Hva hvis det å gi helsehjelp ble tolket som en politisk handling?

Hva hvis lojalitet til faget sto i direkte konflikt med statens krav?

For sykepleiere i Iran er ikke dette hypotetiske spørsmål. Det er deres virkelighet.

Profesjonen forplikter oss til å vise solidaritet

Som sykepleiere snakker vi ofte om verdier, etikk og ansvar. Da må vi også våge å rette blikket utover vår egen trygge arbeidshverdag. Solidaritet i profesjonen kan ikke være betinget av geografi.

Dette handler ikke om partipolitikk. Det handler om retten til å utøve sykepleie uten frykt for represalier. Om retten til å redde liv uten å risikere sitt eget.

Som sykepleierfaglig leder har jeg ansvar for kvalitet og pasientsikkerhet i min egen organisasjon. Som sykepleier har jeg også et ansvar for å bruke stemmen min når faglige kolleger fengsles og dømmes for å gjøre jobben sin.

Jeg bærer tryggheten her og ansvaret der

Sykepleie er ikke noe jeg legger igjen på jobb. Det er tett knyttet til hvem jeg er som menneske. Jeg kan ikke ta tryggheten i norsk helsetjeneste for gitt uten samtidig å erkjenne prisen andre betaler for å utøve det samme faget under helt andre forhold.

Mitt hjerte er hos sykepleierne som sitter bak fengselsmurer fordi de reddet liv.

Og min stemme vil ikke tie.