For i det jeg blar i dagens papirutgave, som ligger brettet ut på spisebordet, så skrives det side opp og side ned. Om ledere. Om direktører. Om de som er på toppen. De som snakker i store linjer – om handlingsplaner og strategier – som høres så store og flotte ut at de selv føler seg likedan. 

Og når året er omme møtes de til en eller annen tilstelning, der de hylles med priser og premier for alt de har fått til. Men hvorfor? Hvorfor er det sånn? For er det egentlig de som har fått til det som eventuelt er oppnådd? 

Hvorfor nevnes de aldri?

Det er mulig jeg har blitt helt nedsnødd av vinterværet, men jeg klarer bare ikke å ta det innover meg. 

For jeg vet så altfor godt hvilken jobb som gjøres på det såkalte gulvet. Hver eneste dag ser jeg kolleger som fortjener all oppmerksomhet de kan få. Som utfører hjerte- og lungeredning når overdosen rammer. Som steller med sår som er så åpne at mannen i gata ville kjent på kvalme bare ved å se på det. 

Jeg ser kolleger som sørger for at utsatte mennesker får den omsorg og trygghet de fortjener mer enn noen. Som står i situasjoner som er så kritiske at bare hverdagsheltene kan håndtere dem. Og de jobber over alt. På sykehus. På institusjoner. På steder der de fleste får den hjelpen de trenger. 

Så hvorfor nevnes de aldri? 

Sånn vil det fortsatt være

Hvorfor deles det ikke ut medaljer til de som faktisk fortjener det? For når ser du en sykepleier, eller en miljøterapeut, eller en renholder, stå på scenen og motta hyllesten fra et publikum full av beundring? 

Når ser du blitsregnet hagle fra ivrige journalister som allerede har forberedt morgendagens overskrifter? Aldri. I beste fall veldig sjeldent. Og sånn vil det fortsatt være. 

For de på toppen vil alltid være de som står øverst på seierspallen. Også i arbeidslivet. Så jeg får bare bla videre i avisen og drikke siste rest av kaffen. Og kanskje skal jeg til og med bevege meg ut i snødrivet, der miljøterapeuter, sykepleiere og renholdere er på vei til jobb for lenge siden.