Jeg ser ledelsen bygge fasade mens pasientene faller mellom stolene
Når helsetjenesten blir topptung og fasaden viktigere enn menneskene, mister vi det som gir sykepleien og omsorgen mening.
I mange år har vi blitt fortalt at høy lønn til ledere gir bedre styring og bedre resultater. Men det er ikke sant. Helsetjenesten er ikke et konsern. Den kan ikke måles i profitt og bonuser. Den måles i menneskelighet, og den fremste verdien er menneskene.
Likevel ser vi hvordan lederlønningene stiger – og med dem avstanden til menneskene på gulvet og til pasientene. Det ansettes kommunikasjonsdirektører og -rådgivere for å sikre fasaden utad. Ikke for å ta vare på pasientene eller dem som faktisk gjør jobben.
Millioner brukes på advokater, konsulenter og kommunikasjonsrådgivere – penger som burde gått til omsorg, trygghet og fagfolk. For hvis folk ble behandlet rettferdig og med respekt, ville det knapt vært behov for så stort fasadeapparat.
Lederne mister kontakten med virkeligheten
Fra organisasjonslæren vet vi at foretak som over tid blir topptunge, før eller siden faller eller går konkurs. De overlever ikke fordi de mister kontakten med grunnplanet. Og det er nettopp det som skjer i helseforetakene våre. De har blitt topptunge.
Men helseforetakene kan ikke slås konkurs og starte på nytt. De må driftes videre – med alt og alle som står i det. Derfor må vi sammen våge å se ærlig på hva som har gått galt, og finne veien tilbake til de opprinnelige verdiene: menneskelighet, åpenhet og ansvar for hverandre.
Men hvem skal rydde opp? Lederne som selv sitter i toppen? Det blir som å sette bukken til havresekken. De vokter hverandres posisjoner og lønninger, og systemet får vokse videre – på bekostning av pasientene.
Fryktkulturen vokser
Når makt og prestisje belønnes over verdighet og ansvar, åpnes døren for dem som søker posisjon, ikke mening. Da vokser fryktkulturen frem. Den som holder folk tause – som skyver ut de kloke og de modige. De som taler sannhet når det koster.
Vi må våge å innrømme at feil skjer. For alle fagfolk – leger, sykepleiere, bioingeniører, farmasøyter, renholdsarbeidere, radiografer og mange flere – er mennesker, ikke maskiner.
Når vi erkjenner feil og lærer av dem, styrker vi tilliten og kvaliteten. Når vi skjuler dem for å beskytte en fasade, mister vi sjelen i det vi bygger.
Dette handler ikke bare om lønnspolitikk. Det handler om moral, etikk og menneskesyn. Når frykt, fasade og prestisje styrer helsetjenesten, forvitrer selve meningen med den.
Verdiene må få styre
Helsevesenet ble ikke bygget på lønnsnivåer og ledertitler, men på troen på at vi hører sammen, og at vi har ansvar for hverandre.
Jeg skriver dette som en som har sett innsiden av systemet og snakket med mange som har våget å si ifra – mennesker som ønsket endring, men i stedet ble møtt med stillhet, frykt og sanksjoner.
Likevel tror jeg fortsatt på helsetjenestens kraft når verdiene får styre. Vi skylder pasientene, fagfolkene og fremtidens helsevesen å bygge på tillit og åpenhet – ikke på frykt og fasade.
4 Kommentarer
Ann
,Du setter navn på noe av det jeg har tenkt vil bli veldig problematisk med avviklinga av helseforetaksmodellen. Det er dette topptunge, godt betalte sjiktet som skal organisere sin egen avgang - det sier seg sjøl at de kommer til å ha fokus på å beholde godene sine framfor å legge til rette for en bedre modell der de virkelige verdiene blir prioritert.
Det kommer til å bli et blodbad.
Beate
,Takk for et modig og viktig innlegg. Du beskriver et helsevesen som mange kjenner igjen, der frykt og fasade har fått for stor plass. Når lojalitet måles i taushet i stedet for faglighet og samvittighet, mister vi både menneskene og meningen bak arbeidet.
Det er vondt å se hvordan de som faktisk står nærmest pasientene blir overhørt, mens toppledelsen stadig får høyere lønn og flere lag av rådgivere til å beskytte seg mot kritikk. Helsevesenet trenger ikke flere «strategier for omdømmebygging», det trenger ærlighet, trygghet og ledere som tør å stå i virkeligheten sammen med sine ansatte.
EH
,Helt enig med det som står i denne artikkelen.
Det er bare å si det som det er. Vi har innkompetente direktører i Helseforetakene, som viser dårlig dømmekraft, og manglende evne til å lytte nedover. I tillegg kan jeg ikke like dette griske hemmelighetskremmeriet omkring egen lønn og sluttpakker. Det er noe som skurrer her, når en kommunikasjonsdirektør tjener mer enn en hardtarbeidende gastrokirurg med maks ansinnitet!?
Og hvor ble det av den faglige oppdateringen i spesialisthelsetjenesten?
Her må sykepleiere kurses på fritiden, og nektes da timer i banken for det. Tenk, at slik er det blitt?
Man må kontakte jurist for å få de tilleggene og lønna man har krav på. Bare rot fra A-Å.
Man er rett og slett nødt å være organisert med tilgang til juridisk bistand for å kunne jobbe i norske offentlige helseforetak. Det er oppstått en fryktkultur, og redsel for å si fra når ting går over stokk og stein, med fare for liv og helse. Det eneste man da kan gjøre er å melde avvik dersom akutte situasjoner med fare for liv og helse skyldes mangel på personell for handtering. Altså ett ledelsesansvar. Ellers kan man desverre som sykepleier bli ansvarligjort dersom det går galt. Med andre ord en ekstra stressfaktor, jeg vet eksisterer på travle sengeposter.
Man skal heller ikke stille spørsmål til merkelige tiltak som åpenbart ikke er til pasientenes beste. Da er man negativ. Og selv om man ikke er det, føler man seg som ei "vorte på nesen". Altså man tier, som i etthvert diktaturstyre.
Snakker vi om demokratiske Norge?
Og pasientsikkerhet her og der?
Her må det en offentlig opprydding til, der jeg forventer at Helseministeren gjør mer enn bare å smile og beklage. Har topplederne gitt seg selv lønnsøkninger dem ikke har krav på, så bør dette kreves tilbakebetalt. Kanskje kan noen av helsetilbudene gjenopprettes med det.
Og helseministeren med sin erfaring fra privat nærinsliv, ser jo kanskje at det ikke er god økonomi å selge unna helsetjenester til det private for dobbel pris, samtidig som man lar helseforetakenes direktører legge ned de samme tilbudene i det offentlige. Eks. psykiatri, kreftbehandling. I tillegg til nedskjæring av stillinger, som er en gavepakke med kompetanse til det private. Og attpåtil fører til kostbar vikarbruk med varierende kvalitet i det offentlige, fordi både sykepleiere og leger/overleger blir utbrent av å jobbe under slike forhold.
Verdifull og kostbar kompetanse forsvinner.
Bruk oljefondet til å invistere i offentlig helsekompetanse, lønn og tilbud!
Offentlig kontroll av hva toppledelsen i Helseforetakene gjør er helt nødvendig, for her er det ingen tillit lengre. Hverken til vurderingsevne, ærlighet, demokrati og kompetanse.
Heidi Grande
,Full støtte til det som beskrives her og til kommentarene. Like tragisk er det at politikerne stort sett fraskriver seg ansvaret og forsvarer det bestående, fremfor å anerkjenne fakta og ta ansvar for å redde det synkende offentlige helseskipet.
Alle politikerne er enige om at Forsvaret og den generelle beredskapen skal styrkes i Norge. Hvorfor er ikke politikerne tilsvarende opptatt av beredskapskapasiteten i helsevesenet, siden helsevesenet ikke en gang fungerer tilfredsstillende uten kriser, katastrofer og krig?