Forhåndssamtaler kommer ofte for sent – når pasienten allerede er for svekket til å delta. Denne samtalen må starte mens pasienten fortsatt kan uttrykke sine ønsker, noe også forskning ved NTNU og VID vitenskapelige høyskole støtter opp under. 

Jeg mener at samtalen bør skje allerede når pasienten får en alvorlig diagnose og ikke først når de flytter inn på sykehjem.

Helsevesenet venter for lenge

Når forhåndssamtalen utsettes til pasienten kommer på sykehjem, er det ofte for sent. Mange pasienter er da kognitivt svekket og ikke i stand til å uttrykke sine egne ønsker om behandling og livets slutt. Dermed blir samtalen i praksis en dialog mellom helsepersonell og pårørende, heller enn med pasienten selv.

I slike tilfeller handler samtalen gjerne om praktiske forhold og informasjon fra helsepersonell, og sjelden om hva pasienten egentlig ønsker for resten av livet sitt. Pasientens stemme risikerer å forsvinne i systemet.

Jeg mener at dersom vi starter forhåndssamtalen tidlig – allerede ved alvorlig diagnose – får både pasienten og familien tid til å forberede seg, reflektere og formidle ønsker mens pasienten fortsatt kan delta aktivt. Da kan vi planlegge omsorgen på en måte som ivaretar pasientens verdighet og ønsker – i stedet for å måtte gjette når det er for sent.

Samfunnet unngår fortsatt å snakke om døden

Døden er fortsatt et tabu i samfunnet. Mange familier har aldri snakket om den – ikke rundt middagsbordet og heller ikke i møte med helsevesenet.

Som helsepersonell må vi tørre å ta disse samtalene. Vi må bygge en kultur der det å snakke om døden er en naturlig del av livet.

Samtidig må helsevesenet utvikle et system som gir helsepersonell både tid, mulighet og trygghet til å gjennomføre slike samtaler. Uten støtte, kompetanse og rom for refleksjon vil ikke forhåndssamtalen bli den verdifulle prosessen den er ment å være.

Først når både pasient, pårørende og helsepersonell får snakke åpent om livets slutt, kan vi sikre at pasientens ønsker og verdighet blir ivaretatt i tide.