For meg vekker denne dagen også minner om konkrete møter fra sykepleierhverdagen.

Hun sto i døren til vaktrommet, fortvilet og sint. Moren lå for døden, og hun sa: «Kan dere være så snille og dempe dere?» Hun skjønte ikke hvordan vi kunne le og hygge oss mens et menneske var i ferd med å dø på naborommet. Jeg husker at jeg skammet meg. For oss var dette en del av en vanlig vakt. For henne var det et av livets mest sårbare og vanskelige øyeblikk.

Denne episoden, og mange, mange andre, ble med meg i årevis. Senere skulle pårørende bli et av mine kjerneområder i forskningen, i kombinasjon med personsentrert praksis. Jeg ønsket å forstå hva det egentlig innebærer å være pårørende, og hvordan vi som helsepersonell kan møte og ivareta dem på en bedre måte.

Pårørende skjuler egne utfordringer

I mitt doktorgradsarbeid har jeg intervjuet mange pårørende. Jeg hadde ventet å møte sinte og utslitte mennesker, fulle av frustrasjon. I stedet ble jeg møtt med kaker, kaffe og vennlige smil, og mennesker som ga inntrykk av at det å være pårørende var en enkel sak. 

Men gjennom historiene til de pårørende kom også en annen virkelighet frem: En sønn fortalte om moren som kunne ringe ham 30 ganger daglig. Han sa: «Noen ganger får jeg bare lyst til å knuse den telefonen.» En annen mann på 92 år beskrev kona som hver eneste dag ønsket å gå ut på veien, bli overkjørt og dø. Hver eneste dag. Likevel sa han: «Nei da, ellers har vi det jo ganske bra. Vi kan ikke klage.» 

Disse historiene illustrerer et mønster jeg så igjen og igjen: Pårørende lever med store utfordringer og en hverdag fylt av krav og belastninger, men toner ofte ned sin egen situasjon og egne behov.

Helsepersonell misforstår pårørendes engasjement

På den andre siden står vi som helsepersonell. Som sykepleier og gjennom forskning har jeg sett hvordan pårørende ofte beskrives som krevende, masete eller rett og slett i veien. Det er ikke rart: Arbeidshverdagen er presset og forventningene mange. Men for pårørende handler det sjelden om å være vanskelig. Bak de fleste som stiller «for mange» spørsmål, står en person som prøver å ivareta den som betyr aller mest. 

Pårørende er ikke en homogen gruppe. Det kan være en datter som prøver å balansere jobb med å følge opp en far med demens. En ektefelle i ventesorg. Eller en forelder til et sykt barn som lever med konstant bekymring og et uavklart fremtidshåp. Felles for dem er at de ofte lever med store belastninger når de møter helsevesenet. De ønsker verdighet, trygghet og gode rammer for den de er glad i. Da er det ikke rart at stemmen blir høy, eller at spørsmålene blir mange.

Personsentrert praksis setter mennesket foran rutinen

Personsentrert praksis løftes ofte frem som et ideal i sykepleie. Det handler om å møte mennesker som unike personer, ikke bare som pasienter med en diagnose eller som pårørende med en oppgave. Alle som er del av omsorgsrelasjonen, skal bli sett, lyttet til og anerkjent. Pårørende er derfor ikke bare en ressurs vi kan bruke for å avlaste helsevesenet, men personer med egne behov, erfaringer og grenser som må ivaretas.

I helse- og omsorgstjenestene finnes ulike verktøy for å kartlegge pårørendes behov. De kan være nyttige, men både min og andres forskning viser at det som virkelig betyr noe for pårørende, er kontakten med et medmenneske. Når vi reduserer kontakten til skjemaer og rutiner, risikerer vi å overse det de egentlig trenger: anerkjennelse, dialog og støtte.

Pårørendedagen minner sykepleiere om å anerkjenne pårørende

Pårørendedagen bør minne oss sykepleiere om å se pårørende, ikke som en belastning i en travel hverdag, men som mennesker i en ofte krevende livssituasjon. Når vi anerkjenner og lytter til dem, styrker vi ikke bare pårørende, men også pasienten og kvaliteten på omsorgen vi gir. Og vi bygger et helsevesen som er litt mer personsentrert.

Neste gang du møter en pårørende som virker krevende, så stopp opp et øyeblikk, se dem i øynene og spør: «Hvordan går det med deg?» Svaret du får, kan åpne for en helt annen forståelse av situasjonen.