Regjeringen har nedsatt et «helsereformutvalg» som skal utrede behovene for å endre helsetjenesten. Målet er å oppnå en bedre tjeneste som gjør den til et førstevalg for befolkningen. Oppgavefordelingen mellom kommuner og regioner er del av arbeidet, samt hvordan private aktører kan brukes. Rapporten skal levere sin rapport innen 1. november 2026. 

Den offentlige helse- og omsorgstjenesten må styrkes slik at det er attraktivt å arbeide i tjenesten. Pengebruken og arbeidsgiverpolitikken må endres. Det skal ikke lønne seg å bruke penger på et stort antall kostbare lederstillinger og konsulenttjenester, blant annet kommunikasjonstjenester. 

En større del av pengene Stortinget bevilger må kanaliseres til «klinikken» og til bemanningen. Store kapitalkostnader må skilles fra driftskostnader for å kunne få en forutsigbar drift som gjør at lovkrav kan oppfylles. Det er avgjørende for å få en forsvarlig helsetjeneste med et sunt arbeidsmiljø at ansatte og deres innovative kraft brukes aktivt i styringen av virksomheter, som kompetansevirksomheter.

Utviklingen med å kutte døgnplasser må snus

Vilkårlig nedbyggingen av spesialisthelsetjenesten må stanses, og antallet døgnplasser må økes. Innenfor psykisk helsevern er antallet halvert siden helseforetaksordningen trådte i kraft. Antallet selvmord mens pasienter venter på hjelp er for høyt og har ført til utbetalinger fra pasientskadeordningen.

Landets beredskap, herunder helseberedskap, bør ikke lenger overlates til en sykehusdirektør som kutter for å håndtere kapitalkostnader. Helseforetakssystemet må endres. Riksrevisjonen har gjentatte ganger pekt på svikt i systemene, blant annet at styrene ikke tar sitt ansvar når ledere ikke fungerer og at det ikke er nødvendig risikostyring for å redusere risikoen for pasienter, ikke er på plass.

Samhandlingsreformen førte til et økt press på kommunene og at pasienter i større grad har blitt kasteballer mellom sykehus og kommunene. Ordningen med utskrivningsklare pasienter må revurderes med mål om å redusere risikoen ved at pasienter skrives ut for tidlig.

Norge må ta i bruk nye metoder raskere

Det særnorske systemet med godkjenningen av nye metoder, må endres. Vi må ha som mål at befolkningen skal kunne nyte godt av innovative metoder så snart som mulig, i likhet med våre naboland. Generelle vedtak om nye metoder kan ikke erstatte individuelle rettigheter, slik også Stortinget forutsatte i kompromisset om nye metoder. 

Helsereformutvalget bør ikke basere seg på at ressurser skal flyttes fra en hardt presset spesialisthelsetjenesten til mål som forebygging, eller at foretakene skal styre deler av kommunehelsetjenesten. Tidligere helsedirektør Torbjørn Mork advarte mot et overdrevent fokus på forebygging og viste til at dette i realiteten innebærer at ressurser flyttes fra de syke til de friske. Prioriteringsbegrepet benyttes for snevert i helsetjenesten. 

Helsereformutvalget bør vurdere ressursbruken i en større helhet og der samfunnsnytte tas med. Vi ser at erstatningsutbetalinger nå er på over 1 milliard, og stadig flere får erstatning for at det ikke gis hjelp i tide. I tillegg viser dette seg ved kostnader til ytelser fra Nav. 

Den norske befolkningen har krav på at ressursbruk er forsvarlig og at det planlegges for en helsetjeneste som står seg – i møte med dagens og fremtidens behov.

Staten må sørge for bedre klagerettigheter og åpenhet om forvaltningspraksis

Det må foreslås effektive klage- og rettsmidler på det som er viktigst for befolkningen: retten til nødvendig og forsvarlig helsehjelp og beskyttelse mot ulovlig tvang. Norge ble dømt i den Europeiske menneskerettsdomstol i oktober 2024 for ikke å ha overholdt retten til liv og for mangler når det gjelder rettsmidler og pårørendes klagerett. 

Det må være enklere å bringe saker inn for domstolene som gjelder at nødvendig helsehjelp ikke blir gitt. I dag ligger ikke forvaltningspraksisen hos statsforvaltere åpent, og det tar for lang tid å bruke domstolene som et korrektiv til forvaltningen. 

Bemanningskrisen burde vært møtt med tiltak

Vi kan forvente full åpenheten om hvordan helse- og omsorgstjenesten styres. Helsereformutvalget må basere seg på fakta for å kunne oppnå målrettede endringer. Helsepersonellkommisjonen (NOU 2023: 4) gjorde ikke dette da det mente at det var nok sykepleiere, leger og så videre. Tallgrunnlag var både ufullstendig og feil, ifølge SSB. Pasient- og brukerombudene trakk frem i sin årsmelding for 2024 en betydelig bekymring over at det allerede er en bemanningskrise. 

Dette førte til at forslagene manglet et grunnlag og med risiko for ytterligere nedbygging av bemanning og at flere slutter.

Helsepersonellkommisjonen skapte en illusjon om at flere enkle løsninger raskt skal gjøre behovet for kvalifisert personell mindre, blant annet bruk av teknologi og ambulering. Dette står i sterk kontrast til hva som er mulig og er ikke faktabasert. Nye teknologier vil kreve personellressurser. Når det gjelder ambulering og at dagens bemanning skulle utnyttes bedre, kan det gi motsatt effekt av det utvalget foreslår: bemanningsflukt fra helsetjenesten. Dette er det dokumentasjon på. 

Når personer har ulike roller, øker risikoen for at sentrale temaer ikke diskuteres

Helsereformutvalget må være oppmerksomme på at store tall ikke kan benyttes ukritisk som argumentasjon når det gjelder helsetilbudet.

Helsepersonellkommisjonen ble ledet av Gunnar Bovim som nå leder helsereformutvalget. Han har hatt – og har – mange roller i helseforetakssystemet de siste 20 årene. Tidligere redaktør i Sykepleien, Anne Hafstad, har et innlegg i Nettavisen hvor hun har trukket frem at det oppstår interessekonflikter og mangel på habilitet som følge av mange roller. 

Medlemmene i utvalget må være bevisst på rollekonflikter, og risikoen for at sentrale temaer og fakta utelates øker når personer som har forvaltet utviklingen, benyttes som ledere av utvalg. Forskning på de samme problemstillingen skjer samtidig slik at flere funn kan diskuteres i det offentlige rommet.