Helsevesenet må styrke tilbudet om palliasjon for å hindre at dødshjelp blir svaret

Mange sykepleiere mangler kompetansen som trengs i møte med døden. Helsevesenet må satse mer på utdanning og ressurser for å sikre pasientene verdig omsorg.
Når alvorlig syke pasienter ber om dødshjelp, må vi som helsepersonell spørre oss: Har vi gjort nok for å lindre deres «total pain» med god og helhetlig omsorg? Sykepleiere spiller en nøkkelrolle i å gi trygghet, verdighet og lindring, men de trenger både støtte og solid kompetanse for å lykkes. For at dødshjelp ikke skal bli et uttrykk for et omsorgssystem i krise, må vi styrke tilbudet om palliasjon – der sykepleiere møter pasientene, hver dag, gjennom hele sykdomsforløpet.
Debatten om dødshjelp blusset for alvor opp igjen i kjølvannet av TV 2-serien Norge bak fasaden: Dødsenglene. I et debattinnlegg i Dagens Medisin (1) etterlyser vi refleksjoner rundt hva ønsket om dødshjelp egentlig sier om samfunnet vårt, og hvordan vi som samfunn tar vare på alvorlig syke og sårbare mennesker.
I denne fagartikkelen ønsker vi å belyse hvordan vi som helsepersonell kan møte alvorlig syke pasienter med god palliativ omsorg – å møte deres «total pain» med «total care».
Vi står overfor utfordringer knyttet til å gi helhetlig omsorg og lindring til pasienter med alvorlig og livsbegrensende sykdom, både i Norge og internasjonalt. Behovet for mer kompetanse i palliativ omsorg er tydelig beskrevet i nasjonalt handlingsprogram med retningslinjer for palliasjon i kreftomsorgen (2) og i Meld. St. 24 (2019–2020) «Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve» (3).
Internasjonalt fremheves behovet for mer kompetanse og utdanning i palliativ omsorg som avgjørende for å sikre god omsorg til flere (4).
Behovet for palliasjon øker
Gjennom møter med pasienter og kollegaer la legen, sosialarbeideren og sykepleieren Cicely Saunders grunnlaget for moderne palliasjon, det vi i dag kaller hospicefilosofien (5). Hun viste at lidelse er mer enn fysisk smerte; den kan også være psykisk, sosial og åndelig eller eksistensiell – «total pain». Pasientens «total pain» må møtes med «total care».
Pasienten må oppleve at alle sider ved lidelsen blir sett og tatt på alvor, og at helsevesenet er rigget for å ivareta dette brede perspektivet. Spørsmålet er: Hvordan kan vi sikre slik helhetlig omsorg i praksis, uansett hvor i systemet pasienten befinner seg?
Hospice og spesialiserte palliative enheter har lenge vært sett på som idealet for god lindring og en verdig død. Men behovet for kompetanse og ressurser innenfor palliasjon øker i takt med antall eldre og kronisk syke (6). Å tro at hospice og spesialiserte enheter alene kan møte dette behovet, er naivt.
Samarbeid kan bidra til bedre lindring
Hele helsevesenet må være rigget for å ivareta pasienter med behov for helhetlig palliativ omsorg (3). Når kompetansen og ressursene er på plass, kan pasientene oppleve kontinuitet og trygghet i behandlingen.
En fragmentert helsetjeneste skaper derimot usikkerhet – både for pasientene, pårørende og helsepersonellet (7). Forutsigbarhet, kontinuitet og godt samarbeid mellom helsepersonell kan bidra til bedre lindring (8).
Palliativ omsorg må være en naturlig del av både primær- og spesialisthelsetjenesten, og helsepersonell på alle nivåer skal ha grunnleggende kompetanse i palliasjon (2).
Uansett hvor pasienten befinner seg og hvilket helsepersonell de møter, skal de møtes av fagfolk som ivaretar behovet for palliasjon, og vet når det er nødvendig å henvise videre til mer spesialiserte tjenester (2).
Nyutdannede sykepleiere mangler palliativ kompetanse
Grunnleggende palliasjon skal inngå i helseutdanningene. Likevel viser forskning at nyutdannede sykepleiere ofte mangler den kompetansen som kreves for å føle seg trygge i møte med døden og palliativ omsorg (9, 10).
Sykepleieres kompetanse er avgjørende – de utgjør den største gruppen helsepersonell, er pasientenes primære kontaktperson i helsevesenet og er til stede hele døgnet, året rundt (11).
Ved spesialavdelinger skal det være ansatte med spesialistutdanning i palliasjon, slik at også pasienter med sammensatte og komplekse behov får riktig hjelp (2).
Likevel bygges utdanningstilbudet innen palliasjon ned i stedet for opp, til tross for det godt dokumenterte behovet for tverrfaglig palliativ kompetanse. Et eksempel er at videreutdanningen i palliativ omsorg ved NTNU Gjøvik er besluttet nedlagt (12).
Stortinget gir grønt lys for palliativ spesialisering
I 2024 leverte Helsedirektoratet en rapport om å etablere palliativ medisin som en egen legespesialitet. Saken ble lagt på is på ubestemt tid (13), noe som skapte uro i fagmiljøet.
I mai 2025 vedtok imidlertid Stortinget at palliativ medisin skal etableres som en påbyggingsspesialitet for leger, noe som gir håp om å sikre fremtidens behov for spesialistkompetanse og ivareta pasientenes behov for tverrfaglig «total care».
Når behovene til pasienter og pårørendes ikke kan møtes med grunnleggende palliasjonskompetanse, må det finnes veletablerte, spesialiserte tjenester å henvise til. Samtidig er det avgjørende å sikre kompetanse i palliasjon for alle yrkesgrupper som jobber tverrfaglig rundt pasienten, slik at hver kan bidra på riktig nivå (2).
Flere pasientgrupper trenger lindring
Behovet for palliativ omsorg gjelder langt flere enn pasienter med kreft. Cicely Saunders pekte tidlig på at også andre pasientgrupper trenger god lindring (14) – et behov vi vet vil øke i fremtiden (3, 15). Dette gjelder blant annet pasienter med hjertesvikt, kols, nyresvikt og nevrodegenerative sykdommer som Alzheimers sykdom og Parkinsons sykdom (16).
For å sikre at disse pasientene får adekvat lindring og omsorg, må tilbudet styrkes – ikke bygges ned slik trenden er nå. Et helhetlig, robust og kompetent palliativt tilbud er essensielt for å hindre at dødshjelp blir oppfattet som løsningen når systemet mangler ressurser og fagkompetanse.
Pasientene og de pårørende må oppleve at behovene deres blir møtt – enten det handler om smerter og andre fysiske plager, hjelpemidler i hjemmet, psykisk helsehjelp eller økonomiske utfordringer knyttet til sykdom og død.
Samfunnet skaper press på sårbare
I debatten om dødshjelp trekkes retten til en verdig død frem, der pasienter ikke opplever unødvendig lidelse eller manglende valgmuligheter. Men handler det om retten til, eller plikten til, en verdig død? Og hva med retten til et verdig liv med god palliativ omsorg når alvorlig sykdom rammer?
I et innlegg i Aftenposten 1. mars (17) spør en syk ung jente om dødshjelp kan bli oppfattet som en plikt – en forventning om å takke ja dersom det blir tillatt i Norge. Hun beskriver byrden det er å vite at du er en byrde.
En viktig del av helhetlig omsorg er å gi pasienter rom til å være syke og sårbare. Når samfunnet vektlegger produktivitet og effektivitet, kan det skape en kultur hvor sårbarhet og sykdom oppfattes som en belastning. Dette kan føre til at personer som er syke og sårbare, føler seg presset til å velge dødshjelp – ikke av eget ønske, men av hensyn til andre eller av frykt for å være en belastning.
Hospicefilosofien løfter livets verdi
En helhetlig tilnærming, basert på hospicefilosofiens prinsipper, kan bidra til å endre kulturen ved å løfte frem verdien av menneskeliv i alle faser. Når denne filosofien preger omsorgen for syke og sårbare, skapes et mer inkluderende samfunn der ingen skal måtte føle seg som en belastning.
For å få dette til må helsepersonell ha tid og rom til å se hele mennesket – og jobbe i velfungerende tverrfaglige team som gir helhetlig omsorg (18).
Pasienter og pårørende må kunne stole på at helsevesenet har kompetansen og tryggheten som trengs når alvorlig sykdom rammer og livet går mot slutten (19). Dette krever en helhetlig tilnærming – ikke et snevert sykdomsfokus der døden betraktes som et problem som skal løses.
Vi må erkjenne døden som en naturlig del av livet og støtte pasienter i den eksistensielle og emosjonelle prosessen det er å balansere håp om liv med aksept for døden (20). Dette krever endringer både i helsevesenet og i samfunnet, der døden får mer plass og blir et tema vi tør å snakke om tidligere. Slik kan viktige avklaringer og gode beslutninger tas i tide. Døden skal verken fremskyndes eller forlenges (21).
Sykepleiere må styrke kompetansen
Det er et paradoks at vi i dag både overbehandler pasienter i livets sluttfase (21) – og dermed forlenger lidelsen – samtidig som dødshjelp etterlyses som løsning. Med bedre beslutningsprosesser, tydelig kommunikasjon og økt kompetanse i palliativ omsorg kan vi gradvis redusere dette paradokset.
Vi må erkjenne at noen alltid vil ønske dødshjelp, uavhengig av hvor godt det palliative tilbudet er. Men dette må ikke bli en hvilepute som hindrer oss i å styrke og utvikle fagfeltet.
Det finnes mange barrierer for å sikre god palliativ omsorg: manglende utdanning og erfaring, en aggressiv behandlingskultur, vansker med prognoser, urealistiske forventninger, sviktende kommunikasjon i tverrfaglige team og uenighet om hvem som kan ha nytte av palliasjon (22, 23).
Sykepleiere spiller en avgjørende rolle i disse prosessene (24). For at de skal kunne ivareta rollen sin, må utdanning i palliativ omsorg styrkes på høyt nivå. Utdanningen må gi rom for kritisk tenkning og refleksjon, slik at sykepleiere er godt forberedt i møtet med pasienter, pårørende og annet helsepersonell (25).
Samfunnet må gi rom for sårbarhet
Med Cicely Saunders’ velkjente ord vil vi understreke betydningen av god palliativ omsorg i et samfunn som gir rom for alvorlig sykdom, sårbarhet og svakhet – i stedet for å se dødshjelp som løsningen på en svært kompleks situasjon: «You matter because you are you. You matter to the last moment of life, and we will do all we can to help you not only to die peacefully, but also to live until you die» (14, s. 250)
For å sikre at pasienter møtes med helhetlig palliativ omsorg i hele helsevesenet, må vi styrke kompetansen og ressursene på feltet – og spre hospicefilosofiens prinsipper bredere i tjenestene. Et sterkt helsevesen er et helsevesen som gir rom for både liv og død.
Forfatterne oppgir ingen interessekonflikter.
0 Kommentarer