– Det er lett å finne informasjon om overleger, og i avisene kan man lese om ambulansesjåfører som får nye biler. Men å finne informasjon om sykepleierne og jobben de gjorde, det var ikke like lett.

Det sier Aslaug Tangeraas. For snart fire år siden begynte den pensjonerte sykepleieren på en bok som skulle fortelle historien om Sauda sjukehus, deriblant ansatte og innlagte. Boken Sauda sjukehus 1917–1999 ble utgitt før jul i fjor.

– Jeg hadde begynt å samle bilder, informasjon og stoff i mange år før jeg pensjonerte meg. Men skal du skrive en sånn historie, trenger du tid.

– Det var en så viktig historie at den måtte bare skrives.

Allsidig jobbkarriere

Aslaug Tangeraas møter Sykepleien for å fortelle om boken om Sauda og gi et historisk perspektiv på blant annet hvordan sykepleieryrket så ut før – og hva folk sto i.

Tangeraas har bakgrunn som hjelpepleier og sykepleier. Hun jobbet i mange år som intensivsykepleier ved Stavanger universitetssykehus, før hun omsider flyttet tilbake til hjemkommunen sin, Sauda. Der har hun blant annet jobbet som kommunalsjef for helse. Hun har arbeidet med folkehelse, miljørettet helsevern og tildeling av tjenester samt utvikling innen psykiatrien.

– Jeg tror jeg kan si at jeg har en allsidig bakgrunn som sykepleier.

Kvinnenes historie

Da hun ble pensjonist, hadde hun lenge gledet seg til å skrive bok. Det var viktig for henne å få frem kvinnenes historie. 

– Nesten uansett hvem du spør «har du hørt om Sauda?», så er svaret «ja». «Hva forbinder du med Sauda?» Jo, de tenker på fabrikken, streik, menn, solidaritet og mannsarbeidsplasser. Det er mennenes historie som er blitt fortalt.

Forfatteren Kjartan Fløgstad har skrevet bøker som tematiserer Sauda og industrihistorien. Hans utgangspunkt er ofte fabrikken, og da er det naturlig at menn har hovedrollene.

– Og ære være ham for det. Han er en fantastisk forfatter. Men det er få som har tatt frem de kvinnene som også har gjort en jobb i Sauda. De er glemt etter min mening. 

Klassedelt og kjønnsdelt

Tangeraas mener kvinnene fortjener å få sin historie fortalt. De har vært utdannet, i arbeid og økonomisk selvstendige, noe som har hatt stor betydning for lokalsamfunnet.

Mennene jobbet på fabrikken, mange kvinner arbeidet på sykehuset. Sauda beskrives av Tangeraas som et klassedelt og kjønnsdelt samfunn.

Å finne noe som helst skriftlig informasjon om sykepleierne i Sauda var nesten umulig.

– Det å lete med lys og lykt etter kvinnenes historie, det har vært motivasjonen for min del.

Amerikanere

Rundt 1913 begynte Saudefaldene AS å bygge ut fossekraften i fjellene rundt Sauda. Samtidig etablerte det amerikanske storkonsernet Electric Furnace Product Limited (EFP) seg og bygget et storstilt smelteverk.

Industrien var kommet til bygda.

Forutsetningen for at EFP skulle få lov til å bygge smelteverket, var at de etablerte et sykehus, ansatte en lege og bygde boliger til de ansatte. 

Høsten 1916 kom legen Johan Trumpy til Sauda. 

– Å finne informasjon om dr. Trumpy var lett, sier Tangeraas.

Oversøsteren

Forfatteren tenkte at det også måtte ha vært noen sykepleiere ved sykehuset. I en gammel protokoll med oversikt over utgifter til lønn til ansatte fant hun Anna Finseth. Tangeraas er ganske sikker på at Anna Finseth var en oversøster fra 1917.

– Men det var ikke mulig å finne mer informasjon om henne enn årstallet hun var født, at hun immigrerte til USA i 1923, og at hun døde i Norge senere.

Det Tangeraas har gjort, som hun selv sier er «litt ulovlig» når man skriver sakprosa, er at hun har diktet rundt Anna Finseth.

– Jeg har tenkt at den jobben hun gjorde, den var så viktig.

Født hjemme, og døde hjemme

På grunn av den hurtig voksende industrien var det en voldsom tilflytting til Sauda fra 1915 og utover. Mange unge kom alene for å finne en jobb.

– Det første provisoriske sykehuset startet opp i mars 1917 i et vanlig bolighus. Det første året var 60 pasienter innlagt. Gjennomsnittsalderen var 26 år, de fleste menn.

Før sykehuset ble etablert, lå folk syke hjemme. Den eneste legen bodde flere timer unna Sauda. Så i praksis var det ikke noen lege tilgjengelig. Folk ble sjelden sendt til et annet sykehus, og dersom noen faktisk ble sendt, tok det en hel dag å komme dit.

– De fleste ble født hjemme, ble syke hjemme, ble friske, eller ikke friske hjemme, og de døde hjemme.

Kjønnssykdommer og malaria

Sauda var et raskt voksende industrisamfunn, og arbeiderne bodde ofte trangt. Mange var unge og ugifte. Kjønnssykdommer som syfilis og gonoré spredte seg lett.

Til smelteverket kom det store båter fra Ghana i Afrika. De fraktet malm til produksjonen, men mannskapet kunne også komme hjem med kjønnssykdommer eller malaria.

– Sånne litt uvanlige sykdommer i Norge på den tiden, det hadde de på sykehuset i Sauda. 

Lungebrannen: Kanskje Norges største industriskandale

Den kjente lungetuberkulosen gjorde at folk kunne ligge og lide i måneder og år før de døde. Men i 1923 begynte folk i Sauda i tillegg å dø av en annen lungesykdom. Den herjet stort sett i kroppen i tre-fem dager før pasienten døde eller var heldig og overlevde. 

Sykdommen var akutt, med dårlig prognose, og uten at man kjente årsaken.

– Det var en voldsom fabrikkrøyk i Sauda den gangen. Mange dager kunne man ikke engang se himmelen. Fabrikkledelsen, og heller ikke legen, kunne si at fabrikkrøyken var årsaken til det de kalte for lungebrannen. De hadde nok sine mistanker, men de kunne ikke bevise det.

Fabrikkledelsen ville ikke godta at fabrikken var årsaken til lungebrannen. Over 200 personer døde av lungebrannen mellom 1923 og 1940, men også senere.

– Det kom krav om lukkede ovner, og etter mange år ble det mindre røyk.

Senere har «alle» innsett at det faktisk var røyken som var årsaken til lungebrannen. Lege og spesialist i arbeidsmedisin, Ebba Wergeland, var en av dem som så årsakssammenhengene.

– Kanskje den største industriskandalen i Norge, som kanskje ikke er så kjent lenger, mener Wergeland.

Et av landets beste sykehus

Sykehuset i Sauda hadde gode forsyningslinjer tidlig under andre verdenskrig, både fra England og USA. Antibiotika var nylig utviklet. Og overlege Julius Riddervold erfarte den forbløffende virkningen som den nye medisinene hadde. Nå kunne han berge liv, inkludert pasienter som hadde den dødelige lungebetennelsen. 

– Det var jo forferdelig å være personell på et sykehus og bare se at pasientene døde. Og ikke kunne gjøre noe. Nå får de en medisin der pasientene plutselig klarer seg. Det må jo ha vært helt fantastisk, sier Tangeraas.

På slutten av 1950-tallet og første del av 1960-tallet var Sauda sykehus regnet som et av de beste i landet. Grunnen av tilgang på utstyr og spesialistleger. 

Rørende historier

Aslaug Tangeraas har under arbeidet med boken kommet over mange historier. Hun forteller om to som gjorde et ekstra inntrykk på henne. 

Den ene historien startet da spanskesyken kom i 1919 og rammet en hel familie noen kilometer utenfor Sauda.

– Det var mor, far og sju barn. Så kom vinteren, og alle ble syke.

Faren, Ove Hovland, som også hadde dyr å passe på, var selv syk, men ikke like syk som resten av familien. Han pleiet familien, som lå i sengene sine, kastet opp og hadde diaré.

Etter to døgn klarte han ikke mer. Da kom Dr. Trumpy hjem til gården og sa at hele familien måtte på sykehuset. De fikk byttet ut sine skitne ullklær mot sykehusklær og ble satt på sleder, godt pakket inn i ull og skinn. Det var midt i mars og kaldt. De ble fraktet omtrent fire kilometer med hest og sleder over fjordisen til sykehuset.

De eneste som overlevde, var faren, en sønn og to døtre. 

Tangeraas leser fra boken sin:

«Søndag 16. februar døde Ingeborg på 7 år og Inga på 12 år. Dagen etter døde 10 år gamle Hilda og 15 år gamle Tormod. De to jentene som overlevde, Ragna på 8 og Marta på 14, måtte se at moren deres ble stadig dårligere. Om kvelden så stelte de seg ved sengen hennes og sang salmen «Med Jesus vil eg fara». Da de våknet neste morgen, var sengen tom. Da var moren også død.»

Tvangsarbeidere

Den andre historien som gjorde ekstra inntrykk på Tangeraas, er en historie fra 1943. Da hentet tyskerne over tusen tvangsarbeidere fra Øst-Europa. De ble kalt «russerne», men nesten alle kom fra Ukraina og Belarus, og en del var fra Frankrike.

Disse tvangsarbeiderne skulle bygge en aluminiumsfabrikk for tyske AS Nordag.

– De ble ikke særlig fint behandlet. Mange hadde ikke sko, og de hadde lite klær. Midt på vinteren måtte de stå ute i iskaldt vær i timevis. De hadde dårlige vilkår og flere av dem døde av sykdom og skader. Dette er kjent i Sauda, sier Tangeraas.

Men det som ikke er så kjent, er at blant disse over tusen tvangsarbeiderne var det 29 unge kvinner.

– Jeg har prøvd å beskrive litt hvordan de hadde det. Flere av dem ble gravide og fikk barn i tvangsarbeidsleiren. Norske kvinner og menn hjalp dem å skaffe mat, en barnevogn, babyklær og det helt nødvendigste.

Over halvparten døde på hjemveien

I leiren fantes en liten sykestue der tvangsarbeiderne, men også noen norske og tyske, kunne bli innlagt. Legene var stort sett norske, mens resten av personalet besto av både russere og franskmenn.

Hvordan de 29 unge kvinnelige tvangsarbeiderne hadde det blant alle mennene, vet vi ikke så mye om. Ingen av dem døde i Saudasjøen. Da krigen nærmet seg slutten, i februar 1945, ble de satt på skipet Austri, som skulle nordover.

Da Austri, som hadde rundt 130 personer om bord, kom til Bømlafjorden rett sør for Stord, ble det satt i brann av britiske jagerfly som trodde det var et tysk skip. Ni av besetningen, ni norske passasjerer og flere tyske soldater omkom.

I tillegg døde 16 kvinner – over halvparten av kvinnene fra tvangsarbeidsleiren i Sauda, ett barn og to menn fra leiren. Kvinnene var innelåst under dekk.

– Trygghet i så mange år

I 1968 overtok Rogaland fylke ansvaret for driften av sykehuset. Det ble en tydelig skillelinje.

– Sykehuset har innebåret en trygghet i mange år. Sauda har hatt mange alvorlige ulykker i tillegg til den dødelige lungebetennelsen som herjet. Å ha lege og sykehus har betydd mye, særlig for fødekvinner som ellers måtte reist i flere timer på dårlige veier. Kampen for å beholde fødeavdelingen var knallhard, men avdelingen ble likevel nedlagt i 1984.

Sykehusbygget står fremdeles, og det driftes nå som Sauda distriktsmedisinske senter for pasienter med behov for tett medisinsk og sykepleiefaglig oppfølging.

Etter mange år i ledende stillinger tilbrakte Tangeraas sine siste to år som yrkesaktiv der.

– Den beste slutten på et sykepleierliv jeg kan tenke meg, sier Aslaug Tangeraas.